Et rasende kvinnelig objekt

REBECCA KJELLAND:
Akkorda under fluktlinja
Oktober

Bemerkelsesverdig debut som var blant fjorårets mest interessante bøker.

Da debutsamlingen ”Akkorda under fluktlinja” endelig kom ut, helt på tampen av året og bokhøsten i fjor, hadde jeg allerede rukket å få et begeistret forhold til Rebecca Kjellands dikt, etter å ha hørt henne lese opp et par ganger. Ikke siden Kristine Næss’ performative fremføringer fra ”Obladi”(1996) har jeg sett en norsk debutant gjøre så egenartede og sterke opplesninger. Kjelland bedriver ikke pen og forsiktig snill pike-lesning – her trøkkes, presses, rives og slites ordene ut, aggressivt stampende og fremoverbøyd. Riktignok ikke bare, for det er mer enn én stemme som taler: de innbitte utbruddene kontrasteres med en mildere, mer ”poetisk” tilbakelent stemme, som bryter inn med korte replikker på nynorsk.

Skurr. Å lese diktene på papiret blir naturligvis en annen, stillere og mindre umiddelbar opplevelse, så jeg måtte møte dem helt på nytt i bokform. Mens Kjellands bruk av dialekt gir tekstene et direkte, slagkraftig preg i opplesningssituasjonen, får det snarere en motsatt effekt idet dialekten overføres til skrift, i alle fall til å begynne med: det øker lesemotstanden litt når det dukker opp uvante skrivemåter som ”himmærn”, ”nøkkærn”, ”hvorrem”, ”erra berre” osv. Som i Øyvind Rimbereids dikt på stavangerdialekt, fungerer denne ”muntligheten” som et slags bremsende, avautomatiserende skurr i skriften – selv om det etter hvert, og særlig ved gjentatte lesninger, flyter lettere.

Forsiktig? Med utgangspunkt i opplesningene ser boken dessuten overraskende liten og behersket ut. En velkomponert samling, bestående av et beskjedent antall små tekster med mye luft rundt – vekselvis blokkjusterte dikt uten pausering, skrevet på dialekt, og kursiverte enkeltlinjer på nynorsk – det hele satt med temmelig små typer. Tilsynelatende (men altså bare tilsynelatende) en forsiktig bok.

Kjempende. I realiteten virker boken snarere aggresjonsdrevet, med et tydelig feministisk prosjekt. Vi møter et eller flere ”hu”, i kamp med et uidentifisert ”dom”. I denne kampen er ”hu” (eller kvinnekroppen) under angrep, men kan ikke uten videre defineres som offer, for hun yter stadig motstand, går til motangrep: ”ballerinaen i spilledåsa stønna da lokket blei / lukka og neste gang lokket blei åpna bretta hu / leppa flekka tenna gulpa svart slim pårrom…” – ”hu” forfølges stadig av noen som fanger henne, begrenser henne, skader henne, men fremstår selv som aktiv, trassig og pågående: ”hu ville at dom sku kjenne blodskitten / fra a”, som det står et sted.

Det befriende raseriet som preger boken gjør ”Akkorda under fluktlinja” til oppløftende lesning. Og selv om Rebecca Kjellands dikt nok kommer aller best til sin rett når hun selv leser dem opp, står de også i skrift frem som musikalske, røffe, utprøvende og nødvendige.

MARIANN ENGE

(Aftenposten, søndag 27. januar 2008)