Det hånden skriver

Aftenposten Morgen
- 26.10.2008
- Side: 15
- Seksjon: Kultur
- Del: 2
Forfatter: ENGE MARIANN
Emne: Bokanmeldelser

Tone Hødnebø: Nedtegnelser, Kolon

Endelig ny bok fra Tone Hødnebø!

Det er alltid en begivenhet når det kommer en ny diktsamling fra Tone Hødnebø; ikke bare på grunn av den betydning hun har innenfor norsk poesi, men også fordi det gjerne går noen år mellom hver gang. Nå er det seks år siden Stormstigen, og selv om vi i mellomtiden har kunnet lese hennes fine bidrag til H Press Imperativ, Skamfulle Pompeii (2004), så er årets Nedtegnelser en etterlengtet utgivelse for mange.

Nærhet. I en viss forstand har jeg et veldig nært forhold til Tone Hødnebøs diktning. Debuten Larm (1989) gjorde sterkt inntrykk på den tenåringen jeg var da jeg leste den, såpass sterkt at jeg nesten 20 år etter husker hvordan det var, og siden har jeg i likhet med mange andre fulgt forfatterskapet, om ikke alltid like tett.

Men opplevelsen av nærhet kommer gjerne glimtvis, og ikke alltid like umiddelbart. Hødnebø skriver i en viss forstand enkelt og direkte, som i dette kjærlighetsdiktet fra den nye boken: «Å ELSKE ÉN er å elske alle / i en brøkdel av et sekund / og uten å vike en tomme / lever samvittigheten sitt eget liv / så lenge lysten varer. . .» Allikevel er ikke diktene hennes av de mest lettfordøyelige, de krever gjerne ro og konsentrasjon og gjentatte lesninger, særlig for å kunne få et grep om den helheten boken utgjør.

Ettersom det ikke finnes noen nummerering eller overskrifter, virker ikke Nedtegnelser umiddelbart så strengt komponert som den faktisk er. Men når jeg studerer boken nærmere og gir meg til å telle, finner jeg at den består av syv avdelinger som alle består av et slags «introdikt» etterfulgt av syv andre dikt. Før disse 56 diktene kommer en epigraf, et sitat av den skotske poeten Veronica Forrest-Thomson, som siden dukker opp igjen i et avsluttende «fotnotedikt». «Hånden skriver ikke fordi jeg vil / men fordi jeg vil det hånden skriver», siterer Hødnebø, og det er en setning som får tittelen Nedtegnelser til å fremstå som mindre tilfeldig enn den umiddelbart kan virke.

Vilje. Hva er det så den som skriver vil? Hva er det hånden skriver? I en viss forstand besvares det spørsmålet i ett av diktene i boken: «Jeg skriver for å forbinde diktets / og leserens øyeblikk; det som ikke er / og det som allerede finnes // Jeg skriver for å motsi meg selv. . . Jeg skriver for å finne det punktet / som skal romme alle punkter / løgn, min fortvilelse i et lykkelig øyeblikk».

Hødnebø videreutvikler ellers stil og tematikk fra tidligere bøker. Hun skriver om kjærlighet, om forholdet mellom individer, mellom individ og fellesskap, om samfunnssystemer og krig, om mulighetene for samfunnsendringer, og ikke minst om det språket vi tenker på og snakker om disse tingene med; om forholdet mellom kollektivt og personlig språk, mellom det konvensjonelt gitte og muligheten for å formulere noe annet, selvstendig.

Kritikk. Diktene kan karakteriseres som sivilisasjonskritiske, men de er det i en tone som virker fortrolig, henvendt til og fra et personlig sted. Kanskje kan man si at diktene virker mer eksistensielle enn egentlig politiske; det handler om det å være menneske, underlagt visse betingelser, strukturer, systemer, språk.

Finlandssvenske Gunnar Björling karakteriserte en gang poesien som «ett rop till den som hör». Og for den som hører etter, er det svært mye å hente i Tone Hødnebøs dikt. Men som hun skriver et sted i Nedtegnelser: «Jeg leser Lenins ord: / Ingen er så døvhørte / som dem som ikke vil høre».

MARIANN ENGE

©Aftenposten

– Tulipanen sprengt!

Aftenposten Morgen
- 19.10.2008
- Side: 15
- Seksjon: Kultur
- Del: 2
Forfatter: ENGE MARIANN
Emne: Bokanmeldelser

Øyvind Rimbereid: Herbarium, Gyldendal

Rimbereids fornyelse av blomsterlyrikken er hyperaktuell og kunnskapsrik samfunnskritikk.

Mange forfattere som debuterer som poeter, går senere over til å skrive prosa. Øyvind Rimbereid derimot, begynte som prosaist, med to novellesamlinger og en roman, og gikk siden over til å skrive dikt. Man skulle kanskje tro at en slik vending ville innebære mindre oppmerksomhet, men med diktene har han snarere etablert seg som en av de fremste forfatterne i sin generasjon og har fått mye oppmerksomhet og mange lesere, ikke minst med science-fiction-diktsamlingen Solaris korrigert (2004), som både fikk Kritikerprisen og en plass i Norsk litterær kanon (2008).

Solaris korrigert vakte spesiell oppsikt med sitt konstruerte fremtidsspråk, en blanding av stavangerdialekt, engelsk, skotsk, norrønt og andre språkformer. Den andre halvparten av boken er i likhet med de to foregående diktsamlingene Seine topografiar (2000) og Trådreiser (2001) skrevet på stavangerdialekt.

Blomsterdikt. Rimbereids nye bok er til dels en klar videreføring av den formen for episk diktning som vi finner i tidligere utgivelser, men nå er det ikke språknormer som overskrides. Herbarium er snarere en fornyelse av den tradisjonelle blomsterlyrikken. Alle de 22 diktene i boken tar utgangspunkt i blomster, både ville og kultiverte, og nærmer seg blomstermotivet på en rekke forskjellige måter. Her er alt fra en liten haikulignende sak til lange fortellende dikt, her er dikt på rim og et prosastykke «diktet over en episode i Absalon Pederssøns dagbok 1552-1572». Blomstene plasseres gjerne i en kontekst; i konkrete, spesifikke situasjoner, både historiske og nåtidige, personlige og storpolitiske. Her er dikt om Holocaust, om det palestinske folkets situasjon, om dronningens visitt i forfatterens hjemtrakter og om det å besøke et familiemedlems grav, for å nevne noe.

Økonomi. Mest oppsiktsvekkende, og i seg selv grunn god nok til å lese Herbarium, er langdiktet «Tulipan. Mani». Nå som vi er inne i det som sies å være den verste finanskrisen siden 1930-tallet, er dette diktet en mildest talt hyperaktuell poetisk kommentar til moderne markedsøkonomi og aksjespekulasjon. Med utgangspunkt i den nederlandske «tulipanmanien» på 1600-tallet, tar Rimbereid for seg en rekke økonomiske bobler og krakk gjennom tidene og frem til i dag. Teksten er historieskrivning og samfunnskritikk formulert som en mellomting mellom poesi og essayistikk; et langt, kunnskapsrikt dikt, som på kjent rimbereidsk vis bukter seg over sidene.

Alkymi. Den grådige, spekulative aksjeøkonomien beskrives som en slags alkymistisk virksomhet, et forsøk på å produsere gull uten substans: «. . . så lett det var å trykke opp / dette gullet uten kropp, trykke og trykke / langt forbi en gullbarres / verdi». Rimbereid fokuserer spesielt på det forholdet en slik økonomi har til fremtiden, et forhold bygget på «. . . dette vesle, kjærlige ordet kreditere: «å tro» . . .» Forståelsen av nåtiden styres av en utopisk fremtidstro: «. . . hvordan kunne holde fast / i dette som steg og steg / om det ikke var for dette magiske/«future»?»

Om noen skulle ha tvilt på det, kan Øyvind Rimbereid altså skrive dikt også på bokmål. Med Herbarium har han føyd nok en vesentlig bok til forfatterskapet sitt, og om økonomien er kriserammet, så må jeg si det er ting som tyder på at ryktene om poesiens krise er noe overdrevet.

MARIANN ENGE

©Aftenposten

En brakdebuterende hordaskald

Aftenposten Morgen 05.10.2008
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 19
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Bokanmeldelser

Erlend D. Nødtvedt: Harudes, Aschehoug

Aldri i verden om hordalendingene får ha denne boken for seg selv.

- Hvem er boka di for? blir den unge debutanten Erlend O. Nødtvedt spurt i videopresentasjonen, som ligger ute på Aftenpostens nettsider. Og han svarer, flirende: - Utelukkende for folk som bor i Hordaland.

En spøk, naturligvis, men samtidig ser jeg ikke bort fra at folk fra Hordaland vil lese langdiktet Harudes på en litt annen måte enn jeg, som bare så vidt har vært der. Jeg tror for eksempel ikke jeg er i stand til å forestille meg regnvær i «minst åtti dager i strekk». Men akkurat det blir tilsynelatende litt vel mye selv for en bergenser - i alle fall får det Nødtvedt til å utbryte: «. . . ragnarok / over regnerokkens horda spinn / nå er allting ute / og som det regner o regn o ve o ras / o ve o horde!»

Endetid. Jeget i Harudes, som titulerer seg som «jeg den fjordtunge» og «jeg den hordaskald» står frem som en slags dommedagsprofet, som proklamerer at det er «hordalands siste kveld». I fremstillingen av det katastrofetruede fylket tar Nødtvedt for seg både av norsk nasjonalromantikk, norrøn mytologi og beretningene om de germanske hordene, kalt «harudes» på latin, som slo seg ned i landsdelen og som fylkesnavnet skal være avledet fra. Selv forstaden med høyblokker og mobilmaster og TV-skjermer blir del av et mytologisk landskap, en moderne eventyrverden som står for fall: «. . . de blodårer / de trollets åre / og mastetrekk gjennom li og fylke / der mastene falle hu! hu! / når / raset skje / så mørke de skjerme . . .»

Heimstaddikt. Harudes er en sprø og oppdatert variant av norsk heimstaddiktning, men kan også leses som et slags kjærlighetsdikt. Med seg har jeget en «brud», og om verden (dvs. Hordaland) er i ferd med å rase, betyr det visst ikke nødvendigvis slutten for dem: «inn i fjellet vi skal / bo i kalde grusr / etter huset det kvite rases / og kjære min brud komme hjem». Det er likevel språket som spiller hovedrollen i Harudes - et snodig og utprøvende språk, drevet av allitterasjoner og gjentagelser, krydret med utropstegn og diverse patosfylte poetiske utbrudd, gjerne med en liten ironisk vri, som her: «o harudes! o akk! akk! o ve! o ved!» Boken er full av uvanlige, merkelige ord, enkelte nynorske og norrøne ord og setninger, «suddeli» og annen lalling, og det musikalske og visuelle ved tekstene fremstår som minst like viktig som det semantiske innholdet.

Tradisjon og samtid. Jeg tok ikke poenget med én gang da jeg leste setningen «den grigg den edv!» (hva er en grigg, hva er en edv?), men etter å ha lest fortsettelsen, «den olav hå hå! den frykt den frukt / de tveitter den geirr de spyd», gikk det opp for meg at det dreide seg om en kryptisk-humoristisk hyllest til noen store hordalendinger - Edvard Grieg, Olav H. Hauge og Geirr Tveitt. Olav H. Hauge har for øvrig delvis fått æren av å innlede Nødtvedts bok, i en bølgeformet reduksjon av diktet «Det er den draumen». Men det er ikke bare klassikere som spiller med i Harudes, det er lett å se forbindelser til en rekke vidt forskjellige norske samtidspoeter, som Øyvind Rimbereid, Yngve Pedersen og Cornelius Jakhelln. Likevel gjør Nødtvedt noe helt eget i Harudes. Kombinasjonen av et originalt og godt gjennomført konsept, formell lekenhet og et sterkt språklig driv, gjør dette til en bemerkelsesverdig utgivelse.

Endetid eller ikke - så lenge det finnes folk som kan skrive som Erlend O. Nødtvedt gjør i Harudes, er det fortsatt håp.

MARIANN ENGE


Se intervju med Erlend O. Nødtvedt på ap.no/kultur

aftenposten.tv

Bildetekst: Langdiktet Harudes av den unge debutanten Erlend O. Nødtvedt fra Hordaland er en bemerkelsesverdig utgivelse, skriver Aftenpostens anmelder. Boken er en sprø og oppdatert variant av norsk heimstaddiktning, og forfatteren har et spesielt forhold til naturen og regntunge dager i hjemfylket. FOTO: ERIK FRIIS REITAN/ASCHEHOUG

©Aftenposten

Afrikansk eksilpoesi

Aftenposten Morgen 28.09.2008
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 17
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Bokanmeldelser

Gilles Dossou-Gouin: Å bestå
Gjendiktet av Kjell Olaf Jensen
Utgitt av Bjørnsonfestivalen/Molde kommune


Moldes fribyforfatter fra Benin med diktutvalg på norsk

I 1994 ble det på initiativ fra Salman Rushdie opprettet et internasjonalt nettverk av fristeder for forfulgte forfattere. Her i landet var Stavanger først ute med å erklære seg som «friby» i 1995, og siden har ytterligere syv byer kommet til: Kristiansand, Oslo, Trondheim, Tromsø, Molde, Skien, Bergen og Lillehammer.

Blant dem som har fått opphold gjennom den norske fribyordningen er forfatteren og journalisten Gilles Dossou-Gouin fra Benin, som kom til Molde høsten 2005 etter flere års eksil i Senegal. Dossou-Gouin, som skriver på fransk, har tidligere gitt ut den politisk-satiriske romanen L'Imaginaire et le Symbolisme de Dieu (1997) og diktsamlingen Le Cri noir du nègre (2005). Nå har Bjørnsonfestivalen i Molde sørget for at det har kommet en utgivelse på norsk; et utvalg dikt gjendiktet av Kjell Olaf Jensen.

Politikk og erotikk. Dossou-Gouin er i mange av diktene opptatt av afrikansk identitet og hva det betyr for ham å være svart. Samtidig som han skriver en del om virkningene og ettervirkningene av de hvites kolonialisering, misjonering og diskriminering, er han opptatt av viktigheten av tilgivelse og sameksistens: «Midt i ilden, / midt blant spydene, / mellom korsets innbuktninger / er kun tilgivelsen / Afrikas sjel».

Selv om det politiske engasjementet fremstår som en viktig drivkraft i Dossou-Gouins tekster, finnes det også kjærlighetsdikt og poetologiske tekster i dette utvalget. Kjærlighetsdiktene, som er erotiske og metaforisk blomstrende, er henvendt en kvinne ved navn Jamélie, som tilskrives rollen som muse: «For å nå versene / Har Jamélie latt meg prøve alt / Selv det man ikke må gjøre / Stikke pennen i virilitet / For å krydre den litterære masturbasjon».

Patos. Det finnes en patos i Dossou-Gouins diktning som det ikke er helt uproblematisk å overføre til en norsk kontekst. I titteldiktet heter det at «Å bestå gjennom poesien / Er å eie sin væren» og videre «Mine ord slår rot i essensen selv / For jeg er fullbrakt som del av det bohemske alt.» Å innta en slik opphøyd poetrolle virker ganske fjernt for en norsk leser. Men om det på grunn av kulturelle forskjeller ikke uten videre er enkelt, er det uansett prisverdig at det gjøres forsøk på å formidle fribyforfatternes tekster.

Imidlertid er Kjell Olaf Jensens gjendikting dessverre ikke særlig god. Jeg antar at den legger seg ganske tett opp mot originaltekstene, for resultatet er ofte oppstyltet og krøkkete, slik det kan bli dersom oversettelsen blir for låst til originalens språkføring. Til tider er det direkte umusikalsk, som her: «Jeg resulterer av ymse kulturers bidrag / for å utslette til evig tid / den historiske vev / av de svarte folks umenneskeliggjøring.» Jeg tar for gitt at den setningen lyder bedre på fransk.

MARIANN ENGE

©Aftenposten

En synkende følelse

Aftenposten Morgen 21.09.2008
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 14
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: bok|Bokanmeldelser

Hilde Myklebust: Søkk
Samlaget


Strengt disponert diktsamling om det å miste.

«Svevn, evje, stubb, lengt, vind, alt, funn, glim, glød, eple, vake, sevje, drift, vent, pil, leit, draum, mogn, fall, sverm, skot, straum, spenn, kvitt, mjølk, eld, nebb, pust, tyngd, moll, skar, hud, søkk, råk, frukt, spor, frø, stilt, song, svell, loge, flukt, famn, mold» - dette er innholdsfortegnelsen i Hilde Myklebusts andre diktsamling, Søkk, hvor samtlige titler altså består av ett eneste lite ord.

De korthugne titlene signaliserer språklig konsentrasjon og betydningsladning. De utvalgte ordene gis tyngde i kraft av posisjonen de har som titler, men også fordi de i forskjellig grad går igjen i diktene og inngår ulike forbindelser underveis i samlingen.

Å synke. Ordet Søkk gis ekstra vekt ettersom det står som boktittel, men så kan det også brukes som inngang til en lesning av hele boken. Både søkket (som sviktende grunn) og det å synke er gjennomgående motiver. Dels er synkingen forbundet med katastrofale tap, som i minnet om et barn som går gjennom isen og drukner, og i den antydningsvise fremstillingen av en graviditet som avbrytes: «Eg hadde eit barn som låg nake i meg / og lydde til suset frå elvane der / Eit barn som sokk inn i ei åre / og dreiv av garde i eit anna krinslaup. . . » Men den synkende bevegelsen er også forbundet med mindre dramatiske naturbeskrivelser, som denne: «Lyset frå lyktene trekte ned / gjennom det gule lauvet / slik honning søkk i varm mjølk».

Døden. Boken er nærmest demonstrativt rural; diktene er preget av en sterk nærhet til natur og dyreliv. Skildringer av oppvekst og voksenliv glir over i hverandre, og på begge tidsplan er døden påtagelig nærværende. I forlagspresentasjonen omtales samlingen som «episk og heilskapleg», og det er den riktignok, men det mer antydes enn egentlig fortelles en historie her, så når forlaget uten videre slår fast at «Ei ung kvinne mistar barnet sitt. Gjennom ein kald vinter fell sorga saman med landskapet, det skiftande lyset i årstidene, og ho oppdagar at lindringa finst nettopp i desse omgjevnadene», henger jeg ikke helt med. Så entydig og enkel er da (heldigvis) ikke den historien som skrives frem?

Konsekvent. Som danske Lars Bukdahl gjorde da han i Morgenbladet anmeldte Myklebust og flere andre norske diktdebutanter fra 2005, kan man innvende at dette er diktning preget av poetisk lydighet, en diktning som bekrefter noen bestemte genreforventninger. Likevel er det noe med det kompositorisk gjennomførte, konsekvente ved dette prosjektet som gjør inntrykk, og som gjør at jeg langt på vei overkommer den allergien jeg i likhet med Bukdahl ellers kan oppleve i forbindelse med det tradisjonelle «barndoms- og familie- og hjemstavnsstyret».

MARIANN ENGE

En kjøttrose av smerte

PIER PAOLO PASOLINI
Poesi i form av en rose
Tospråklig utgave, gjendiktning og etterord av Astrid Nordang
Aschehoug

Roseformet, men ikke akkurat roseduftende poesi

Endelig finnes det, takket være gjendikteren Astrid Nordang, et utvalg av Pier Paolo Pasolinis dikt på norsk. Den italienske poeten, romanforfatteren, dramatikeren, journalisten og filmskaperen, som ble født i Bologna i 1922 og som døde som offer i en brutal og aldri oppklart mordsak i Roma i 1975, er nok mest kjent for filmene sine, særlig Matteusevangeliet (1964), Oidipus Rex (1967), Medea (1969) og Salò eller Sodomas siste 120 dager (1975). Riktignok er et par titler fra hans store og mangfoldige forfatterskap tidligere gjort tilgjengelige for et norsk publikum: i 1993 utkom romanen Teorema i Gyldendals Vita-serie, og skuespillet Orgie ble satt opp på Torshovteatret i 2005.

Politisk poesi. Pasolini var sterkt politisk engasjert, en erklært kommunist, men det var på ingen måte programmatisk kunst han bedrev. Snarere kan man nok si at han var spesielt opptatt av maktforhold og av mennesker som faller utenfor samfunnet; de fattigste i slumstrøkene, prostituerte, kriminelle osv. Som han sier i en diktlinje som er løftet frem på forsiden av omslaget til Poesi i form av en rose: ”Mennesket vil aldri kunne tilpasse seg Samfunnet.” I en viss forstand befant Pasolini seg også selv i en outsiderposisjon – både privat, som homoseksuell, og kunstnerisk, da mye av det han laget ble oppfattet som kontroversielt, og da han ikke uten videre kan plasseres innenfor noen spesiell retning.

Intenst. I Poesi i form av en rose presenteres en drøy fjerdedel av den rundt to hundre sider tykke diktsamlingen Poesia in forma di rosa fra 1964. Om det er tiden de er skrevet i, kulturen de er skrevet innenfor, Pasolinis særegenheter eller en kombinasjon av alle tre faktorer som gjør det vet jeg ikke riktig, men diktene virker til dels litt fremmede, vanskelige å få helt grep på. Likevel er det svært fascinerende tekster å vikle seg inn i. De er gjennomgående preget av en mørk intensitet, en smerteladet patos som virker alt annet enn påtatt, samtidig som den formelle lekenheten og utprøvingen er påfallende og gir et inntrykk av bevegelighet, rastløshet.

Urent. Alle diktene i utvalget er lange og komplekse, går over flere sider og fremstår som ”urene” og paradoksale, både på grunn av billedbruken og på grunn av blandingen av ulike teksttyper og nivåer, kombinasjonen av det virkelighetsnære og det poetisk-mytologiske, det personlige og det politiske. Diktene har i en viss forstand et intellektuelt preg og forholder seg aktivt til den poetiske tradisjonen og samtiden, men er samtidig sterkt fokusert på fysiske, kroppslige erfaringer. Poesiens rose blir ”en kjøttrose av smerte” (kanskje beslektet med Baudelaires ”det ondes blomster” i Les Fleurs du Mal, 1857), den europeiske våren er en ”menstruasjon av søle og febrilsk sol”, og poeten selv portretteres som ensom og kjærlighetshungrende: ”… jeg, i denne solen, ulltøy // og den første frostsvetten, / jeg må konstatere, med nevene mot underlivet, / savnet av kjærlighet, like til siste tåre.”

Pasolini er en kunstner det er umulig å stille seg likegyldig til, og når man først har forvillet seg inn i hans tekster og filmer, kommer man seg ikke uten videre ut igjen. Jeg håper i alle fall at dette ikke blir det siste vi ser av ham i norsk oversettelse.

MARIANN ENGE

(Publisert med noen endringer i Aftenposten 06.07.2008)

Kjøkkenpoetikk

Aftenposten Morgen 22.06.2008
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 16
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Bokanmeldelser

Aud Olsen:
På kjøkkenet
H Press Imperativ

Krass, morsom og reflektert poetikk med oppvaskbørste.

På kjøkkenet er tittelen på den åttende og visstnok aller siste utgivelsen i forlaget H Press' fine serie Imperativ, hvor noen utvalgte forfattere er blitt invitert til å besvare spørsmålet «Hvorfor skrive hva hvordan». Men denne lille, intenst gule boken har også en undertittel som ikke er helt uvesentlig: «eller maset med Gustav Haarnack, Ernst Ernst, Kestr Aschnitz, Arve Kleiva & Aud Olsen».

Kleiva & co. Undertittelen er en viktig nøkkel til forståelsen av denne utgivelsen, ettersom alle navnene som listes opp - (tilsynelatende) med unntak av Arve Kleiva - er pseudonymer. Aud Olsen, som er anført som forfatter av På kjøkkenet, er altså et pseudonym blant flere som alle står i en viss forbindelse med Arve Kleiva, som under eget navn bare har gitt ut essaysamlingen Det er synd at noen skal få ødelegge for alle (2003), men som nå alt i alt står bak fem bøker (så vidt meg bekjent). De ulike pseudonymene inngår også forbindelser med hverandre - Aud Olsen skal ha gjennomgått Ernst Ernsts oversettelse av Kestr Aschnitz' Sirkusformer (2003), mens Ernst, som debuterte i 1998 med Onkel Max og plommetreet, også står som oversetter av Gustav Haarnacks Livet på landet (2005). Sistnevnte er representert i På kjøkkenet med en liten, men lettere svimmelhetsfremkallende artikkel om Aristoteles' Poetikken, eller snarere om «begynnelsens & sluttens figur» hos Aristoteles, oversatt av Aud Olsen.

Forfatteren forsvinner. Ettersom rekken av utgivelser ikke samles om én forfatteridentitet, er dette et forfatterskap som løser seg opp i forskjellige deler, spres i ulike hyller på bibliotekene, forsvinner ut av syne som forfatterskap. Nettopp dette med den forsvinnende forfatteren tematiseres i På kjøkkenet: «Kanhende setter man seg, for eksempel ved skrivebordet, og forsvinner. Man tenker, skriver, leser i en viss forstand - sikter på tastene og treffer, stort sett - men ingen er tilstede. Det får man vel godta, mente jeg. Men journalisten fortsatte å spørre (og grave).» «Maset», eller spillet med ulike identiteter, som det er nærliggende å assosiere med Søren Kierkegaards og Fernando Pessoas pseudonymbruk, synes dels å være motivert av et ønske om å unngå «den romantiske myten om forfatteren».

Avmaktsposisjon. Hva er politisk litteratur? Det er ikke et spørsmål som stilles eksplisitt, men jeg oppfatter det som en underliggende problemstilling i På kjøkkenet. Aud Olsen har isolert seg på kjøkkenet for å skrive - med andre ord på det stedet som gjerne oppfattes som selve symbolet på kvinnelig avmakt og mangel på innflytelse i samfunnslivet. Som Leonard Cohen sier i det sitatet som står som epigraf i denne boken: «Keep me hard / Keep me out of politics / Keep me in the kitchen». Eller som Aud Olsen selv sier det: «Hvor er språket? På biblioteket. Og jeg er på kjøkkenet.»

Samfunnskritikk. Men fra Aud Olsens kjøkken, hvor hun befinner seg som følge av en «revolusjonær kvalme», kommer et utpreget reflektert og tørrvittig språk med skarpe kanter, hvor teoretiske og filosofiske termer blandes med muntlige uttrykk som «serru», «næhæ», «aja baja» og «skitt au», og hvor det ikke bare handler om skriving og lesing, men også om Aud Olsens privatliv, eksistensielle spørsmål og - ikke minst - en kritisk tenkning omkring dagens markedsøkonomiske verdensorden hvor alt kretser omkring varen, som «lar . . . folk leve eller dø alt ettersom de deltar eller ikke i det mytiske drama man kaller varehandelen».

Ingen skuffelse. En ting som opptar Aud Olsen spesielt, er opplevelsen av skuffelse - særlig i forbindelse med lesning, og paradoksalt nok gjerne i forbindelse med god litteratur. Jeg kan imidlertid ikke si at jeg er særlig skuffet etter å ha lest På kjøkkenet, snarere tvert imot - det er en bok som gir meg noe jeg bare delvis var klar over at jeg savnet.

MARIANN ENGE

©Aftenposten