EMMANUEL HOCQUARD:
En by eller en liten øy
Gjendiktet av Thomas Lundbo
Oktober
Tidlig utgivelse av den franske samtidspoeten Emmanuel Hocquard i fin norsk gjendiktning.
I et intervju fra 1983 uttaler Emmanuel Hocquard at han er usikker på om hans fjerde og på det tidspunktet seneste bok ”Une Ville ou une petite Ile” (1981) burde betegnes som poesi eller prosa, men at han nok snarere tenker på det som prosa.
Bokstavelige brev. Genrebetegnelsen på tittelbladet i ”En by eller en liten øy”, som nå er gjendiktet til norsk av Thomas Lundbo, er imidlertid ”Brev” – eller på fransk ”Lettres”, et ord med en dobbeltbetydning som ikke lar seg overføre til norsk: det betyr ikke bare ”brev”, men også ”bokstaver”. ”Lettres” oppleves som en ganske presis betegnelse på tekstene i denne boken, ettersom det peker på noe av det som virker sterkest ved dem – de fremstår både som tydelig henvendte og preget av en bemerkelsesverdig "bokstavelighet” og skriftbevissthet. I likhet med brev er tekstene både daterte og situerte – det angis ikke bare hvilken dato, men også hvorfra de er skrevet (Symi, Paris, New York osv.) – og her er ingen poetisk blomstrende metaforikk, men en naken og direkte, nærmest akutt bokstavelighet.
Uansett hvordan de skal plasseres genremessig er tekstene i denne boken ganske minimale – det dreier seg om korte fragmenter, små betraktninger, gjerne bare én enkelt setning. De er likevel svært virkningsfulle – på samme tid enkle og gåtefulle, distanserte og emosjonelle, som her: ”På grensen til tingene uten å si / noe. / I motlys. / På gråten.”
Et upersonlig jeg. Hocquard uttaler i det nevnte intervjuet at det uansett genre er et ”upersonlig jeg” som taler i tekstene hans – i denne boken er det et jeg som helt unngår å si ”jeg” – det sies ”du”, ”vi” og ”hun” i disse tekstene, men aldri ”jeg”. Kanskje kunne man si at jeget i disse tekstene først og fremst finnes i henvendelsen til – eller i bevegelsen mot – et du: ”Noe veldig enkelt i det som er / uten objekt // bevegelsen mot deg.” Et brev er jo alltid en henvendelse til en fraværende, og det handler det mye om tomhet og adskillelse i disse tekstene: ”En natt som denne er dragnin- / gen mot fjerntliggende steder / umåtelig stor.”
Kjærlighetens språk. Det er neppe noen overfortolkning å lese boken som en form for kjærlighetsdiktning. I en note til den lille teksten ”… det lille språket i begynnel- / sen: en halv dag om høsten.” henvises det til et sitat av Robert Duncan, hvor kjærlighetens og poesiens tale sidestilles: ”I kjærligheten som i poesien kommer vi frem til et ”lite språk” eller et hemmelig språk – det mest kjente er også det mest fremmede, skriver Heraklit.”
Dette er den andre av Hocquards bøker som gjendiktes i sin helhet til norsk – i 2006 utga forlaget H Press ”En prøve på ensomhet”, Jørn H. Sværens gjendiktning av ”Un test de solitude” fra 1998, en samling ”sonetter”, ledsaget av en fyldig artikkel signert Gunnar Berge. Begge utgivelsene kan anbefales på det varmeste – det er simpelthen en lykke at Emmanuel Hocquard nå finnes på norsk.
MARIANN ENGE
Aftenposten, søndag 24. februar 2008.
Tuesday, February 26, 2008
Wednesday, February 6, 2008
Et rasende kvinnelig objekt
REBECCA KJELLAND:
Akkorda under fluktlinja
Oktober
Bemerkelsesverdig debut som var blant fjorårets mest interessante bøker.
Da debutsamlingen ”Akkorda under fluktlinja” endelig kom ut, helt på tampen av året og bokhøsten i fjor, hadde jeg allerede rukket å få et begeistret forhold til Rebecca Kjellands dikt, etter å ha hørt henne lese opp et par ganger. Ikke siden Kristine Næss’ performative fremføringer fra ”Obladi”(1996) har jeg sett en norsk debutant gjøre så egenartede og sterke opplesninger. Kjelland bedriver ikke pen og forsiktig snill pike-lesning – her trøkkes, presses, rives og slites ordene ut, aggressivt stampende og fremoverbøyd. Riktignok ikke bare, for det er mer enn én stemme som taler: de innbitte utbruddene kontrasteres med en mildere, mer ”poetisk” tilbakelent stemme, som bryter inn med korte replikker på nynorsk.
Skurr. Å lese diktene på papiret blir naturligvis en annen, stillere og mindre umiddelbar opplevelse, så jeg måtte møte dem helt på nytt i bokform. Mens Kjellands bruk av dialekt gir tekstene et direkte, slagkraftig preg i opplesningssituasjonen, får det snarere en motsatt effekt idet dialekten overføres til skrift, i alle fall til å begynne med: det øker lesemotstanden litt når det dukker opp uvante skrivemåter som ”himmærn”, ”nøkkærn”, ”hvorrem”, ”erra berre” osv. Som i Øyvind Rimbereids dikt på stavangerdialekt, fungerer denne ”muntligheten” som et slags bremsende, avautomatiserende skurr i skriften – selv om det etter hvert, og særlig ved gjentatte lesninger, flyter lettere.
Forsiktig? Med utgangspunkt i opplesningene ser boken dessuten overraskende liten og behersket ut. En velkomponert samling, bestående av et beskjedent antall små tekster med mye luft rundt – vekselvis blokkjusterte dikt uten pausering, skrevet på dialekt, og kursiverte enkeltlinjer på nynorsk – det hele satt med temmelig små typer. Tilsynelatende (men altså bare tilsynelatende) en forsiktig bok.
Kjempende. I realiteten virker boken snarere aggresjonsdrevet, med et tydelig feministisk prosjekt. Vi møter et eller flere ”hu”, i kamp med et uidentifisert ”dom”. I denne kampen er ”hu” (eller kvinnekroppen) under angrep, men kan ikke uten videre defineres som offer, for hun yter stadig motstand, går til motangrep: ”ballerinaen i spilledåsa stønna da lokket blei / lukka og neste gang lokket blei åpna bretta hu / leppa flekka tenna gulpa svart slim pårrom…” – ”hu” forfølges stadig av noen som fanger henne, begrenser henne, skader henne, men fremstår selv som aktiv, trassig og pågående: ”hu ville at dom sku kjenne blodskitten / fra a”, som det står et sted.
Det befriende raseriet som preger boken gjør ”Akkorda under fluktlinja” til oppløftende lesning. Og selv om Rebecca Kjellands dikt nok kommer aller best til sin rett når hun selv leser dem opp, står de også i skrift frem som musikalske, røffe, utprøvende og nødvendige.
MARIANN ENGE
(Aftenposten, søndag 27. januar 2008)
Akkorda under fluktlinja
Oktober
Bemerkelsesverdig debut som var blant fjorårets mest interessante bøker.
Da debutsamlingen ”Akkorda under fluktlinja” endelig kom ut, helt på tampen av året og bokhøsten i fjor, hadde jeg allerede rukket å få et begeistret forhold til Rebecca Kjellands dikt, etter å ha hørt henne lese opp et par ganger. Ikke siden Kristine Næss’ performative fremføringer fra ”Obladi”(1996) har jeg sett en norsk debutant gjøre så egenartede og sterke opplesninger. Kjelland bedriver ikke pen og forsiktig snill pike-lesning – her trøkkes, presses, rives og slites ordene ut, aggressivt stampende og fremoverbøyd. Riktignok ikke bare, for det er mer enn én stemme som taler: de innbitte utbruddene kontrasteres med en mildere, mer ”poetisk” tilbakelent stemme, som bryter inn med korte replikker på nynorsk.
Skurr. Å lese diktene på papiret blir naturligvis en annen, stillere og mindre umiddelbar opplevelse, så jeg måtte møte dem helt på nytt i bokform. Mens Kjellands bruk av dialekt gir tekstene et direkte, slagkraftig preg i opplesningssituasjonen, får det snarere en motsatt effekt idet dialekten overføres til skrift, i alle fall til å begynne med: det øker lesemotstanden litt når det dukker opp uvante skrivemåter som ”himmærn”, ”nøkkærn”, ”hvorrem”, ”erra berre” osv. Som i Øyvind Rimbereids dikt på stavangerdialekt, fungerer denne ”muntligheten” som et slags bremsende, avautomatiserende skurr i skriften – selv om det etter hvert, og særlig ved gjentatte lesninger, flyter lettere.
Forsiktig? Med utgangspunkt i opplesningene ser boken dessuten overraskende liten og behersket ut. En velkomponert samling, bestående av et beskjedent antall små tekster med mye luft rundt – vekselvis blokkjusterte dikt uten pausering, skrevet på dialekt, og kursiverte enkeltlinjer på nynorsk – det hele satt med temmelig små typer. Tilsynelatende (men altså bare tilsynelatende) en forsiktig bok.
Kjempende. I realiteten virker boken snarere aggresjonsdrevet, med et tydelig feministisk prosjekt. Vi møter et eller flere ”hu”, i kamp med et uidentifisert ”dom”. I denne kampen er ”hu” (eller kvinnekroppen) under angrep, men kan ikke uten videre defineres som offer, for hun yter stadig motstand, går til motangrep: ”ballerinaen i spilledåsa stønna da lokket blei / lukka og neste gang lokket blei åpna bretta hu / leppa flekka tenna gulpa svart slim pårrom…” – ”hu” forfølges stadig av noen som fanger henne, begrenser henne, skader henne, men fremstår selv som aktiv, trassig og pågående: ”hu ville at dom sku kjenne blodskitten / fra a”, som det står et sted.
Det befriende raseriet som preger boken gjør ”Akkorda under fluktlinja” til oppløftende lesning. Og selv om Rebecca Kjellands dikt nok kommer aller best til sin rett når hun selv leser dem opp, står de også i skrift frem som musikalske, røffe, utprøvende og nødvendige.
MARIANN ENGE
(Aftenposten, søndag 27. januar 2008)
Wednesday, December 19, 2007
Toppen av bokåret 2007
Aftenposten Morgen 16.12.2007
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 24
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Litteratur
Aftenpostens kritikere har plukket ut sine favoritter blant årets bokutgivelser.
[...]
[...]
MARIANN ENGE
Rebecca Kjelland
akkorda under fluktlinja
Dikt. Oktober.
I år har det dukket opp flere sterke diktdebutanter. Særlig Vilde Heggem, Kristin Berget og Rebecca Kjelland har levert interessante debutsamlinger. Rebecca Kjellands stampende aggressive dikt i akkorda under fluktlinja kommer kanskje aller best til sin rett når hun selv leser dem opp, men også i skrift står de frem som musikalske, røffe, utprøvende og nødvendige.
Gunnar Wærness
Bli verden
Dikt. Oktober.
En merkelig, sterk og vakker bok - og en interessant utforskning av forholdet mellom tekst og bilde. Her fremstår tekst og bilder som uadskillelige, integrert i en form for collager, visuell poesi bestående av en blanding av tekst, grafikk og foto. Enkelte av boksidene er slik at jeg får lyst til å henge dem på veggen. Og brokker av diktene setter seg fast i hodet mitt, slipper meg ikke.
Vemund Solheim Ådland
Repetisjon og åpenbaring
Dikt. Damm.
Med Repetisjon og åpenbaring har Vemund Solheim Ådland fullført en sterk, sær og særegen trilogi, som på sitt lille vis har utvidet begrepet norsk samtidslitteratur. Ådlands diktning holdes oppe av en sterk kompositorisk dynamikk: mellom ekstremt minimalistiske tekster og lange, fortettede prosadikt, mellom nonsens og betydningsladning, og ikke minst, mellom humor og horror.
©Aftenposten
Friday, November 30, 2007
Poesien lar seg ikke utrydde
Aftenposten Morgen 30.11.2007
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 9
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Litteratur
BJØRNSONPRIS. Bort med poesien? Reell demokratisk «bredde» må bety et mangfoldig, differensiert tilbud.
MARIANN ENGE, litteraturkritiker
BJØRNSON-AKADEMIET, Det Norske Akademi for Litteratur og Ytringsfrihet, har siden 2004 delt ut Bjørnsonprisen til personer som kan sies å ha bidratt vesentlig innenfor Akademiets arbeidsområde. I år går prisen for første gang til en forfatter - den syrisklibanesiske poeten Adonis, for «hans bidrag til å fornye lyrikken som litterær genre».
Betydelig. Adonis er pseudonym for Ali Ahmad Said, født i Syria 1930. Han er ikke bare en internasjonalt anerkjent fornyer av arabisk poesi, men har også levert vesentlige bidrag som litteraturforsker og -teoretiker. Dessuten har han markert seg politisk, blant annet som motstander av religiøst fundert statsmakt. Adonis har ofte vært nevnt som kandidat til Nobelprisen i litteratur, og han er oversatt til en rekke språk. På norsk finnes ett av hans mest sentrale verk, samlingen «Mihyars sanger» (1985), gjendiktet av Halvor Roll.
Prisen deles ut i forbindelse med Bjørnson-seminaret i Molde i dag, som har som hovedtema «Poesiens nødvendighet og poesien som utryddingstruet genre». Seminaret ledes av Akademiets president Knut Ødegård, og blant foredragsholderne er den svenske forfatteren Staffan Söderblom, Forfatterforeningens leder Anne Oterholm og forfatterne Geir Gulliksen,
Jan Erik Vold, Inger Elisabeth Hansen og Kristine Næss.
Ærlig talt stusser jeg over tittelen på seminaret. Poesien, utrydningstruet? Det er virkelig ikke mitt inntrykk. Snarere synes jeg samtidspoesien er preget av vitalitet, mangfold og en vilje til fornyelse, ganske i prisvinneren Adonis' ånd. Spesielt interessant synes jeg det er
at mange våger seg litt ut over poesigenren, i prosjekter som nærmer seg billedkunst, musikk, film osv.
Ekspanderer. Poeter inntar stadig nye arenaer - gjør utstillinger, konserter, lager
CD-er og film. Det dukker stadig opp nye poesifestivaler og poesislam-arrangementer. Et økende antall småforlag sørger med enkle midler for en rekke gode utgivelser, og har nå fått en egen nettbokhandel på Audiatur.no, tilknyttet poesifestivalen med samme navn. Poesien er i
full gang med å erobre Internett, med alt fra nettsteder for amatørpoesi til forfatterblogger og opplesninger lagt ut på YouTube, til poetiske eksperimenter med nettmediet og profilerte nettsteder som Nypoesi.net, Afsnitp.dk og Ubu.com.
Når det er sagt: Jeg er helt med på Akademiets bekymring over massemediene og de store forlagene og bokhandelkjedene, som i økende grad utdefinerer poesi og annen «smal» litteratur i sin tiltagende vektlegging av det de tror folk flest vil ha. I det gjennomkommersialiserte, populistiske klimaet som er i ferd med å vokse frem, hvor det finnes en klar tendens til at kvalitet forveksles med salgbarhet, ser jeg det som en politisk handling i seg selv å gjøre «elitistiske» ytringer som poesi og annen «smal» litteratur tilgjengelig for så mange som mulig.
La oss håpe at tildelingen av Bjørnsonprisen til Adonis - og hans besøk her i Molde og Oslo - vil medføre en økt interesse for hans forfatterskap og for arabisk litteratur generelt. Og ja, for poesien. Ikke for at poesigenren er utrydningstruet, som var den litteraturens svar på pandaen,
men fordi poesien, i likhet med andre «elitistiske» kunstneriske uttrykk, faktisk angår den formodentlig opplyste allmennheten.
*
Adonis
Ali Ahmad Said, født 1930, ledende arabisk poet fra Syria/Libanon.
Bjørnsonprisen deles ut i forbindelse med Bjørnson-seminaret i Molde i dag.
Lørdag kl. 13 kan man møte Adonis på Litteraturhuset i Oslo.
*
«Jeg er helt med på Akademiets bekymring over massemediene og de store forlagene og bokhandelkjedene, som i økende grad utdefinerer poesi og annen «smal» litteratur i sin tiltagende vektlegging av det de tror folk flest vil ha»
©Aftenposten
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 9
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Litteratur
BJØRNSONPRIS. Bort med poesien? Reell demokratisk «bredde» må bety et mangfoldig, differensiert tilbud.
MARIANN ENGE, litteraturkritiker
BJØRNSON-AKADEMIET, Det Norske Akademi for Litteratur og Ytringsfrihet, har siden 2004 delt ut Bjørnsonprisen til personer som kan sies å ha bidratt vesentlig innenfor Akademiets arbeidsområde. I år går prisen for første gang til en forfatter - den syrisklibanesiske poeten Adonis, for «hans bidrag til å fornye lyrikken som litterær genre».
Betydelig. Adonis er pseudonym for Ali Ahmad Said, født i Syria 1930. Han er ikke bare en internasjonalt anerkjent fornyer av arabisk poesi, men har også levert vesentlige bidrag som litteraturforsker og -teoretiker. Dessuten har han markert seg politisk, blant annet som motstander av religiøst fundert statsmakt. Adonis har ofte vært nevnt som kandidat til Nobelprisen i litteratur, og han er oversatt til en rekke språk. På norsk finnes ett av hans mest sentrale verk, samlingen «Mihyars sanger» (1985), gjendiktet av Halvor Roll.
Prisen deles ut i forbindelse med Bjørnson-seminaret i Molde i dag, som har som hovedtema «Poesiens nødvendighet og poesien som utryddingstruet genre». Seminaret ledes av Akademiets president Knut Ødegård, og blant foredragsholderne er den svenske forfatteren Staffan Söderblom, Forfatterforeningens leder Anne Oterholm og forfatterne Geir Gulliksen,
Jan Erik Vold, Inger Elisabeth Hansen og Kristine Næss.
Ærlig talt stusser jeg over tittelen på seminaret. Poesien, utrydningstruet? Det er virkelig ikke mitt inntrykk. Snarere synes jeg samtidspoesien er preget av vitalitet, mangfold og en vilje til fornyelse, ganske i prisvinneren Adonis' ånd. Spesielt interessant synes jeg det er
at mange våger seg litt ut over poesigenren, i prosjekter som nærmer seg billedkunst, musikk, film osv.
Ekspanderer. Poeter inntar stadig nye arenaer - gjør utstillinger, konserter, lager
CD-er og film. Det dukker stadig opp nye poesifestivaler og poesislam-arrangementer. Et økende antall småforlag sørger med enkle midler for en rekke gode utgivelser, og har nå fått en egen nettbokhandel på Audiatur.no, tilknyttet poesifestivalen med samme navn. Poesien er i
full gang med å erobre Internett, med alt fra nettsteder for amatørpoesi til forfatterblogger og opplesninger lagt ut på YouTube, til poetiske eksperimenter med nettmediet og profilerte nettsteder som Nypoesi.net, Afsnitp.dk og Ubu.com.
Når det er sagt: Jeg er helt med på Akademiets bekymring over massemediene og de store forlagene og bokhandelkjedene, som i økende grad utdefinerer poesi og annen «smal» litteratur i sin tiltagende vektlegging av det de tror folk flest vil ha. I det gjennomkommersialiserte, populistiske klimaet som er i ferd med å vokse frem, hvor det finnes en klar tendens til at kvalitet forveksles med salgbarhet, ser jeg det som en politisk handling i seg selv å gjøre «elitistiske» ytringer som poesi og annen «smal» litteratur tilgjengelig for så mange som mulig.
La oss håpe at tildelingen av Bjørnsonprisen til Adonis - og hans besøk her i Molde og Oslo - vil medføre en økt interesse for hans forfatterskap og for arabisk litteratur generelt. Og ja, for poesien. Ikke for at poesigenren er utrydningstruet, som var den litteraturens svar på pandaen,
men fordi poesien, i likhet med andre «elitistiske» kunstneriske uttrykk, faktisk angår den formodentlig opplyste allmennheten.
*
Adonis
Ali Ahmad Said, født 1930, ledende arabisk poet fra Syria/Libanon.
Bjørnsonprisen deles ut i forbindelse med Bjørnson-seminaret i Molde i dag.
Lørdag kl. 13 kan man møte Adonis på Litteraturhuset i Oslo.
*
«Jeg er helt med på Akademiets bekymring over massemediene og de store forlagene og bokhandelkjedene, som i økende grad utdefinerer poesi og annen «smal» litteratur i sin tiltagende vektlegging av det de tror folk flest vil ha»
©Aftenposten
Friday, November 9, 2007
Bergens Tidende om Kritikersalong på Oslo Poesifestival
Advarer mot klovnete kritikk av litterære verk
Bergens Tidende 05.11.2007
Side: 26
Å anmelde et verk fordrer en klar dom, mener den danske litteraturkritikeren Lars Bukdahl. Kanskje ikke så rart at han blir sett på som den store grusomme kritikeren.
- Med den avisutviklingen vi har, hvor avis etter avis dør, må litteraturkritikken rettferdiggjøre seg selv i en helt annen grad enn tidligere. Det er viktig at kritikken ikke blir underholdning eller fordummende, slik man ser i det danske TV-programmet «Smaksdommerne». Man må på leselig vis påvirke samtalen om hva som er god poesi, og ikke ende i klovneriet, sa Bukdahl (bildet) under Oslo Poesifestival lørdag.
For et år siden leverte kritikeren i den danske Weekendavisen et samleoppgjør av norsk samtidspoesi, seks kvinnelige debutantpoeter lest under ett. Bukdahl fant flere av dem «skremmende kjedelige», og brukte matematikkens begreper da han fastslo at gjennomsnittsdebutanten var en «ung pike med kjæreste, barndom, hjemstavn og med nynorsk som hovedmål».
Lørdag var tonen mer gemyttelig tre av Skandinavias mest kjente poeter - norske Eldrid Lunden, danske Morten Søndergaard og svenske Ann Jäderlund - møtte en skandinavisk kritikerstand til debatt.
Ingenmannsland
Men hva med litteraturkritikken? Hvilke kår har den litterære dommen som skal vurdere et verk på få spaltemillimetre?
- Man er på en måte i et ingenmannsland i aviskritikken. Jeg har kanskje 200.000 lesere, men bare mellom 200 og 1000 som faktisk leser boken jeg omtaler. Her er det en ubalanse som kan gjøre en deprimert. Og jeg har en kvalifisert fornemmelse av at leseren ikke retter seg etter meg, sier Lars Bukdahl.
- Din kritikk av norske poeter vakte en viss furore. Synes du norsk litteraturkritikk er for snill?
- Jeg kan vanskelig si noe generelt, men jeg vet at jeg blir lest i Norge, og det kan være fordi det er noe annerledes ved min kritikk. Det er mulig at kritikken er for søt og snill; man må være villig til å være kritisk. Da får man også en engasjert kritikk. Men man må ikke gå i fellen og enten bli for akademisk eller for lyrisk henført, sier Bukdahl.
Smaksdom
Forfatter Gro Dahle var blant dem som reiste seg under debatten for advare kritikerne mot å redusere verket, det vil si ødelegge for leseren ved å komme med entydige svar. Dahle pekte på det potensielt voldelige i litteraturanmelderens virksomhet.
Lars Bukdahl mener likevel anmelderiet fordrer en klar dom over det litterære verket. Men det er ikke alltid lett. Som kritiker Mariann Enge, leder for Oslo Poesifestival, sa:
- Dikt kan være vanskelige, men samtidig har de aller fleste dikt en umiddelbarhet ved seg, en type sanselig eller fysisk kraft som taler til oss, og som ikke kan oversettes til journalisitkk.
©Bergens Tidende
Bergens Tidende 05.11.2007
Side: 26
Å anmelde et verk fordrer en klar dom, mener den danske litteraturkritikeren Lars Bukdahl. Kanskje ikke så rart at han blir sett på som den store grusomme kritikeren.
- Med den avisutviklingen vi har, hvor avis etter avis dør, må litteraturkritikken rettferdiggjøre seg selv i en helt annen grad enn tidligere. Det er viktig at kritikken ikke blir underholdning eller fordummende, slik man ser i det danske TV-programmet «Smaksdommerne». Man må på leselig vis påvirke samtalen om hva som er god poesi, og ikke ende i klovneriet, sa Bukdahl (bildet) under Oslo Poesifestival lørdag.
For et år siden leverte kritikeren i den danske Weekendavisen et samleoppgjør av norsk samtidspoesi, seks kvinnelige debutantpoeter lest under ett. Bukdahl fant flere av dem «skremmende kjedelige», og brukte matematikkens begreper da han fastslo at gjennomsnittsdebutanten var en «ung pike med kjæreste, barndom, hjemstavn og med nynorsk som hovedmål».
Lørdag var tonen mer gemyttelig tre av Skandinavias mest kjente poeter - norske Eldrid Lunden, danske Morten Søndergaard og svenske Ann Jäderlund - møtte en skandinavisk kritikerstand til debatt.
Ingenmannsland
Men hva med litteraturkritikken? Hvilke kår har den litterære dommen som skal vurdere et verk på få spaltemillimetre?
- Man er på en måte i et ingenmannsland i aviskritikken. Jeg har kanskje 200.000 lesere, men bare mellom 200 og 1000 som faktisk leser boken jeg omtaler. Her er det en ubalanse som kan gjøre en deprimert. Og jeg har en kvalifisert fornemmelse av at leseren ikke retter seg etter meg, sier Lars Bukdahl.
- Din kritikk av norske poeter vakte en viss furore. Synes du norsk litteraturkritikk er for snill?
- Jeg kan vanskelig si noe generelt, men jeg vet at jeg blir lest i Norge, og det kan være fordi det er noe annerledes ved min kritikk. Det er mulig at kritikken er for søt og snill; man må være villig til å være kritisk. Da får man også en engasjert kritikk. Men man må ikke gå i fellen og enten bli for akademisk eller for lyrisk henført, sier Bukdahl.
Smaksdom
Forfatter Gro Dahle var blant dem som reiste seg under debatten for advare kritikerne mot å redusere verket, det vil si ødelegge for leseren ved å komme med entydige svar. Dahle pekte på det potensielt voldelige i litteraturanmelderens virksomhet.
Lars Bukdahl mener likevel anmelderiet fordrer en klar dom over det litterære verket. Men det er ikke alltid lett. Som kritiker Mariann Enge, leder for Oslo Poesifestival, sa:
- Dikt kan være vanskelige, men samtidig har de aller fleste dikt en umiddelbarhet ved seg, en type sanselig eller fysisk kraft som taler til oss, og som ikke kan oversettes til journalisitkk.
©Bergens Tidende
Aftenposten Aften på tur
Aftenposten Aften 05.11.2007
LANDE FRANK
Seksjon: Puls Del: 1 Side: 22
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Litteratur|Festivaler
Fredag åpnet Oslo Poesifestival på Litteraturhuset. Til stede var poeter,
litteraturelskere og en rødkledd Mia Berner. FRANK LANDE ROLF ØHMAN (foto)
Baren og restauranten inne på Litteraturhuset er tilnærmet full klokken 21 fredag kveld. Sofaseksjonen innerst i baren er mørk, og den sterkeste lyskilden er billys og gatelykter som kommer inn gjennom vinduene. Langs baren står en håndfull poeter og deres venner. Restauranten ved inngangen har ingen ledige bord, men mange av dem som sitter der viser seg å ikke engang vite at det er en poesifestival her i kveld.
- Vi er her for å spise og drikke, ler de unnskyldende.
Konsentrerte lyttere
Klokken 22 står poeten Morten Wintervold på scenen i underetasjen, i rommet som er oppkalt etter Henrik Wergeland. Det er færre mennesker her enn oppe i baren, men det er et respektabelt oppmøte. Noen sitter ved bord, mens andre sitter på de to radene med røde kinoseter helt bakerst i rommet. Inngangsdøren åpnes og lukkes med jevne mellomrom, når folk går ut med tomme glass og andre kommer inn med fulle glass.
Det er nesten utrolig stille her inne, med tanke på at det er såpass mange mennesker til stede. Når Wintervold har lest ferdig et dikt og blar seg frem til det neste, forblir publikum så stille at man faktisk kan høre den lave duren fra ventilasjonsanlegget.
Ei jente sitter med et tomt vinglass på bordet, stirrer i gulvet og hører tilsynelatende veldig godt etter. Denne lyttestillingen skal i løpet av kvelden vise seg å være veldig populær blant poesipublikumet.
På en av stolrekkene lengst fremme ved scenen sitter sosiolog, filosof, forfatter, journalist og samfunnsviter Mia Berner og poet Espen Stueland. Berner har på seg følgende rødfargede ting: Briller, bukse, tresko, genser, krykker, ytterjakke, neglelakk og - hun fisker den opp fra den kun
delvis rødfargede vesken for fotografen - leppestift.
- Man må ikke bli lurt av gode opplesere av dårlige dikt, sier hun.
Rastløse
Når klokken nærmer seg midnatt går poet Terje Dragseth og gitarist John Nikolaisen på scenen med hver sin gitar. Det er en mer rastløs stemning i publikum enn da Morten Wintervold sto på scenen to timer tidligere. De fleste av dem som nå sniker seg ut døren for å hente påfyll, kommer tydeligvis ikke tilbake igjen.
frank.lande@aftenposten.no
Henning Bergsvåg
Hvorfor er du her i kveld?
- Det er en del fine poeter som skal lese høyt.
Skal du delta på hele festivalen?
- Jeg tenkte å komme innom i morgen også. Det er veldig høyt nivå på det som foregår her.
Hva gleder du deg mest til?
- Å høre Ulf Nilsson lese. En fantastisk svensk poet som jeg opplever som undervurdert i Sverige, men som Litteraturhuset heldigvis har vært glupe nok til å invitere.
Ketil Karlsen
Hvorfor er du her i kveld?
- Jeg vet ikke, for å være helt ærlig. Men jo lenger jeg er her, desto mer friker jeg ut. Selv i løpet av to dager ville jeg aldri klart å finne et svar på hvorfor jeg er her. Det er et altfor stort spørsmål.
Skal du delta på hele festivalen?
- Dette er det nærmeste jeg kommer en intellektuell orgasme, så selvfølgelig.
Hva gleder du deg mest til?
- Det er litt vanskelig å svare på. Stemningen, tror jeg. Og stillheten etter et godt dikt.
Cecilie Hauglund
Hvorfor er du her i kveld?
- Fordi jeg elsker poesi, ha ha!
Skal du delta på hele festivalen?
- Ja. Jeg har lyst til å få med meg mer om hva som rører seg i de andre nordiske landene.
Hva gleder du deg mest til?
- Debatten i morgen om samtidspoesien. Og konsertene, både i kveld og i morgen.
OSLO
POESIFESTIVAL
Etter suksessen i 2005 ble Oslo poesifestival arrangert for annen gang i helgen.
Publikum ble invitert til tre begivenhetsrike dager i Litteraturhuset. På programmet var opplesninger, performance, forelesninger, samtaler, debatter, utstillinger, filmvisninger og konserter.
Bildetekst: Mia Berner og poet Espen Stueland hadde sikret seg plasser langt fremme. Norske Morten Wintervold var én av mange poeter som leste høyt på poesifestivalens åpningskveld.
©Aftenposten
LANDE FRANK
Seksjon: Puls Del: 1 Side: 22
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Litteratur|Festivaler
Fredag åpnet Oslo Poesifestival på Litteraturhuset. Til stede var poeter,
litteraturelskere og en rødkledd Mia Berner. FRANK LANDE ROLF ØHMAN (foto)
Baren og restauranten inne på Litteraturhuset er tilnærmet full klokken 21 fredag kveld. Sofaseksjonen innerst i baren er mørk, og den sterkeste lyskilden er billys og gatelykter som kommer inn gjennom vinduene. Langs baren står en håndfull poeter og deres venner. Restauranten ved inngangen har ingen ledige bord, men mange av dem som sitter der viser seg å ikke engang vite at det er en poesifestival her i kveld.
- Vi er her for å spise og drikke, ler de unnskyldende.
Konsentrerte lyttere
Klokken 22 står poeten Morten Wintervold på scenen i underetasjen, i rommet som er oppkalt etter Henrik Wergeland. Det er færre mennesker her enn oppe i baren, men det er et respektabelt oppmøte. Noen sitter ved bord, mens andre sitter på de to radene med røde kinoseter helt bakerst i rommet. Inngangsdøren åpnes og lukkes med jevne mellomrom, når folk går ut med tomme glass og andre kommer inn med fulle glass.
Det er nesten utrolig stille her inne, med tanke på at det er såpass mange mennesker til stede. Når Wintervold har lest ferdig et dikt og blar seg frem til det neste, forblir publikum så stille at man faktisk kan høre den lave duren fra ventilasjonsanlegget.
Ei jente sitter med et tomt vinglass på bordet, stirrer i gulvet og hører tilsynelatende veldig godt etter. Denne lyttestillingen skal i løpet av kvelden vise seg å være veldig populær blant poesipublikumet.
På en av stolrekkene lengst fremme ved scenen sitter sosiolog, filosof, forfatter, journalist og samfunnsviter Mia Berner og poet Espen Stueland. Berner har på seg følgende rødfargede ting: Briller, bukse, tresko, genser, krykker, ytterjakke, neglelakk og - hun fisker den opp fra den kun
delvis rødfargede vesken for fotografen - leppestift.
- Man må ikke bli lurt av gode opplesere av dårlige dikt, sier hun.
Rastløse
Når klokken nærmer seg midnatt går poet Terje Dragseth og gitarist John Nikolaisen på scenen med hver sin gitar. Det er en mer rastløs stemning i publikum enn da Morten Wintervold sto på scenen to timer tidligere. De fleste av dem som nå sniker seg ut døren for å hente påfyll, kommer tydeligvis ikke tilbake igjen.
frank.lande@aftenposten.no
Henning Bergsvåg
Hvorfor er du her i kveld?
- Det er en del fine poeter som skal lese høyt.
Skal du delta på hele festivalen?
- Jeg tenkte å komme innom i morgen også. Det er veldig høyt nivå på det som foregår her.
Hva gleder du deg mest til?
- Å høre Ulf Nilsson lese. En fantastisk svensk poet som jeg opplever som undervurdert i Sverige, men som Litteraturhuset heldigvis har vært glupe nok til å invitere.
Ketil Karlsen
Hvorfor er du her i kveld?
- Jeg vet ikke, for å være helt ærlig. Men jo lenger jeg er her, desto mer friker jeg ut. Selv i løpet av to dager ville jeg aldri klart å finne et svar på hvorfor jeg er her. Det er et altfor stort spørsmål.
Skal du delta på hele festivalen?
- Dette er det nærmeste jeg kommer en intellektuell orgasme, så selvfølgelig.
Hva gleder du deg mest til?
- Det er litt vanskelig å svare på. Stemningen, tror jeg. Og stillheten etter et godt dikt.
Cecilie Hauglund
Hvorfor er du her i kveld?
- Fordi jeg elsker poesi, ha ha!
Skal du delta på hele festivalen?
- Ja. Jeg har lyst til å få med meg mer om hva som rører seg i de andre nordiske landene.
Hva gleder du deg mest til?
- Debatten i morgen om samtidspoesien. Og konsertene, både i kveld og i morgen.
OSLO
POESIFESTIVAL
Etter suksessen i 2005 ble Oslo poesifestival arrangert for annen gang i helgen.
Publikum ble invitert til tre begivenhetsrike dager i Litteraturhuset. På programmet var opplesninger, performance, forelesninger, samtaler, debatter, utstillinger, filmvisninger og konserter.
Bildetekst: Mia Berner og poet Espen Stueland hadde sikret seg plasser langt fremme. Norske Morten Wintervold var én av mange poeter som leste høyt på poesifestivalens åpningskveld.
©Aftenposten
Saturday, October 20, 2007
Betydningen av et liv
INGRID STORHOLMEN
Siriboka
Aschehoug
Ambisiøs og interessant utforskning av forholdet til fortiden.
Noe av det første som slår en i møte med Ingrid Storholmens diktsamlinger, er at bøkenes design behandles som en integrert del av uttrykket. Debuten Krypskyttarloven (2001) er nesten til forveksling lik en norsk, rød lovbok. Skamtalen. Graceland (2005) kan med sin røde spiralrygg og sine tykke papp-permer minne litt om en notatbok, hvor teksten, som er satt med en rekke ulike skrifttyper, fontstørrelser og oppsett, er vridd 90 grader i forhold til ordinær leseretning og løper vertikalt, nedover mot avslutningsordene ”I am // shame”.
Uvanlig format. Hennes tredje utgivelse, den nylig lanserte Siriboka, som er minst dobbelt så stor og tykk som en vanlig diktsamling (nesten i A4-format, liggende), kan se ut som en gavebok, kunstbok eller et album, finnes i minst to forskjellige farger (oransje og gråblå) og gir plass på papiret til minst to forskjellige stemmer. Siriboka gir en litt uvant tyngde i hendene, må holdes på en annen måte, og signaliserer med sin sidestilling av ulike typer tekst at det kreves en aktivt utforskende leser. Det er ikke til å komme bort fra at bokens spesielle og vakre utforming får meg til å møte tekstene med en type skjerpet interesse.
Parallelle stemmer. ”Siri Olsdatter levde på en husmannsplass i Verdal fra 1800 til 1870 / Siri er en av Ingrid Storholmens formødre”, står det på baksiden av Siriboka. Til høyre på boksidene gis denne Siri stemme i en slags poetisk bevissthetsstrøm, en indre monolog satt med grå fonter, som om det var en slags spøkelsesskrift, i ferd med å bryte gjennom eller forsvinne. Til venstre er det skriversken som taler, i sort, i kortere, avgrensede diktstrofer, hvor hun reflekterer over prosjektet og sine egne motiver. Mens Siris monolog er skrevet på nynorsk, med innslag av dialekt, er nåtidsjegets tekst på bokmål, og virker litt stivere, mer distansert.
Om tilhørighet. Boken forholder seg til grunnleggende spørsmål i forbindelse med betydningen av arv, slekt, familie, moderskap, historie, identitet – ulike former for tilhørighet. Idet hun skriver frem sin slektning Siri, skriver Storholmen frem en forestilling om et liv i en tid hvor individets forankring i større grad tas for gitt, og som i større grad er fokusert på slektens overlevelse. Dette i motsetning til det nåtidige skrivende jeget, som slett ikke har noe enkelt og entydig forhold til det å forholde seg til sitt opphav: ”Jeg skriver fordi jeg er redd for å høre til / og for å aldri gjøre det / Om morgenen våkner jeg svett av skam / over at jeg i marerittet spiser Siri / river løs store biter av kjeven, kinnet og eter henne / mens hun ennå lever // Jeg skal tvinges til å se på mitt liv som et arvestoff / med blodsbånd å kante bunaden med”.
Et liv. Det kunne innvendes at Siri, til tross for at hun trer tydelig frem med sin livshistorie, virker konstruert: at hun trekkes frem fra anonymitetens glemsel og utstyres med en stemme som strengt tatt aldri kan bli hennes egen. Men når jeg likevel synes det fungerer, har det ikke bare med å gjøre at Storholmen er seg dette bevisst. Med selve sidestillingen av de to kvinnene, den for lengst døde Siri og den høyst nålevende Ingrid, settes det på akutt vis fokus på betydningen av et liv i lys av vår dødelighet – som ledd i en kjede, men også som unik erfaring. Som Siri sier et sted: ”Får eg vere menneske hos deg, ei kort stund”.
MARIANN ENGE
Siriboka
Aschehoug
Ambisiøs og interessant utforskning av forholdet til fortiden.
Noe av det første som slår en i møte med Ingrid Storholmens diktsamlinger, er at bøkenes design behandles som en integrert del av uttrykket. Debuten Krypskyttarloven (2001) er nesten til forveksling lik en norsk, rød lovbok. Skamtalen. Graceland (2005) kan med sin røde spiralrygg og sine tykke papp-permer minne litt om en notatbok, hvor teksten, som er satt med en rekke ulike skrifttyper, fontstørrelser og oppsett, er vridd 90 grader i forhold til ordinær leseretning og løper vertikalt, nedover mot avslutningsordene ”I am // shame”.
Uvanlig format. Hennes tredje utgivelse, den nylig lanserte Siriboka, som er minst dobbelt så stor og tykk som en vanlig diktsamling (nesten i A4-format, liggende), kan se ut som en gavebok, kunstbok eller et album, finnes i minst to forskjellige farger (oransje og gråblå) og gir plass på papiret til minst to forskjellige stemmer. Siriboka gir en litt uvant tyngde i hendene, må holdes på en annen måte, og signaliserer med sin sidestilling av ulike typer tekst at det kreves en aktivt utforskende leser. Det er ikke til å komme bort fra at bokens spesielle og vakre utforming får meg til å møte tekstene med en type skjerpet interesse.
Parallelle stemmer. ”Siri Olsdatter levde på en husmannsplass i Verdal fra 1800 til 1870 / Siri er en av Ingrid Storholmens formødre”, står det på baksiden av Siriboka. Til høyre på boksidene gis denne Siri stemme i en slags poetisk bevissthetsstrøm, en indre monolog satt med grå fonter, som om det var en slags spøkelsesskrift, i ferd med å bryte gjennom eller forsvinne. Til venstre er det skriversken som taler, i sort, i kortere, avgrensede diktstrofer, hvor hun reflekterer over prosjektet og sine egne motiver. Mens Siris monolog er skrevet på nynorsk, med innslag av dialekt, er nåtidsjegets tekst på bokmål, og virker litt stivere, mer distansert.
Om tilhørighet. Boken forholder seg til grunnleggende spørsmål i forbindelse med betydningen av arv, slekt, familie, moderskap, historie, identitet – ulike former for tilhørighet. Idet hun skriver frem sin slektning Siri, skriver Storholmen frem en forestilling om et liv i en tid hvor individets forankring i større grad tas for gitt, og som i større grad er fokusert på slektens overlevelse. Dette i motsetning til det nåtidige skrivende jeget, som slett ikke har noe enkelt og entydig forhold til det å forholde seg til sitt opphav: ”Jeg skriver fordi jeg er redd for å høre til / og for å aldri gjøre det / Om morgenen våkner jeg svett av skam / over at jeg i marerittet spiser Siri / river løs store biter av kjeven, kinnet og eter henne / mens hun ennå lever // Jeg skal tvinges til å se på mitt liv som et arvestoff / med blodsbånd å kante bunaden med”.
Et liv. Det kunne innvendes at Siri, til tross for at hun trer tydelig frem med sin livshistorie, virker konstruert: at hun trekkes frem fra anonymitetens glemsel og utstyres med en stemme som strengt tatt aldri kan bli hennes egen. Men når jeg likevel synes det fungerer, har det ikke bare med å gjøre at Storholmen er seg dette bevisst. Med selve sidestillingen av de to kvinnene, den for lengst døde Siri og den høyst nålevende Ingrid, settes det på akutt vis fokus på betydningen av et liv i lys av vår dødelighet – som ledd i en kjede, men også som unik erfaring. Som Siri sier et sted: ”Får eg vere menneske hos deg, ei kort stund”.
MARIANN ENGE
Subscribe to:
Posts (Atom)
