I år gikk Aschehougprisen til Thure Erik Lund, noe som ved kunngjøringen ble møtt med tilrop av typen "endelig!" – det var en tildeling som en del i det litterære miljøet har ventet på. Men Lund er en forfatternes, kritikernes og litteraturstudentenes forfatter, kan man nok si, ikke utpreget publikumsvennlig, og mannen kan vel ikke engang passere som C-kjendis, så det kom ikke som noen overraskelse at dekningen av pristildelingen ble tilsvarende beskjeden. Et grelt eksempel var Kveldsnytt-sendingen på den stats- og lisensfinansierte TV-kanalen Nrk, som jo tradisjonelt sett skal sørge for å opprettholde et visst dannelsesnivå i befolkningen. Der ofret man ikke oppmerksomhet på Thure Erik Lund, men hadde i stedet et innslag om statsminister Jens Stoltenberg som "debuterte på hagefesten" og "hilste på kultureliten" i forbindelse med utgivelsen av boken Samtaler (som han har skrevet i samarbeid med sin far, Thorvald, og som beleilig nok ble lansert på en pressekonferanse tidligere samme dag).
Det ironiske med dette er at det til de grader bekrefter det dystre bildet Thure Erik Lund skriver frem i sine kulturkritiske skrifter. "Det er gærningene som snakker," tenkte jeg med Lunds ord fra essayet "Nordmenn og gærninger" fra Om de nye norske byene og andre essays (2006), da jeg satt der i sofaen og stirret på den smilende statsministeren.
Det er gærningene som snakker. Det er gærningene som er sjefene nå. Vi ser dem som programledere i TV, i motorprogrammer, i barne-TV, som komikere. Vi ser dem som politikere i FrP og SV. Advokater og politifolk, journalister og artister, flertallet av dem er gærninger, de speeder seg opp, og tenker ikke på annet enn penger og makt. (s. 98)Og videre:
Raskt ser en at alle disse gærningene har blitt uunnværlige, det er snart millioner av dem, disse notoriske gærningene, som i tretti år har servert søppel som ånd, jaska seg til, hvor det nå er så gjengs med søppel overalt at folk har forlengst gitt opp å protestere, av to grunner. For det første fordi det er så mye av det, og for det andre fordi de fora som folk skulle protestere mot denne uhyrlige forsøplingen av vårt land og våre meninger og våre sinn sjøl er så fylt av humbug og vås, slik at det i dobbel forstand overhodet ikke nytter å si noe som helst, prøve å advare om at disse gærningene tar helt over, for det er gærningenes egne definisjoner av hva som er bra eller dårlig, og hva som er viktig og hva som er uviktig, som nå gjelder, for nå er det jo ikke andre enn disse helvetes gærningene vi hører på, det er de som har penga. (s. 103)Det er noe ekstremt befriende, eller eventuelt lammende, med Thure Erik Lunds steile holdning, og den gjennomgående insisteringen på det sære og det komplekse som man finner i forfatterskapet. Når det man sier allikevel ikke blir hørt, når man ikke er blant dem som roper høyt nok, entydig nok, når man er blant dem som trenger å tenke, mumle, rote seg bort i digresjoner, bruke tid på å ta ting inn, fordøye, for å kunne formulere noe forsøksvis følsomt og fornuftig – da kan det være svært nærliggende å tenke at det kanskje er best å holde kjeft, bure seg inne, eventuelt søke selskap hos noen likesinnede. Trekke seg tilbake, melde seg ut, stenge støyen og mediestresset ute, søke tilflukt i en subkulturell sfære av et eller annet slag.
*
Det nordiske tidsskriftet Kritiker har lenge hatt gående en enquete med spørsmålet "Hva er kritikk?", og kritiker 24, Pablo Llambías, som vel strengt tatt er mer forfatter enn kritiker, ga følgende ganske presise men svartsynte beskrivelse av kritikerens situasjon i dagens offentlighet:
Kritik er en intellektuel disciplin, der forudsætter tilstedeværelsen af en borgerlig offentlighed, som den kan legitimere sig ved, hente sin reference fra og henvende sig til. Eftersom den borgerlige offentlighed er under pres fra forskellige instanser, der ønsker at omforme den til forbrugerkultur, er kritikken i fare for at blive marginaliseret til subkultur. Enhver kritiker er nu kommet i den situation, at hun først må legitimere sit ærinde, og først derefter redegøre for sit synspunkt. Kræfterne bruges i stigende grad på kampen om legitimering frem for indholdet af sagen. I virkeligheden er slaget derved allerede tabt. Forbrugerkulturens advokater har haft held med at føre kampen ind på kritikkens egen banehalvdel, således at kritikken bare er ét produkt ud af mange andre.Graden av behov for en slik legitimering oppleves vel å merke som varierende, avhengig av en rekke ulike parametre. Behovet blir for det første økende desto flere mennesker det aktuelle mediet henvender seg til (og forsvinner nesten i de spesialiserte, fagspesifikke mediene – eller, om man vil, innenfor de marginaliserte subkulturene). Med språklig kompleksitet, lengde og manglende nyhetsverdi øker legitimeringsbehovet også. Og ikke minst øker det dramatisk dersom man som kritiker arbeider med et kulturuttrykk som regnes som "smalt".
Et eksempel: Våren 2007 ble jeg invitert til litteraturprogrammet Boktilsynet på kulturradiokanalen Nrk P2 for å snakke om noen av det årets nye diktutgivelser; bøker av Torild Wardenær, Torgeir Schjerven og Thomas Marco Blatt, med begrunnelsen at det var lenge siden de hadde hatt omtale av poesi i programmet. Så lenge siden, tydeligvis, at de syntes de måtte introdusere genren – det ville visst bli for brutalt for lytterne å bli kastet rett ut i en presentasjon av den ferskeste samtidspoesien, så først fikk man høre en intro med klipp fra arkivet; stemmene til kjente og såkalt "folkekjære" diktere, for det meste avdøde moderne klassikere; Arnulf Øverland, Inger Hagerup, Rolf Jakobsen… Programmet var åpenbart ikke beregnet på folk som har et noenlunde aktivt forhold til samtidspoesi. Det virket snarere beregnet på folk som man tar for gitt at ikke er interesserte, men som man tenker at man muligens kan holde fra å skifte kanal mens man snakker om det, dersom man blidgjør dem med noe gammelt og velkjent?
De store mediene virker generelt ridd av en forståelse av "bredde" som forholder seg til et slags minste felles multiplum, hvor man for enhver pris må unngå å si noe om noe som utelukker noen – "alle" skal kunne forstå alt. Men så blir jo egentlig ingenting ordentlig interessant? Det er så jeg får lyst til å sitere den godeste Morrissey: "Everything in life shouldn't be reduced, if there is one thing I can't stand it's the lowest denominator, why not just assume everyone's extremely intelligent? How the world would change then…"
*
Den kulturkampen man har sett i Danmark på 00-tallet, og som Rune Lykkeberg gir en svært interessant analyse av i boken Kampen om sandhederne (2008), har i det siste fått et slags motstykke her i landet, med den vesentlige forskjellen at debatten hittil i relativt liten grad har fått noen realpolitiske konsekvenser. Særlig i forbindelse med valgkampen i forkant av det stortingsvalget vi har vært gjennom nå i høst, har det i tiltakende grad blitt satt spørsmålstegn ved støtteordningene til (og implisitt legitimiteten til) den "smale" samtidskunsten. Politisk sett kommer presset særlig fra ytterste høyre: Fremskrittspartiet (som etter valget er landets nest største parti, men som heldigvis ikke kom i regjering) kjører temmelig aggressivt mot det de oppfatter som "elitistisk" kunst, og ønsker å fjerne støtteordninger ut fra en enkel kapitalistisk markedstankegang. Mindre kulturfiendtlige krefter på høyresiden, som miljøet omkring tenketanken Civita og det kulturkonservative tidsskriftet Minerva, er noe mer moderate, men likevel klart skeptiske til dagens støtteordinger, og tar også til orde for en større grad av markedstilpasning. Samfunnsredaktøren i Minerva, Nils August Andresen, skrev følgende i en kronikk i Aftenposten 16. oktober i år, under tittelen "Kunst trenger et marked" og med ingressen "Aldri har så mange begavede lyrikere, komponister og billedkunstnere laget så mye kunst som berører så få mennesker":
Kunst som ikke møter enkeltmennesker i et marked, risikerer å utvikle estetiske normer som er så forskjellige fra normene hos lesere, lyttere og tilskuere at kunsten mister evnen til å berøre.Nå har vel de nevnte "normene for god kunst" som har utviklet seg snarere med internasjonale kunstneriske strømninger og kunstnerisk risikovilje enn med norske statlige støtteordninger å gjøre. Uansett er situasjonen riktignok spesiell i de nordiske velferdssamfunnene, hvor man har relativt gode statlige støtteordninger til kunstnere. Og ettersom kunstnerne lever av skattebetalernes penger, argumenteres det stadig oftere for at skattebetalerne kan kreve "valuta for pengene", at kunstnerne må forholde seg til andre faktorer enn de kunstneriske i sitt arbeid, at de må forsøke å kommunisere med så mange som mulig, tekkes publikum, tekkes markedet – som de jo nettopp har fått støtte for å kunne arbeide uavhengig av.
(…)
Med statens vekst er publikums betalingsvillighet blitt bare perifert relevant for visse typer kunstnere. Det gjelder i grove trekk lyrikere, samtidskomponister, og det man litt forenklet kan kalle kuratorkunsten. Normene for god kunst har derfor her kunnet utvikle seg separat, til et punkt hvor kunstens naturlige publikum i liten grad er interessert.
*
Det er grenser for hvor lenge man orker, tar jeg meg selv i å tenke. Grenser for hva man orker å engasjere seg i. Men det er gode grunner til å se det økende legitimeringsbehovet som et tegn på at kritikken og kritikerne er viktigere enn noensinne, i den forstand at kritikerne jo utgjør et faglig kompetent mottakerapparat som kan insistere på å fortsette med å snakke om kunst utfra en forståelse av hva som er kunstnerisk (estetisk, eksistensielt, politisk osv.) interessant, snarere enn ut fra hva publikum "vil ha" eller hva de vil eller kan betale for av egen lomme.
Selv om det finnes unntak, kan det se ut til at det er en tendens til at kritikken i økende grad blir å finne i nisjeaviser, tidsskrifter og fagspesifikke publikasjoner. En uformell undersøkelse blant Norsk kritikerlags medlemmer nylig viste at en rekke aviser nå, som en konsekvens av kriserammet økonomi, kutter ned på anmeldelser. Kritikere i alle genrer er utsatt for nedskjæringer, og opplever å få færre oppdrag enn før. Samtidig finnes det en mengde tidsskrifter og nettsteder som publiserer kritikk, som Vagant, Vinduet, Bøygen, Prosa, Barnebokkritikk.no, Kunstkritikk.no, Billedkunst, Kunstforum, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, Scenekunst.no, for å nevne noen. Og blant nisjeavisene har særlig Klassekampen og Morgenbladet opplevd en økning i opplagstallene i forbindelse med sine solide satsninger på kritikk og annet kulturstoff.
Hovedproblemet med en utvikling i retning av "subkulturer" er jo at kritikken (og den kunsten som kritikken formidler) i økende grad bare når dem som i utgangspunktet er interessert. Det er, når det kommer til stykket, et demokratisk problem. Folk frarøves til en viss grad muligheten for å bli overrasket, muligheten til å oppdage noe som de ikke visste at de ville ha før de så det. Et annet problem er at de fleste tidsskriftene og nisjeavisene er ikke-kommersielle, mer eller mindre ideelle foretak som i enda mindre grad enn de større mediene har økonomi til å lønne kritikerne på et nivå tilsvarende det arbeidet de nedlegger.
Og det er jo faktisk slik, at dersom man vil ha en noenlunde oppegående kritikk, så er det noen som må betale for det. Også kritikere trenger mat og klær på kroppen, tak over hodet. Norsk kritikerlag har lenge arbeidet for at kritikere skal kunne få arbeidsstipend på linje med andre kunstnergrupper, og i 2007 ga dette arbeidet for første gang resultater, da det ble opprettet et ettårig statlig arbeidsstipend for kritikere. I 2008 var jeg så heldig å være den kritikeren som mottok dette stipendet, og til tross for at jeg på det tidspunktet hadde arbeidet som fast frilans anmelder i Aftenposten i fem-seks år, var det første gang jeg har kunnet leve av å være kritiker. I neste års kulturbudsjett ligger det 20 nye arbeidsstipend som skal fordeles på de ulike kunstnergruppene – om noen av disse tilfaller kritikere gjenstår å se, men det er jo lov å håpe. Ett stipend er bedre enn ingen stipend, men det dekker langt fra behovet, særlig ikke når det skal deles på kritikere innenfor alle genrer; litteratur, kunst, teater, musikk, dans, film.
Publisert i svensk oversettelse i 00TAL #30/31 2009, under tittelen "Marknaden is the new black", og med følgende redaksjonelle ingress: "Ingen i Norge skriver om författare som inte syns. Och om du inte syns så finns du inte."
