En synkende følelse

Aftenposten Morgen 21.09.2008
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 14
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: bok|Bokanmeldelser

Hilde Myklebust: Søkk
Samlaget


Strengt disponert diktsamling om det å miste.

«Svevn, evje, stubb, lengt, vind, alt, funn, glim, glød, eple, vake, sevje, drift, vent, pil, leit, draum, mogn, fall, sverm, skot, straum, spenn, kvitt, mjølk, eld, nebb, pust, tyngd, moll, skar, hud, søkk, råk, frukt, spor, frø, stilt, song, svell, loge, flukt, famn, mold» - dette er innholdsfortegnelsen i Hilde Myklebusts andre diktsamling, Søkk, hvor samtlige titler altså består av ett eneste lite ord.

De korthugne titlene signaliserer språklig konsentrasjon og betydningsladning. De utvalgte ordene gis tyngde i kraft av posisjonen de har som titler, men også fordi de i forskjellig grad går igjen i diktene og inngår ulike forbindelser underveis i samlingen.

Å synke. Ordet Søkk gis ekstra vekt ettersom det står som boktittel, men så kan det også brukes som inngang til en lesning av hele boken. Både søkket (som sviktende grunn) og det å synke er gjennomgående motiver. Dels er synkingen forbundet med katastrofale tap, som i minnet om et barn som går gjennom isen og drukner, og i den antydningsvise fremstillingen av en graviditet som avbrytes: «Eg hadde eit barn som låg nake i meg / og lydde til suset frå elvane der / Eit barn som sokk inn i ei åre / og dreiv av garde i eit anna krinslaup. . . » Men den synkende bevegelsen er også forbundet med mindre dramatiske naturbeskrivelser, som denne: «Lyset frå lyktene trekte ned / gjennom det gule lauvet / slik honning søkk i varm mjølk».

Døden. Boken er nærmest demonstrativt rural; diktene er preget av en sterk nærhet til natur og dyreliv. Skildringer av oppvekst og voksenliv glir over i hverandre, og på begge tidsplan er døden påtagelig nærværende. I forlagspresentasjonen omtales samlingen som «episk og heilskapleg», og det er den riktignok, men det mer antydes enn egentlig fortelles en historie her, så når forlaget uten videre slår fast at «Ei ung kvinne mistar barnet sitt. Gjennom ein kald vinter fell sorga saman med landskapet, det skiftande lyset i årstidene, og ho oppdagar at lindringa finst nettopp i desse omgjevnadene», henger jeg ikke helt med. Så entydig og enkel er da (heldigvis) ikke den historien som skrives frem?

Konsekvent. Som danske Lars Bukdahl gjorde da han i Morgenbladet anmeldte Myklebust og flere andre norske diktdebutanter fra 2005, kan man innvende at dette er diktning preget av poetisk lydighet, en diktning som bekrefter noen bestemte genreforventninger. Likevel er det noe med det kompositorisk gjennomførte, konsekvente ved dette prosjektet som gjør inntrykk, og som gjør at jeg langt på vei overkommer den allergien jeg i likhet med Bukdahl ellers kan oppleve i forbindelse med det tradisjonelle «barndoms- og familie- og hjemstavnsstyret».

MARIANN ENGE