En kjøttrose av smerte

PIER PAOLO PASOLINI
Poesi i form av en rose
Tospråklig utgave, gjendiktning og etterord av Astrid Nordang
Aschehoug

Roseformet, men ikke akkurat roseduftende poesi

Endelig finnes det, takket være gjendikteren Astrid Nordang, et utvalg av Pier Paolo Pasolinis dikt på norsk. Den italienske poeten, romanforfatteren, dramatikeren, journalisten og filmskaperen, som ble født i Bologna i 1922 og som døde som offer i en brutal og aldri oppklart mordsak i Roma i 1975, er nok mest kjent for filmene sine, særlig Matteusevangeliet (1964), Oidipus Rex (1967), Medea (1969) og Salò eller Sodomas siste 120 dager (1975). Riktignok er et par titler fra hans store og mangfoldige forfatterskap tidligere gjort tilgjengelige for et norsk publikum: i 1993 utkom romanen Teorema i Gyldendals Vita-serie, og skuespillet Orgie ble satt opp på Torshovteatret i 2005.

Politisk poesi. Pasolini var sterkt politisk engasjert, en erklært kommunist, men det var på ingen måte programmatisk kunst han bedrev. Snarere kan man nok si at han var spesielt opptatt av maktforhold og av mennesker som faller utenfor samfunnet; de fattigste i slumstrøkene, prostituerte, kriminelle osv. Som han sier i en diktlinje som er løftet frem på forsiden av omslaget til Poesi i form av en rose: ”Mennesket vil aldri kunne tilpasse seg Samfunnet.” I en viss forstand befant Pasolini seg også selv i en outsiderposisjon – både privat, som homoseksuell, og kunstnerisk, da mye av det han laget ble oppfattet som kontroversielt, og da han ikke uten videre kan plasseres innenfor noen spesiell retning.

Intenst. I Poesi i form av en rose presenteres en drøy fjerdedel av den rundt to hundre sider tykke diktsamlingen Poesia in forma di rosa fra 1964. Om det er tiden de er skrevet i, kulturen de er skrevet innenfor, Pasolinis særegenheter eller en kombinasjon av alle tre faktorer som gjør det vet jeg ikke riktig, men diktene virker til dels litt fremmede, vanskelige å få helt grep på. Likevel er det svært fascinerende tekster å vikle seg inn i. De er gjennomgående preget av en mørk intensitet, en smerteladet patos som virker alt annet enn påtatt, samtidig som den formelle lekenheten og utprøvingen er påfallende og gir et inntrykk av bevegelighet, rastløshet.

Urent. Alle diktene i utvalget er lange og komplekse, går over flere sider og fremstår som ”urene” og paradoksale, både på grunn av billedbruken og på grunn av blandingen av ulike teksttyper og nivåer, kombinasjonen av det virkelighetsnære og det poetisk-mytologiske, det personlige og det politiske. Diktene har i en viss forstand et intellektuelt preg og forholder seg aktivt til den poetiske tradisjonen og samtiden, men er samtidig sterkt fokusert på fysiske, kroppslige erfaringer. Poesiens rose blir ”en kjøttrose av smerte” (kanskje beslektet med Baudelaires ”det ondes blomster” i Les Fleurs du Mal, 1857), den europeiske våren er en ”menstruasjon av søle og febrilsk sol”, og poeten selv portretteres som ensom og kjærlighetshungrende: ”… jeg, i denne solen, ulltøy // og den første frostsvetten, / jeg må konstatere, med nevene mot underlivet, / savnet av kjærlighet, like til siste tåre.”

Pasolini er en kunstner det er umulig å stille seg likegyldig til, og når man først har forvillet seg inn i hans tekster og filmer, kommer man seg ikke uten videre ut igjen. Jeg håper i alle fall at dette ikke blir det siste vi ser av ham i norsk oversettelse.

MARIANN ENGE

(Publisert med noen endringer i Aftenposten 06.07.2008)