Dikt og forbannet løgn

Aftenposten Morgen 25.05.2008
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 17
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Bokanmeldelser


Skybrudd i regnskapet
Jon Eirik Lundberg
Aschehoug

Fantasifull, men pratsom diktdebut

Har norsk samtidslitteratur vært preget av et fantasiforbud? Vagants redaktør Audun Lindholm antydet nylig det i et essay i boken Norsk litterær kanon, hvor han skriver om Øyvind Rimbereid at han med science fiction-diktsamlingen Solaris korrigert «har bidratt til å oppheve fantasiforbudet . . . i den norske samtidslitteraturen». Riktignok har jo en poet som Triztan Vindtorn utrettelig dyrket fantasien helt siden debuten i 1970, men det kan nok stemme at den dominerende tendensen snarere har vært å undertrykke den?

Oppspinn. Jon Eirik Lundberg, som tidligere har gitt ut prosaboken SVERIGE (2005), og som debuterte som singer/songwriter med to plateutgivelser i fjor, gjør i alle fall ikke noe forsøk på å etterkomme noe eventuelt fantasiforbud i sin diktdebut Skybrudd i regnskapet. Lundberg skriver seg snarere opp mot en forståelse av litteratur som «dikt og forbannet løgn», med tekster som både er løgnaktige og oppfinnsomme. Boken innledes med langdiktet «Min familie og Adolf Hitler», som er en nærmest Baron von Münchhausen-aktig skrytehistorie om hvordan diktjegets elleve onkler (og farmor) hamlet opp med Hitler: «Winston Churchill adlet dem alle sammen / Med en krøllete gaffel fra de rikes ruiner / Og Hitler sverget at han heller ville spise sine egne tenner / Enn å se min familie under buken / På engelske fly med retning Berlin».

I flere dikt tulles det med trangen til å påberope seg en ærerik historie - både «Min familie og Fridtjof Nansen» og «Min familie og den fem hundre år lange natten» er av samme kaliber som åpningsdiktet. Mange av tekstene tar utgangspunkt i kjente historiske personer og litterære forbilder, men det er også endel dikt som virker mer virkelighetsnære, forankret i samtiden, hvor det handler om barndomsvenner, kolleger, byliv og fylleangst - eller tall, som i titteldiktet «Skybrudd i regnskapet»: «Tallene graver et hull i permen / så bokstavene kan kravle fritt».

Billedstrøm. «Hvis jeg var et rottebur / På veggen / Ville jeg lengtet sikkert forgjeves . . . Etter ett enkelt vanvittig bilde/ Bare én setning uten klare skilt,» skriver Lundberg et sted, og det kan kanskje leses som en liten poetikk? Det strømmer i alle fall på med bilder og metaforer i diktene. Men selv om det underveis dukker opp noen slående bilder, gir boken et nokså pratsomt inntrykk. Og av og til lurer jeg på hvorfor tekstene er satt opp som de er (alle i «normalt» diktoppsett, med rett venstremarg), for linjedelingen kan virke litt vilkårlig og snublende. Alt i alt opplever jeg samlingen som ganske ujevn - det er morsomt og friskt noen steder, men til tider også forutsigbart og kjedelig.

MARIANN ENGE

©Aftenposten