Den som er med på leken

Aftenposten Morgen 27.04.2008
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 20
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Bokanmeldelser


Marte Huke: Ta i mot, Tiden


Gjennomført og variert diktsamling med sans for alvoret i leken.

Ta i mot! er jo det man roper for å gjøre en annen oppmerksom på at man er i ferd med å kaste noe, slik at den man kaster til ikke bare skal bli stående der og se dum, eventuelt smart ut. Ta i mot er også tittelen på Marte Hukes tredje diktsamling, og det kan jo helt klart oppfattes som en oppfordring til potensielle lesere.

Lek. Tittelen varsler dessuten en gjennomgående bruk av vokabular knyttet til leker og spill av forskjellig slag. Særlig den første avdelingen består nesten utelukkende av setninger som virker klippet fra spill- og lekeinstruksjoner. Tekstene bringer assosiasjoner til barndom, men ikke akkurat til noen udelt uskyldig lekenhet. Riktignok presenteres omsorgsfulle instrukser av typen «se opp for spisse greiner en kan få i øynene», men Huke sirkler særlig inn det kravet til innordning som ligger i lekenes regler: «To maur bor i hvert hjørne, resten er barnåler og ligger i en haug/på midten. Barnålene skal ikke gjøre motstand.»

Lekene det refereres til kan i utgangspunktet sies å herme samfunnsstrukturer og maktforhold, og Hukes bruk av lekeinstruksjoner innbyr åpenbart til en lesning overført på større samfunnsmessige og politiske forhold: «De frie dyrene kan forsøke å fri de fangede dyrene med å løpe til/buret uten å bli tatt, ta på dem og rope.»

Makt. Ganske snart trekkes det inn andre typer vokabular og den barnlige lekesfæren forlates til fordel for andre, til dels erotiserte landskaper, men referanser til lek og spill forekommer gjennom hele boken. Slik jeg leser den, handler det mye om den typen sosialiseringskrav og makt- og avhengighetsrelasjoner som aktualiseres i spillregler - og om individenes utleverthet, ikke bare til samfunnet, men til naturbetingelsene, jordbundetheten.

Ta i mot er imidlertid ganske variert og lar seg ikke helt fange inn i en slik samlende lesning. Mange av tekstene er montasjer, satt sammen av brokker fra ulike kilder, ulike stemmer - noe som også gjør at tekstene peker i ulike retninger. Her er alt fra naivistiske nedtegnelser av typen «Marte rimer på kartet/men du fant ikke fram for det», til en lengre tekst om bilens betydning, til biter av samtaler overhørt i det offentlige rom.

Driv. Huke viser en fin sans for komposisjon, og om ordet «montasjer» gir assosiasjoner til noe litt statisk, så har mange av diktene et påfallende driv i seg. Det gjelder ikke minst de erotisk ladede diktene, som består av sammenføringer av tekst fra erotiske nettsteder og geologiske beskrivelser: « . . . Følger man båndingen i en gneis vil man/finne Våre fingertupper midt i det åpne Vi foregår dypt inne,/opphevingen og våre ansikter vendt innover, presser to fingre/inn, to fingre samtidig, i tillegg venstre hånd Berggrunnen vil der/havbunnskorpen presses under et kontinent smelte».

MARIANN ENGE

©Aftenposten