Aftenposten Morgen
- 30.11.2008
- Side: 19
- Seksjon: Kultur
- Del: 2
Forfatter: ENGE MARIANN
Emne: Bokanmeldelser
Trine Ness: Hvis jeg kunne hete noe annet, sa jeg til Marianne, Gyldendal
Lettlest og tilgjengelig, men ikke helt overbevisende.
Hvis jeg kunne hete noe annet, sa jeg til Marianne kan ikke akkurat sies å være noen typisk boktittel; en løsrevet setning som virker som en liten bit av en lengre samtale, av den typen brokker man kan overhøre når man passerer noen på gaten. Imidlertid virker den mindre tilfeldig etter at man har lest boken, for identitetsproblematikk knyttet til personnavn er et gjennomgangstema i denne debutdiktsamlingen.
Navn. Både før og etter de tre avdelingene med dikt av varierende lengde som samlingen består av står en prosatekst, og jeg synes faktisk de to prosatekstene er blant de beste i boken, fordi det finnes et sterkere driv i dem. I den innledende prosateksten presenteres identitetsproblematikken slik: «Jeg sier: Jeg heter Helena. Men det er ikke sant. Jeg heter Anna. Jeg sier: Jeg heter Helena. Jeg kommer fra Fredrikstad. Jeg er fotograf. Jeg er gartner. Det er ikke sant. Jeg heter Marianne . . . Jeg er født i sekstitre og heter Anna. Jeg skriver det ned fordi det er sant.»
Identitet. Når jeg leser dette assosierer jeg til Eldrid Lundens Mammy, Blue fra 1977 og den lille setningen som går igjen der, selvpresentasjonen «Eg er Anna». Men hos Ness er det snakk om en mer blafrende identitet, navnet er ikke noe å holde seg fast i slik det kan gi inntrykk av å være hos Lunden, det illustrerer snarere det utskiftbare, vilkårlige ved identitetsdannelsen. Som det står i diktet «Koordinasjon», som den lange boktittelen er hentet fra: «Hvis jeg kunne hete noe annet, / sa jeg til Marianne, ville jeg se / verden på en annen måte.» Selv om Ness er inne på noen interessante spor, synes jeg imidlertid ikke denne identitetstematikken utvikles godt nok til at det blir noe annet enn løse påstander.
Ordinært. For øvrig handler det særlig om oppvekst og litt om voksenliv, kjærlighet og skriving. Diktene er preget av et dels fortellende og direkte, dels «småsurrealistisk» språk, som her: «Vi skal inn / til trilobittene som kryper / ut av steinene. Og knoklene skal springe / gjennom gatene med hver sin klode i armene.»
Denne debuten utmerker seg ikke spesielt hverken språklig eller innholdsmessig. Det er en samling streite, enkle, lettleste og nokså ordinære dikt, som riktignok glimter til innimellom med noen spreke setninger og bilder.
MARIANN ENGE
©Aftenposten
Tuesday, December 2, 2008
Wednesday, November 26, 2008
Anbefalinger 2008
Paal-Helge Haugen:
Kvartett 2008
Cappelen Damm, dikt
Elleve år etter forrige bokutgivelse er Paal-Helge Haugen endelig tilbake som poet, med fire av årets fineste diktsamlinger utgitt samlet i en antistatisk, sølvskimrende pose; en begivenhet og en gave til leserne, et verk som kan tiltrekke seg mange ulike adjektiver (gripende, formbevisst, flerstemt osv.), men ”statisk” er passende nok ikke blant dem.
Øyvind Rimbereid:
Herbarium
Gyldendal, dikt
Med sin fornyelse av den tradisjonelle blomsterlyrikken har Øyvind Rimbereid føyd nok en vesentlig bok til forfatterskapet sitt. Mest oppsiktsvekkende, og i seg selv grunn god nok til å lese ”Herbarium” er langdiktet ”Tulipan. Mani”; i disse finanskrisetider en mildest talt hyperaktuell poetisk kommentar til moderne markedsøkonomi og aksjespekulasjon.
Sarah Kane:
Psykose 4.48
Gjendiktet av Jon Fosse,
Samlaget, skuespill
Jeg er ikke blant dem som ser mye teater, og har ikke sett dette stykket oppført, men Sarah Kanes skuespill er en tekst som fungerer svært godt i bokform; helt uavhengig av genre er det utvilsomt blant de sterkeste og kunstnerisk sett mest overbevisende tekstene om psykisk og eksistensiell smerte jeg noensinne har lest.
MARIANN ENGE
Kvartett 2008
Cappelen Damm, dikt
Elleve år etter forrige bokutgivelse er Paal-Helge Haugen endelig tilbake som poet, med fire av årets fineste diktsamlinger utgitt samlet i en antistatisk, sølvskimrende pose; en begivenhet og en gave til leserne, et verk som kan tiltrekke seg mange ulike adjektiver (gripende, formbevisst, flerstemt osv.), men ”statisk” er passende nok ikke blant dem.
Øyvind Rimbereid:
Herbarium
Gyldendal, dikt
Med sin fornyelse av den tradisjonelle blomsterlyrikken har Øyvind Rimbereid føyd nok en vesentlig bok til forfatterskapet sitt. Mest oppsiktsvekkende, og i seg selv grunn god nok til å lese ”Herbarium” er langdiktet ”Tulipan. Mani”; i disse finanskrisetider en mildest talt hyperaktuell poetisk kommentar til moderne markedsøkonomi og aksjespekulasjon.
Sarah Kane:
Psykose 4.48
Gjendiktet av Jon Fosse,
Samlaget, skuespill
Jeg er ikke blant dem som ser mye teater, og har ikke sett dette stykket oppført, men Sarah Kanes skuespill er en tekst som fungerer svært godt i bokform; helt uavhengig av genre er det utvilsomt blant de sterkeste og kunstnerisk sett mest overbevisende tekstene om psykisk og eksistensiell smerte jeg noensinne har lest.
MARIANN ENGE
Monday, November 17, 2008
Rituell fornyelse
(deskens tittel: "Blant årets aller beste")
Aftenposten Morgen
- 16.11.2008
- Side: 16
- Seksjon: Kultur
- Del: 2
Forfatter: ENGE MARIANN
Emne: Bokanmeldelser
Cecilie Løveid: Nye ritualer, Kolon
Konsensus er kanskje kjedelig, men ja, dette er en av årets beste bøker.
Siden Brageprisen deles ut før utgangen av året, hender det at bøker blir innstilt til prisen allerede før de er utgitt, slik det nå var tilfellet med Cecilie Løveids Nye ritualer, én av fire nominerte i kategorien «Åpen klasse», som i år er viet lyrikken.
Slik jeg ser det er det flere enn fire diktutgivelser som befinner seg i det øvre sjiktet i år, og juryens valg kan av den grunn diskuteres, men etter å ha lest Nye ritualer ser jeg ingen grunn til å protestere - jeg synes det er en sterk og interessant bok og en fin videreføring av et vesentlig forfatterskap.
Spontant. Boken består av fire avdelinger, kalt henholdsvis «Nye fødselsritualer», «Nye vennskapsritualer», «Nye kjærlighetsritualer» og «Nye avskjedsritualer». Fødsel, vennskap, kjærlighet og avskjed - det er vel de erfaringskategoriene som genererer flest slike antologier med dikt som skal passe til spesielle (rituelle) anledninger. Men det er ikke akkurat konvensjonelle bruksdikt Løveid skriver, så Nye ritualer er ikke uten videre å anbefale som alternativ i slike sammenhenger, selv om tekstene hennes kan være både vakre og enkle, humoristiske og gripende.
Ritualer er jo vanligvis forbundet med repetisjon av velbrukte symboler, former og formler, men hos Løveid handler det som tittelen tilsier snarere om behovet for nye, spontane, utopiske (skrive) handlinger: «Vi bærer opp / alt som skal brukes / til det spontane alteret // Vi bærer utkast / til en ny himmel / og en ny jord».
Som tidligere i Løveids forfatterskap, som går helt tilbake til 1972 og består både av dikt, skuespill, romaner og noen ekstremt fine barnebøker, skrives det med stor variasjon, både formelt og innholdsmessig. Her veksles det gjennomgående mellom fortellende prosadikt og tekster med ordinært diktoppsett.
Løveids dikt er preget av konkrete bilder, språklig musikalitet og ikke minst sterke episke trekk. Det er imidlertid ikke en sammenhengende episk linje som trer frem, men snarere en rekke enkeltstående, sidestilte fortellinger, historier fra ulike steder og tider.
Riktignok holdes samlingen til en viss grad sammen av en jeg-instans, men diktjeget er bare én av mange identiteter som vies oppmerksomhet i boken. Blant menneskene som skildres er også de avdøde forfatterne Georg Johannesen og Marie Takvam, som har fått hvert sitt kjærlighetsfulle og minneverdige minnedikt.
MARIANN ENGE
©Aftenposten
Aftenposten Morgen
- 16.11.2008
- Side: 16
- Seksjon: Kultur
- Del: 2
Forfatter: ENGE MARIANN
Emne: Bokanmeldelser
Cecilie Løveid: Nye ritualer, Kolon
Konsensus er kanskje kjedelig, men ja, dette er en av årets beste bøker.
Siden Brageprisen deles ut før utgangen av året, hender det at bøker blir innstilt til prisen allerede før de er utgitt, slik det nå var tilfellet med Cecilie Løveids Nye ritualer, én av fire nominerte i kategorien «Åpen klasse», som i år er viet lyrikken.
Slik jeg ser det er det flere enn fire diktutgivelser som befinner seg i det øvre sjiktet i år, og juryens valg kan av den grunn diskuteres, men etter å ha lest Nye ritualer ser jeg ingen grunn til å protestere - jeg synes det er en sterk og interessant bok og en fin videreføring av et vesentlig forfatterskap.
Spontant. Boken består av fire avdelinger, kalt henholdsvis «Nye fødselsritualer», «Nye vennskapsritualer», «Nye kjærlighetsritualer» og «Nye avskjedsritualer». Fødsel, vennskap, kjærlighet og avskjed - det er vel de erfaringskategoriene som genererer flest slike antologier med dikt som skal passe til spesielle (rituelle) anledninger. Men det er ikke akkurat konvensjonelle bruksdikt Løveid skriver, så Nye ritualer er ikke uten videre å anbefale som alternativ i slike sammenhenger, selv om tekstene hennes kan være både vakre og enkle, humoristiske og gripende.
Ritualer er jo vanligvis forbundet med repetisjon av velbrukte symboler, former og formler, men hos Løveid handler det som tittelen tilsier snarere om behovet for nye, spontane, utopiske (skrive) handlinger: «Vi bærer opp / alt som skal brukes / til det spontane alteret // Vi bærer utkast / til en ny himmel / og en ny jord».
Som tidligere i Løveids forfatterskap, som går helt tilbake til 1972 og består både av dikt, skuespill, romaner og noen ekstremt fine barnebøker, skrives det med stor variasjon, både formelt og innholdsmessig. Her veksles det gjennomgående mellom fortellende prosadikt og tekster med ordinært diktoppsett.
Løveids dikt er preget av konkrete bilder, språklig musikalitet og ikke minst sterke episke trekk. Det er imidlertid ikke en sammenhengende episk linje som trer frem, men snarere en rekke enkeltstående, sidestilte fortellinger, historier fra ulike steder og tider.
Riktignok holdes samlingen til en viss grad sammen av en jeg-instans, men diktjeget er bare én av mange identiteter som vies oppmerksomhet i boken. Blant menneskene som skildres er også de avdøde forfatterne Georg Johannesen og Marie Takvam, som har fått hvert sitt kjærlighetsfulle og minneverdige minnedikt.
MARIANN ENGE
©Aftenposten
Sunday, November 9, 2008
Fint, men forutsigbart
Aftenposten Morgen
- 09.11.2008
- Side: 16
- Seksjon: Kultur
- Del: 2
Forfatter: ENGE MARIANN
Emne: Bokanmeldelser
Eva Jensen: Mens lyset endrar flatene, Samlaget
Irene Larsen: Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten, Aschehoug
To vidt forskjellige diktsamlinger som likevel har noen ting til felles.
Eva Jensens Mens lyset endrar flatene og Irene Larsens Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten er to utgivelser som egentlig har lite til felles. Allerede før jeg begynte å lese, fantes det en forskjell der, for mens dette bare er Irene Larsens andre bok etter debuten med diktsamlingen Anemonepust i 2005, er Eva Jensen et kjent navn for mange. Hun debuterte i 1984 med Dikt og tekstar, og senere har hun utgitt både dikt, romaner, essays og barnebøker. I år er hun aktuell med to bøker: Om drittsekkar på tre måtar, en novellesamling for ungdom, og diktsamlingen Mens lyset endrar flatene, som er hennes første voksenbok på fem år.
Mer vesentlig er naturligvis forskjellene i skrivemåte. I sin nye bok skriver Eva Jensen relativt korte, språklig konsentrerte tekster som gir inntrykk av å søke mot en stillhet, mens Irene Larsens dikt er lengre, virker mer lekne og overskuddspregede, mer utadvendte.
Ensomhet. Et underliggende tema i Jensens bok er ensomhet og isolasjon. Bortsett fra i noen småabsurde dikt om et besøk hos en venn, er det ikke mennesker, men naturen, landskapet diktjeget (som noen steder erstattes av et «du») står i relasjon til. Det er ikke et hvilket som helst landskap det handler om, men mer og mindre konkrete steder i Nord-Norge, som her: «Inn i kvitt, inn i kvit sol / med Kirkenes i baugen. / Omgitt av frostrøyk, låge berg. / Du som ser dette, / er ingenting, det er / godt.» Som tittelen antyder spiller skildringer av lys en viktig rolle i boken, lysets skiftninger, mot landskapets fasthet, tålmodighet.
Kollektiv erfaring. Larsen trekker inn mer av det meste, kombinerer bilder fra ulike tider og steder, og skildrer en verden som virker noe tettere befolket. Mens Jensens styrke ligger i den poetiske ladningen, en opplevelse av et tilbakeholdt emosjonelt trykk, er Larsens styrke snarere den sprelske, til dels humoristiske stilen, som her, i beskrivelsen av en av menneskeartens forgjengere: «Australopitheus . . . Han som går bakarst med armane dinglande ned mot bakken utan / anna å feste blikket på enn den minst like krumbøygde / forgjengaren framfor. Eitt-to. Eitt-to, framåt marsj med rygg som / ein gausskurve og hovud som eit columbiegg.» Larsen virker mer opptatt av kollektive erfaringer, særlig når hun skriver frem bilder fra et oppvekstsmiljø, men også her er ensomhetsfølelse en slags understrøm som noen ganger kommer opp til overflaten i utsagn av typen «Tanken si einsemd som veltar innover land».
Dette er velskrevne, velkomponerte, stilsikre, til dels gripende diktsamlinger, men paradoksalt nok er det kanskje nettopp det jeg opplever som problemet med dem, denne poetiske gjenkjenneligheten; det er «fint», men det gir ikke noe mer eller annet enn man kan forvente av en diktsamling.
MARIANN ENGE
©Aftenposten
- 09.11.2008
- Side: 16
- Seksjon: Kultur
- Del: 2
Forfatter: ENGE MARIANN
Emne: Bokanmeldelser
Eva Jensen: Mens lyset endrar flatene, Samlaget
Irene Larsen: Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten, Aschehoug
To vidt forskjellige diktsamlinger som likevel har noen ting til felles.
Eva Jensens Mens lyset endrar flatene og Irene Larsens Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten er to utgivelser som egentlig har lite til felles. Allerede før jeg begynte å lese, fantes det en forskjell der, for mens dette bare er Irene Larsens andre bok etter debuten med diktsamlingen Anemonepust i 2005, er Eva Jensen et kjent navn for mange. Hun debuterte i 1984 med Dikt og tekstar, og senere har hun utgitt både dikt, romaner, essays og barnebøker. I år er hun aktuell med to bøker: Om drittsekkar på tre måtar, en novellesamling for ungdom, og diktsamlingen Mens lyset endrar flatene, som er hennes første voksenbok på fem år.
Mer vesentlig er naturligvis forskjellene i skrivemåte. I sin nye bok skriver Eva Jensen relativt korte, språklig konsentrerte tekster som gir inntrykk av å søke mot en stillhet, mens Irene Larsens dikt er lengre, virker mer lekne og overskuddspregede, mer utadvendte.
Ensomhet. Et underliggende tema i Jensens bok er ensomhet og isolasjon. Bortsett fra i noen småabsurde dikt om et besøk hos en venn, er det ikke mennesker, men naturen, landskapet diktjeget (som noen steder erstattes av et «du») står i relasjon til. Det er ikke et hvilket som helst landskap det handler om, men mer og mindre konkrete steder i Nord-Norge, som her: «Inn i kvitt, inn i kvit sol / med Kirkenes i baugen. / Omgitt av frostrøyk, låge berg. / Du som ser dette, / er ingenting, det er / godt.» Som tittelen antyder spiller skildringer av lys en viktig rolle i boken, lysets skiftninger, mot landskapets fasthet, tålmodighet.
Kollektiv erfaring. Larsen trekker inn mer av det meste, kombinerer bilder fra ulike tider og steder, og skildrer en verden som virker noe tettere befolket. Mens Jensens styrke ligger i den poetiske ladningen, en opplevelse av et tilbakeholdt emosjonelt trykk, er Larsens styrke snarere den sprelske, til dels humoristiske stilen, som her, i beskrivelsen av en av menneskeartens forgjengere: «Australopitheus . . . Han som går bakarst med armane dinglande ned mot bakken utan / anna å feste blikket på enn den minst like krumbøygde / forgjengaren framfor. Eitt-to. Eitt-to, framåt marsj med rygg som / ein gausskurve og hovud som eit columbiegg.» Larsen virker mer opptatt av kollektive erfaringer, særlig når hun skriver frem bilder fra et oppvekstsmiljø, men også her er ensomhetsfølelse en slags understrøm som noen ganger kommer opp til overflaten i utsagn av typen «Tanken si einsemd som veltar innover land».
Dette er velskrevne, velkomponerte, stilsikre, til dels gripende diktsamlinger, men paradoksalt nok er det kanskje nettopp det jeg opplever som problemet med dem, denne poetiske gjenkjenneligheten; det er «fint», men det gir ikke noe mer eller annet enn man kan forvente av en diktsamling.
MARIANN ENGE
©Aftenposten
Sunday, October 26, 2008
Det hånden skriver
Aftenposten Morgen
- 26.10.2008
- Side: 15
- Seksjon: Kultur
- Del: 2
Forfatter: ENGE MARIANN
Emne: Bokanmeldelser
Tone Hødnebø: Nedtegnelser, Kolon
Endelig ny bok fra Tone Hødnebø!
Det er alltid en begivenhet når det kommer en ny diktsamling fra Tone Hødnebø; ikke bare på grunn av den betydning hun har innenfor norsk poesi, men også fordi det gjerne går noen år mellom hver gang. Nå er det seks år siden Stormstigen, og selv om vi i mellomtiden har kunnet lese hennes fine bidrag til H Press Imperativ, Skamfulle Pompeii (2004), så er årets Nedtegnelser en etterlengtet utgivelse for mange.
Nærhet. I en viss forstand har jeg et veldig nært forhold til Tone Hødnebøs diktning. Debuten Larm (1989) gjorde sterkt inntrykk på den tenåringen jeg var da jeg leste den, såpass sterkt at jeg nesten 20 år etter husker hvordan det var, og siden har jeg i likhet med mange andre fulgt forfatterskapet, om ikke alltid like tett.
Men opplevelsen av nærhet kommer gjerne glimtvis, og ikke alltid like umiddelbart. Hødnebø skriver i en viss forstand enkelt og direkte, som i dette kjærlighetsdiktet fra den nye boken: «Å ELSKE ÉN er å elske alle / i en brøkdel av et sekund / og uten å vike en tomme / lever samvittigheten sitt eget liv / så lenge lysten varer. . .» Allikevel er ikke diktene hennes av de mest lettfordøyelige, de krever gjerne ro og konsentrasjon og gjentatte lesninger, særlig for å kunne få et grep om den helheten boken utgjør.
Ettersom det ikke finnes noen nummerering eller overskrifter, virker ikke Nedtegnelser umiddelbart så strengt komponert som den faktisk er. Men når jeg studerer boken nærmere og gir meg til å telle, finner jeg at den består av syv avdelinger som alle består av et slags «introdikt» etterfulgt av syv andre dikt. Før disse 56 diktene kommer en epigraf, et sitat av den skotske poeten Veronica Forrest-Thomson, som siden dukker opp igjen i et avsluttende «fotnotedikt». «Hånden skriver ikke fordi jeg vil / men fordi jeg vil det hånden skriver», siterer Hødnebø, og det er en setning som får tittelen Nedtegnelser til å fremstå som mindre tilfeldig enn den umiddelbart kan virke.
Vilje. Hva er det så den som skriver vil? Hva er det hånden skriver? I en viss forstand besvares det spørsmålet i ett av diktene i boken: «Jeg skriver for å forbinde diktets / og leserens øyeblikk; det som ikke er / og det som allerede finnes // Jeg skriver for å motsi meg selv. . . Jeg skriver for å finne det punktet / som skal romme alle punkter / løgn, min fortvilelse i et lykkelig øyeblikk».
Hødnebø videreutvikler ellers stil og tematikk fra tidligere bøker. Hun skriver om kjærlighet, om forholdet mellom individer, mellom individ og fellesskap, om samfunnssystemer og krig, om mulighetene for samfunnsendringer, og ikke minst om det språket vi tenker på og snakker om disse tingene med; om forholdet mellom kollektivt og personlig språk, mellom det konvensjonelt gitte og muligheten for å formulere noe annet, selvstendig.
Kritikk. Diktene kan karakteriseres som sivilisasjonskritiske, men de er det i en tone som virker fortrolig, henvendt til og fra et personlig sted. Kanskje kan man si at diktene virker mer eksistensielle enn egentlig politiske; det handler om det å være menneske, underlagt visse betingelser, strukturer, systemer, språk.
Finlandssvenske Gunnar Björling karakteriserte en gang poesien som «ett rop till den som hör». Og for den som hører etter, er det svært mye å hente i Tone Hødnebøs dikt. Men som hun skriver et sted i Nedtegnelser: «Jeg leser Lenins ord: / Ingen er så døvhørte / som dem som ikke vil høre».
MARIANN ENGE
©Aftenposten
- 26.10.2008
- Side: 15
- Seksjon: Kultur
- Del: 2
Forfatter: ENGE MARIANN
Emne: Bokanmeldelser
Tone Hødnebø: Nedtegnelser, Kolon
Endelig ny bok fra Tone Hødnebø!
Det er alltid en begivenhet når det kommer en ny diktsamling fra Tone Hødnebø; ikke bare på grunn av den betydning hun har innenfor norsk poesi, men også fordi det gjerne går noen år mellom hver gang. Nå er det seks år siden Stormstigen, og selv om vi i mellomtiden har kunnet lese hennes fine bidrag til H Press Imperativ, Skamfulle Pompeii (2004), så er årets Nedtegnelser en etterlengtet utgivelse for mange.
Nærhet. I en viss forstand har jeg et veldig nært forhold til Tone Hødnebøs diktning. Debuten Larm (1989) gjorde sterkt inntrykk på den tenåringen jeg var da jeg leste den, såpass sterkt at jeg nesten 20 år etter husker hvordan det var, og siden har jeg i likhet med mange andre fulgt forfatterskapet, om ikke alltid like tett.
Men opplevelsen av nærhet kommer gjerne glimtvis, og ikke alltid like umiddelbart. Hødnebø skriver i en viss forstand enkelt og direkte, som i dette kjærlighetsdiktet fra den nye boken: «Å ELSKE ÉN er å elske alle / i en brøkdel av et sekund / og uten å vike en tomme / lever samvittigheten sitt eget liv / så lenge lysten varer. . .» Allikevel er ikke diktene hennes av de mest lettfordøyelige, de krever gjerne ro og konsentrasjon og gjentatte lesninger, særlig for å kunne få et grep om den helheten boken utgjør.
Ettersom det ikke finnes noen nummerering eller overskrifter, virker ikke Nedtegnelser umiddelbart så strengt komponert som den faktisk er. Men når jeg studerer boken nærmere og gir meg til å telle, finner jeg at den består av syv avdelinger som alle består av et slags «introdikt» etterfulgt av syv andre dikt. Før disse 56 diktene kommer en epigraf, et sitat av den skotske poeten Veronica Forrest-Thomson, som siden dukker opp igjen i et avsluttende «fotnotedikt». «Hånden skriver ikke fordi jeg vil / men fordi jeg vil det hånden skriver», siterer Hødnebø, og det er en setning som får tittelen Nedtegnelser til å fremstå som mindre tilfeldig enn den umiddelbart kan virke.
Vilje. Hva er det så den som skriver vil? Hva er det hånden skriver? I en viss forstand besvares det spørsmålet i ett av diktene i boken: «Jeg skriver for å forbinde diktets / og leserens øyeblikk; det som ikke er / og det som allerede finnes // Jeg skriver for å motsi meg selv. . . Jeg skriver for å finne det punktet / som skal romme alle punkter / løgn, min fortvilelse i et lykkelig øyeblikk».
Hødnebø videreutvikler ellers stil og tematikk fra tidligere bøker. Hun skriver om kjærlighet, om forholdet mellom individer, mellom individ og fellesskap, om samfunnssystemer og krig, om mulighetene for samfunnsendringer, og ikke minst om det språket vi tenker på og snakker om disse tingene med; om forholdet mellom kollektivt og personlig språk, mellom det konvensjonelt gitte og muligheten for å formulere noe annet, selvstendig.
Kritikk. Diktene kan karakteriseres som sivilisasjonskritiske, men de er det i en tone som virker fortrolig, henvendt til og fra et personlig sted. Kanskje kan man si at diktene virker mer eksistensielle enn egentlig politiske; det handler om det å være menneske, underlagt visse betingelser, strukturer, systemer, språk.
Finlandssvenske Gunnar Björling karakteriserte en gang poesien som «ett rop till den som hör». Og for den som hører etter, er det svært mye å hente i Tone Hødnebøs dikt. Men som hun skriver et sted i Nedtegnelser: «Jeg leser Lenins ord: / Ingen er så døvhørte / som dem som ikke vil høre».
MARIANN ENGE
©Aftenposten
Sunday, October 19, 2008
– Tulipanen sprengt!
Aftenposten Morgen
- 19.10.2008
- Side: 15
- Seksjon: Kultur
- Del: 2
Forfatter: ENGE MARIANN
Emne: Bokanmeldelser
Øyvind Rimbereid: Herbarium, Gyldendal
Rimbereids fornyelse av blomsterlyrikken er hyperaktuell og kunnskapsrik samfunnskritikk.
Mange forfattere som debuterer som poeter, går senere over til å skrive prosa. Øyvind Rimbereid derimot, begynte som prosaist, med to novellesamlinger og en roman, og gikk siden over til å skrive dikt. Man skulle kanskje tro at en slik vending ville innebære mindre oppmerksomhet, men med diktene har han snarere etablert seg som en av de fremste forfatterne i sin generasjon og har fått mye oppmerksomhet og mange lesere, ikke minst med science-fiction-diktsamlingen Solaris korrigert (2004), som både fikk Kritikerprisen og en plass i Norsk litterær kanon (2008).
Solaris korrigert vakte spesiell oppsikt med sitt konstruerte fremtidsspråk, en blanding av stavangerdialekt, engelsk, skotsk, norrønt og andre språkformer. Den andre halvparten av boken er i likhet med de to foregående diktsamlingene Seine topografiar (2000) og Trådreiser (2001) skrevet på stavangerdialekt.
Blomsterdikt. Rimbereids nye bok er til dels en klar videreføring av den formen for episk diktning som vi finner i tidligere utgivelser, men nå er det ikke språknormer som overskrides. Herbarium er snarere en fornyelse av den tradisjonelle blomsterlyrikken. Alle de 22 diktene i boken tar utgangspunkt i blomster, både ville og kultiverte, og nærmer seg blomstermotivet på en rekke forskjellige måter. Her er alt fra en liten haikulignende sak til lange fortellende dikt, her er dikt på rim og et prosastykke «diktet over en episode i Absalon Pederssøns dagbok 1552-1572». Blomstene plasseres gjerne i en kontekst; i konkrete, spesifikke situasjoner, både historiske og nåtidige, personlige og storpolitiske. Her er dikt om Holocaust, om det palestinske folkets situasjon, om dronningens visitt i forfatterens hjemtrakter og om det å besøke et familiemedlems grav, for å nevne noe.
Økonomi. Mest oppsiktsvekkende, og i seg selv grunn god nok til å lese Herbarium, er langdiktet «Tulipan. Mani». Nå som vi er inne i det som sies å være den verste finanskrisen siden 1930-tallet, er dette diktet en mildest talt hyperaktuell poetisk kommentar til moderne markedsøkonomi og aksjespekulasjon. Med utgangspunkt i den nederlandske «tulipanmanien» på 1600-tallet, tar Rimbereid for seg en rekke økonomiske bobler og krakk gjennom tidene og frem til i dag. Teksten er historieskrivning og samfunnskritikk formulert som en mellomting mellom poesi og essayistikk; et langt, kunnskapsrikt dikt, som på kjent rimbereidsk vis bukter seg over sidene.
Alkymi. Den grådige, spekulative aksjeøkonomien beskrives som en slags alkymistisk virksomhet, et forsøk på å produsere gull uten substans: «. . . så lett det var å trykke opp / dette gullet uten kropp, trykke og trykke / langt forbi en gullbarres / verdi». Rimbereid fokuserer spesielt på det forholdet en slik økonomi har til fremtiden, et forhold bygget på «. . . dette vesle, kjærlige ordet kreditere: «å tro» . . .» Forståelsen av nåtiden styres av en utopisk fremtidstro: «. . . hvordan kunne holde fast / i dette som steg og steg / om det ikke var for dette magiske/«future»?»
Om noen skulle ha tvilt på det, kan Øyvind Rimbereid altså skrive dikt også på bokmål. Med Herbarium har han føyd nok en vesentlig bok til forfatterskapet sitt, og om økonomien er kriserammet, så må jeg si det er ting som tyder på at ryktene om poesiens krise er noe overdrevet.
MARIANN ENGE
©Aftenposten
- 19.10.2008
- Side: 15
- Seksjon: Kultur
- Del: 2
Forfatter: ENGE MARIANN
Emne: Bokanmeldelser
Øyvind Rimbereid: Herbarium, Gyldendal
Rimbereids fornyelse av blomsterlyrikken er hyperaktuell og kunnskapsrik samfunnskritikk.
Mange forfattere som debuterer som poeter, går senere over til å skrive prosa. Øyvind Rimbereid derimot, begynte som prosaist, med to novellesamlinger og en roman, og gikk siden over til å skrive dikt. Man skulle kanskje tro at en slik vending ville innebære mindre oppmerksomhet, men med diktene har han snarere etablert seg som en av de fremste forfatterne i sin generasjon og har fått mye oppmerksomhet og mange lesere, ikke minst med science-fiction-diktsamlingen Solaris korrigert (2004), som både fikk Kritikerprisen og en plass i Norsk litterær kanon (2008).
Solaris korrigert vakte spesiell oppsikt med sitt konstruerte fremtidsspråk, en blanding av stavangerdialekt, engelsk, skotsk, norrønt og andre språkformer. Den andre halvparten av boken er i likhet med de to foregående diktsamlingene Seine topografiar (2000) og Trådreiser (2001) skrevet på stavangerdialekt.
Blomsterdikt. Rimbereids nye bok er til dels en klar videreføring av den formen for episk diktning som vi finner i tidligere utgivelser, men nå er det ikke språknormer som overskrides. Herbarium er snarere en fornyelse av den tradisjonelle blomsterlyrikken. Alle de 22 diktene i boken tar utgangspunkt i blomster, både ville og kultiverte, og nærmer seg blomstermotivet på en rekke forskjellige måter. Her er alt fra en liten haikulignende sak til lange fortellende dikt, her er dikt på rim og et prosastykke «diktet over en episode i Absalon Pederssøns dagbok 1552-1572». Blomstene plasseres gjerne i en kontekst; i konkrete, spesifikke situasjoner, både historiske og nåtidige, personlige og storpolitiske. Her er dikt om Holocaust, om det palestinske folkets situasjon, om dronningens visitt i forfatterens hjemtrakter og om det å besøke et familiemedlems grav, for å nevne noe.
Økonomi. Mest oppsiktsvekkende, og i seg selv grunn god nok til å lese Herbarium, er langdiktet «Tulipan. Mani». Nå som vi er inne i det som sies å være den verste finanskrisen siden 1930-tallet, er dette diktet en mildest talt hyperaktuell poetisk kommentar til moderne markedsøkonomi og aksjespekulasjon. Med utgangspunkt i den nederlandske «tulipanmanien» på 1600-tallet, tar Rimbereid for seg en rekke økonomiske bobler og krakk gjennom tidene og frem til i dag. Teksten er historieskrivning og samfunnskritikk formulert som en mellomting mellom poesi og essayistikk; et langt, kunnskapsrikt dikt, som på kjent rimbereidsk vis bukter seg over sidene.
Alkymi. Den grådige, spekulative aksjeøkonomien beskrives som en slags alkymistisk virksomhet, et forsøk på å produsere gull uten substans: «. . . så lett det var å trykke opp / dette gullet uten kropp, trykke og trykke / langt forbi en gullbarres / verdi». Rimbereid fokuserer spesielt på det forholdet en slik økonomi har til fremtiden, et forhold bygget på «. . . dette vesle, kjærlige ordet kreditere: «å tro» . . .» Forståelsen av nåtiden styres av en utopisk fremtidstro: «. . . hvordan kunne holde fast / i dette som steg og steg / om det ikke var for dette magiske/«future»?»
Om noen skulle ha tvilt på det, kan Øyvind Rimbereid altså skrive dikt også på bokmål. Med Herbarium har han føyd nok en vesentlig bok til forfatterskapet sitt, og om økonomien er kriserammet, så må jeg si det er ting som tyder på at ryktene om poesiens krise er noe overdrevet.
MARIANN ENGE
©Aftenposten
Monday, October 6, 2008
En brakdebuterende hordaskald
Aftenposten Morgen 05.10.2008
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 19
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Bokanmeldelser
Erlend D. Nødtvedt: Harudes, Aschehoug
Aldri i verden om hordalendingene får ha denne boken for seg selv.
- Hvem er boka di for? blir den unge debutanten Erlend O. Nødtvedt spurt i videopresentasjonen, som ligger ute på Aftenpostens nettsider. Og han svarer, flirende: - Utelukkende for folk som bor i Hordaland.
En spøk, naturligvis, men samtidig ser jeg ikke bort fra at folk fra Hordaland vil lese langdiktet Harudes på en litt annen måte enn jeg, som bare så vidt har vært der. Jeg tror for eksempel ikke jeg er i stand til å forestille meg regnvær i «minst åtti dager i strekk». Men akkurat det blir tilsynelatende litt vel mye selv for en bergenser - i alle fall får det Nødtvedt til å utbryte: «. . . ragnarok / over regnerokkens horda spinn / nå er allting ute / og som det regner o regn o ve o ras / o ve o horde!»
Endetid. Jeget i Harudes, som titulerer seg som «jeg den fjordtunge» og «jeg den hordaskald» står frem som en slags dommedagsprofet, som proklamerer at det er «hordalands siste kveld». I fremstillingen av det katastrofetruede fylket tar Nødtvedt for seg både av norsk nasjonalromantikk, norrøn mytologi og beretningene om de germanske hordene, kalt «harudes» på latin, som slo seg ned i landsdelen og som fylkesnavnet skal være avledet fra. Selv forstaden med høyblokker og mobilmaster og TV-skjermer blir del av et mytologisk landskap, en moderne eventyrverden som står for fall: «. . . de blodårer / de trollets åre / og mastetrekk gjennom li og fylke / der mastene falle hu! hu! / når / raset skje / så mørke de skjerme . . .»
Heimstaddikt. Harudes er en sprø og oppdatert variant av norsk heimstaddiktning, men kan også leses som et slags kjærlighetsdikt. Med seg har jeget en «brud», og om verden (dvs. Hordaland) er i ferd med å rase, betyr det visst ikke nødvendigvis slutten for dem: «inn i fjellet vi skal / bo i kalde grusr / etter huset det kvite rases / og kjære min brud komme hjem». Det er likevel språket som spiller hovedrollen i Harudes - et snodig og utprøvende språk, drevet av allitterasjoner og gjentagelser, krydret med utropstegn og diverse patosfylte poetiske utbrudd, gjerne med en liten ironisk vri, som her: «o harudes! o akk! akk! o ve! o ved!» Boken er full av uvanlige, merkelige ord, enkelte nynorske og norrøne ord og setninger, «suddeli» og annen lalling, og det musikalske og visuelle ved tekstene fremstår som minst like viktig som det semantiske innholdet.
Tradisjon og samtid. Jeg tok ikke poenget med én gang da jeg leste setningen «den grigg den edv!» (hva er en grigg, hva er en edv?), men etter å ha lest fortsettelsen, «den olav hå hå! den frykt den frukt / de tveitter den geirr de spyd», gikk det opp for meg at det dreide seg om en kryptisk-humoristisk hyllest til noen store hordalendinger - Edvard Grieg, Olav H. Hauge og Geirr Tveitt. Olav H. Hauge har for øvrig delvis fått æren av å innlede Nødtvedts bok, i en bølgeformet reduksjon av diktet «Det er den draumen». Men det er ikke bare klassikere som spiller med i Harudes, det er lett å se forbindelser til en rekke vidt forskjellige norske samtidspoeter, som Øyvind Rimbereid, Yngve Pedersen og Cornelius Jakhelln. Likevel gjør Nødtvedt noe helt eget i Harudes. Kombinasjonen av et originalt og godt gjennomført konsept, formell lekenhet og et sterkt språklig driv, gjør dette til en bemerkelsesverdig utgivelse.
Endetid eller ikke - så lenge det finnes folk som kan skrive som Erlend O. Nødtvedt gjør i Harudes, er det fortsatt håp.
MARIANN ENGE
Se intervju med Erlend O. Nødtvedt på ap.no/kultur
aftenposten.tv
Bildetekst: Langdiktet Harudes av den unge debutanten Erlend O. Nødtvedt fra Hordaland er en bemerkelsesverdig utgivelse, skriver Aftenpostens anmelder. Boken er en sprø og oppdatert variant av norsk heimstaddiktning, og forfatteren har et spesielt forhold til naturen og regntunge dager i hjemfylket. FOTO: ERIK FRIIS REITAN/ASCHEHOUG
©Aftenposten
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 19
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Bokanmeldelser
Erlend D. Nødtvedt: Harudes, Aschehoug
Aldri i verden om hordalendingene får ha denne boken for seg selv.
- Hvem er boka di for? blir den unge debutanten Erlend O. Nødtvedt spurt i videopresentasjonen, som ligger ute på Aftenpostens nettsider. Og han svarer, flirende: - Utelukkende for folk som bor i Hordaland.
En spøk, naturligvis, men samtidig ser jeg ikke bort fra at folk fra Hordaland vil lese langdiktet Harudes på en litt annen måte enn jeg, som bare så vidt har vært der. Jeg tror for eksempel ikke jeg er i stand til å forestille meg regnvær i «minst åtti dager i strekk». Men akkurat det blir tilsynelatende litt vel mye selv for en bergenser - i alle fall får det Nødtvedt til å utbryte: «. . . ragnarok / over regnerokkens horda spinn / nå er allting ute / og som det regner o regn o ve o ras / o ve o horde!»
Endetid. Jeget i Harudes, som titulerer seg som «jeg den fjordtunge» og «jeg den hordaskald» står frem som en slags dommedagsprofet, som proklamerer at det er «hordalands siste kveld». I fremstillingen av det katastrofetruede fylket tar Nødtvedt for seg både av norsk nasjonalromantikk, norrøn mytologi og beretningene om de germanske hordene, kalt «harudes» på latin, som slo seg ned i landsdelen og som fylkesnavnet skal være avledet fra. Selv forstaden med høyblokker og mobilmaster og TV-skjermer blir del av et mytologisk landskap, en moderne eventyrverden som står for fall: «. . . de blodårer / de trollets åre / og mastetrekk gjennom li og fylke / der mastene falle hu! hu! / når / raset skje / så mørke de skjerme . . .»
Heimstaddikt. Harudes er en sprø og oppdatert variant av norsk heimstaddiktning, men kan også leses som et slags kjærlighetsdikt. Med seg har jeget en «brud», og om verden (dvs. Hordaland) er i ferd med å rase, betyr det visst ikke nødvendigvis slutten for dem: «inn i fjellet vi skal / bo i kalde grusr / etter huset det kvite rases / og kjære min brud komme hjem». Det er likevel språket som spiller hovedrollen i Harudes - et snodig og utprøvende språk, drevet av allitterasjoner og gjentagelser, krydret med utropstegn og diverse patosfylte poetiske utbrudd, gjerne med en liten ironisk vri, som her: «o harudes! o akk! akk! o ve! o ved!» Boken er full av uvanlige, merkelige ord, enkelte nynorske og norrøne ord og setninger, «suddeli» og annen lalling, og det musikalske og visuelle ved tekstene fremstår som minst like viktig som det semantiske innholdet.
Tradisjon og samtid. Jeg tok ikke poenget med én gang da jeg leste setningen «den grigg den edv!» (hva er en grigg, hva er en edv?), men etter å ha lest fortsettelsen, «den olav hå hå! den frykt den frukt / de tveitter den geirr de spyd», gikk det opp for meg at det dreide seg om en kryptisk-humoristisk hyllest til noen store hordalendinger - Edvard Grieg, Olav H. Hauge og Geirr Tveitt. Olav H. Hauge har for øvrig delvis fått æren av å innlede Nødtvedts bok, i en bølgeformet reduksjon av diktet «Det er den draumen». Men det er ikke bare klassikere som spiller med i Harudes, det er lett å se forbindelser til en rekke vidt forskjellige norske samtidspoeter, som Øyvind Rimbereid, Yngve Pedersen og Cornelius Jakhelln. Likevel gjør Nødtvedt noe helt eget i Harudes. Kombinasjonen av et originalt og godt gjennomført konsept, formell lekenhet og et sterkt språklig driv, gjør dette til en bemerkelsesverdig utgivelse.
Endetid eller ikke - så lenge det finnes folk som kan skrive som Erlend O. Nødtvedt gjør i Harudes, er det fortsatt håp.
MARIANN ENGE
Se intervju med Erlend O. Nødtvedt på ap.no/kultur
aftenposten.tv
Bildetekst: Langdiktet Harudes av den unge debutanten Erlend O. Nødtvedt fra Hordaland er en bemerkelsesverdig utgivelse, skriver Aftenpostens anmelder. Boken er en sprø og oppdatert variant av norsk heimstaddiktning, og forfatteren har et spesielt forhold til naturen og regntunge dager i hjemfylket. FOTO: ERIK FRIIS REITAN/ASCHEHOUG
©Aftenposten
Sunday, September 28, 2008
Afrikansk eksilpoesi
Aftenposten Morgen 28.09.2008
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 17
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Bokanmeldelser
Gilles Dossou-Gouin: Å bestå
Gjendiktet av Kjell Olaf Jensen
Utgitt av Bjørnsonfestivalen/Molde kommune
Moldes fribyforfatter fra Benin med diktutvalg på norsk
I 1994 ble det på initiativ fra Salman Rushdie opprettet et internasjonalt nettverk av fristeder for forfulgte forfattere. Her i landet var Stavanger først ute med å erklære seg som «friby» i 1995, og siden har ytterligere syv byer kommet til: Kristiansand, Oslo, Trondheim, Tromsø, Molde, Skien, Bergen og Lillehammer.
Blant dem som har fått opphold gjennom den norske fribyordningen er forfatteren og journalisten Gilles Dossou-Gouin fra Benin, som kom til Molde høsten 2005 etter flere års eksil i Senegal. Dossou-Gouin, som skriver på fransk, har tidligere gitt ut den politisk-satiriske romanen L'Imaginaire et le Symbolisme de Dieu (1997) og diktsamlingen Le Cri noir du nègre (2005). Nå har Bjørnsonfestivalen i Molde sørget for at det har kommet en utgivelse på norsk; et utvalg dikt gjendiktet av Kjell Olaf Jensen.
Politikk og erotikk. Dossou-Gouin er i mange av diktene opptatt av afrikansk identitet og hva det betyr for ham å være svart. Samtidig som han skriver en del om virkningene og ettervirkningene av de hvites kolonialisering, misjonering og diskriminering, er han opptatt av viktigheten av tilgivelse og sameksistens: «Midt i ilden, / midt blant spydene, / mellom korsets innbuktninger / er kun tilgivelsen / Afrikas sjel».
Selv om det politiske engasjementet fremstår som en viktig drivkraft i Dossou-Gouins tekster, finnes det også kjærlighetsdikt og poetologiske tekster i dette utvalget. Kjærlighetsdiktene, som er erotiske og metaforisk blomstrende, er henvendt en kvinne ved navn Jamélie, som tilskrives rollen som muse: «For å nå versene / Har Jamélie latt meg prøve alt / Selv det man ikke må gjøre / Stikke pennen i virilitet / For å krydre den litterære masturbasjon».
Patos. Det finnes en patos i Dossou-Gouins diktning som det ikke er helt uproblematisk å overføre til en norsk kontekst. I titteldiktet heter det at «Å bestå gjennom poesien / Er å eie sin væren» og videre «Mine ord slår rot i essensen selv / For jeg er fullbrakt som del av det bohemske alt.» Å innta en slik opphøyd poetrolle virker ganske fjernt for en norsk leser. Men om det på grunn av kulturelle forskjeller ikke uten videre er enkelt, er det uansett prisverdig at det gjøres forsøk på å formidle fribyforfatternes tekster.
Imidlertid er Kjell Olaf Jensens gjendikting dessverre ikke særlig god. Jeg antar at den legger seg ganske tett opp mot originaltekstene, for resultatet er ofte oppstyltet og krøkkete, slik det kan bli dersom oversettelsen blir for låst til originalens språkføring. Til tider er det direkte umusikalsk, som her: «Jeg resulterer av ymse kulturers bidrag / for å utslette til evig tid / den historiske vev / av de svarte folks umenneskeliggjøring.» Jeg tar for gitt at den setningen lyder bedre på fransk.
MARIANN ENGE
©Aftenposten
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 17
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Bokanmeldelser
Gilles Dossou-Gouin: Å bestå
Gjendiktet av Kjell Olaf Jensen
Utgitt av Bjørnsonfestivalen/Molde kommune
Moldes fribyforfatter fra Benin med diktutvalg på norsk
I 1994 ble det på initiativ fra Salman Rushdie opprettet et internasjonalt nettverk av fristeder for forfulgte forfattere. Her i landet var Stavanger først ute med å erklære seg som «friby» i 1995, og siden har ytterligere syv byer kommet til: Kristiansand, Oslo, Trondheim, Tromsø, Molde, Skien, Bergen og Lillehammer.
Blant dem som har fått opphold gjennom den norske fribyordningen er forfatteren og journalisten Gilles Dossou-Gouin fra Benin, som kom til Molde høsten 2005 etter flere års eksil i Senegal. Dossou-Gouin, som skriver på fransk, har tidligere gitt ut den politisk-satiriske romanen L'Imaginaire et le Symbolisme de Dieu (1997) og diktsamlingen Le Cri noir du nègre (2005). Nå har Bjørnsonfestivalen i Molde sørget for at det har kommet en utgivelse på norsk; et utvalg dikt gjendiktet av Kjell Olaf Jensen.
Politikk og erotikk. Dossou-Gouin er i mange av diktene opptatt av afrikansk identitet og hva det betyr for ham å være svart. Samtidig som han skriver en del om virkningene og ettervirkningene av de hvites kolonialisering, misjonering og diskriminering, er han opptatt av viktigheten av tilgivelse og sameksistens: «Midt i ilden, / midt blant spydene, / mellom korsets innbuktninger / er kun tilgivelsen / Afrikas sjel».
Selv om det politiske engasjementet fremstår som en viktig drivkraft i Dossou-Gouins tekster, finnes det også kjærlighetsdikt og poetologiske tekster i dette utvalget. Kjærlighetsdiktene, som er erotiske og metaforisk blomstrende, er henvendt en kvinne ved navn Jamélie, som tilskrives rollen som muse: «For å nå versene / Har Jamélie latt meg prøve alt / Selv det man ikke må gjøre / Stikke pennen i virilitet / For å krydre den litterære masturbasjon».
Patos. Det finnes en patos i Dossou-Gouins diktning som det ikke er helt uproblematisk å overføre til en norsk kontekst. I titteldiktet heter det at «Å bestå gjennom poesien / Er å eie sin væren» og videre «Mine ord slår rot i essensen selv / For jeg er fullbrakt som del av det bohemske alt.» Å innta en slik opphøyd poetrolle virker ganske fjernt for en norsk leser. Men om det på grunn av kulturelle forskjeller ikke uten videre er enkelt, er det uansett prisverdig at det gjøres forsøk på å formidle fribyforfatternes tekster.
Imidlertid er Kjell Olaf Jensens gjendikting dessverre ikke særlig god. Jeg antar at den legger seg ganske tett opp mot originaltekstene, for resultatet er ofte oppstyltet og krøkkete, slik det kan bli dersom oversettelsen blir for låst til originalens språkføring. Til tider er det direkte umusikalsk, som her: «Jeg resulterer av ymse kulturers bidrag / for å utslette til evig tid / den historiske vev / av de svarte folks umenneskeliggjøring.» Jeg tar for gitt at den setningen lyder bedre på fransk.
MARIANN ENGE
©Aftenposten
Sunday, September 21, 2008
En synkende følelse
Aftenposten Morgen 21.09.2008
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 14
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: bok|Bokanmeldelser
Hilde Myklebust: Søkk
Samlaget
Strengt disponert diktsamling om det å miste.
«Svevn, evje, stubb, lengt, vind, alt, funn, glim, glød, eple, vake, sevje, drift, vent, pil, leit, draum, mogn, fall, sverm, skot, straum, spenn, kvitt, mjølk, eld, nebb, pust, tyngd, moll, skar, hud, søkk, råk, frukt, spor, frø, stilt, song, svell, loge, flukt, famn, mold» - dette er innholdsfortegnelsen i Hilde Myklebusts andre diktsamling, Søkk, hvor samtlige titler altså består av ett eneste lite ord.
De korthugne titlene signaliserer språklig konsentrasjon og betydningsladning. De utvalgte ordene gis tyngde i kraft av posisjonen de har som titler, men også fordi de i forskjellig grad går igjen i diktene og inngår ulike forbindelser underveis i samlingen.
Å synke. Ordet Søkk gis ekstra vekt ettersom det står som boktittel, men så kan det også brukes som inngang til en lesning av hele boken. Både søkket (som sviktende grunn) og det å synke er gjennomgående motiver. Dels er synkingen forbundet med katastrofale tap, som i minnet om et barn som går gjennom isen og drukner, og i den antydningsvise fremstillingen av en graviditet som avbrytes: «Eg hadde eit barn som låg nake i meg / og lydde til suset frå elvane der / Eit barn som sokk inn i ei åre / og dreiv av garde i eit anna krinslaup. . . » Men den synkende bevegelsen er også forbundet med mindre dramatiske naturbeskrivelser, som denne: «Lyset frå lyktene trekte ned / gjennom det gule lauvet / slik honning søkk i varm mjølk».
Døden. Boken er nærmest demonstrativt rural; diktene er preget av en sterk nærhet til natur og dyreliv. Skildringer av oppvekst og voksenliv glir over i hverandre, og på begge tidsplan er døden påtagelig nærværende. I forlagspresentasjonen omtales samlingen som «episk og heilskapleg», og det er den riktignok, men det mer antydes enn egentlig fortelles en historie her, så når forlaget uten videre slår fast at «Ei ung kvinne mistar barnet sitt. Gjennom ein kald vinter fell sorga saman med landskapet, det skiftande lyset i årstidene, og ho oppdagar at lindringa finst nettopp i desse omgjevnadene», henger jeg ikke helt med. Så entydig og enkel er da (heldigvis) ikke den historien som skrives frem?
Konsekvent. Som danske Lars Bukdahl gjorde da han i Morgenbladet anmeldte Myklebust og flere andre norske diktdebutanter fra 2005, kan man innvende at dette er diktning preget av poetisk lydighet, en diktning som bekrefter noen bestemte genreforventninger. Likevel er det noe med det kompositorisk gjennomførte, konsekvente ved dette prosjektet som gjør inntrykk, og som gjør at jeg langt på vei overkommer den allergien jeg i likhet med Bukdahl ellers kan oppleve i forbindelse med det tradisjonelle «barndoms- og familie- og hjemstavnsstyret».
MARIANN ENGE
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 14
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: bok|Bokanmeldelser
Hilde Myklebust: Søkk
Samlaget
Strengt disponert diktsamling om det å miste.
«Svevn, evje, stubb, lengt, vind, alt, funn, glim, glød, eple, vake, sevje, drift, vent, pil, leit, draum, mogn, fall, sverm, skot, straum, spenn, kvitt, mjølk, eld, nebb, pust, tyngd, moll, skar, hud, søkk, råk, frukt, spor, frø, stilt, song, svell, loge, flukt, famn, mold» - dette er innholdsfortegnelsen i Hilde Myklebusts andre diktsamling, Søkk, hvor samtlige titler altså består av ett eneste lite ord.
De korthugne titlene signaliserer språklig konsentrasjon og betydningsladning. De utvalgte ordene gis tyngde i kraft av posisjonen de har som titler, men også fordi de i forskjellig grad går igjen i diktene og inngår ulike forbindelser underveis i samlingen.
Å synke. Ordet Søkk gis ekstra vekt ettersom det står som boktittel, men så kan det også brukes som inngang til en lesning av hele boken. Både søkket (som sviktende grunn) og det å synke er gjennomgående motiver. Dels er synkingen forbundet med katastrofale tap, som i minnet om et barn som går gjennom isen og drukner, og i den antydningsvise fremstillingen av en graviditet som avbrytes: «Eg hadde eit barn som låg nake i meg / og lydde til suset frå elvane der / Eit barn som sokk inn i ei åre / og dreiv av garde i eit anna krinslaup. . . » Men den synkende bevegelsen er også forbundet med mindre dramatiske naturbeskrivelser, som denne: «Lyset frå lyktene trekte ned / gjennom det gule lauvet / slik honning søkk i varm mjølk».
Døden. Boken er nærmest demonstrativt rural; diktene er preget av en sterk nærhet til natur og dyreliv. Skildringer av oppvekst og voksenliv glir over i hverandre, og på begge tidsplan er døden påtagelig nærværende. I forlagspresentasjonen omtales samlingen som «episk og heilskapleg», og det er den riktignok, men det mer antydes enn egentlig fortelles en historie her, så når forlaget uten videre slår fast at «Ei ung kvinne mistar barnet sitt. Gjennom ein kald vinter fell sorga saman med landskapet, det skiftande lyset i årstidene, og ho oppdagar at lindringa finst nettopp i desse omgjevnadene», henger jeg ikke helt med. Så entydig og enkel er da (heldigvis) ikke den historien som skrives frem?
Konsekvent. Som danske Lars Bukdahl gjorde da han i Morgenbladet anmeldte Myklebust og flere andre norske diktdebutanter fra 2005, kan man innvende at dette er diktning preget av poetisk lydighet, en diktning som bekrefter noen bestemte genreforventninger. Likevel er det noe med det kompositorisk gjennomførte, konsekvente ved dette prosjektet som gjør inntrykk, og som gjør at jeg langt på vei overkommer den allergien jeg i likhet med Bukdahl ellers kan oppleve i forbindelse med det tradisjonelle «barndoms- og familie- og hjemstavnsstyret».
MARIANN ENGE
Sunday, July 6, 2008
En kjøttrose av smerte
PIER PAOLO PASOLINI
Poesi i form av en rose
Tospråklig utgave, gjendiktning og etterord av Astrid Nordang
Aschehoug
Roseformet, men ikke akkurat roseduftende poesi
Endelig finnes det, takket være gjendikteren Astrid Nordang, et utvalg av Pier Paolo Pasolinis dikt på norsk. Den italienske poeten, romanforfatteren, dramatikeren, journalisten og filmskaperen, som ble født i Bologna i 1922 og som døde som offer i en brutal og aldri oppklart mordsak i Roma i 1975, er nok mest kjent for filmene sine, særlig Matteusevangeliet (1964), Oidipus Rex (1967), Medea (1969) og Salò eller Sodomas siste 120 dager (1975). Riktignok er et par titler fra hans store og mangfoldige forfatterskap tidligere gjort tilgjengelige for et norsk publikum: i 1993 utkom romanen Teorema i Gyldendals Vita-serie, og skuespillet Orgie ble satt opp på Torshovteatret i 2005.
Politisk poesi. Pasolini var sterkt politisk engasjert, en erklært kommunist, men det var på ingen måte programmatisk kunst han bedrev. Snarere kan man nok si at han var spesielt opptatt av maktforhold og av mennesker som faller utenfor samfunnet; de fattigste i slumstrøkene, prostituerte, kriminelle osv. Som han sier i en diktlinje som er løftet frem på forsiden av omslaget til Poesi i form av en rose: ”Mennesket vil aldri kunne tilpasse seg Samfunnet.” I en viss forstand befant Pasolini seg også selv i en outsiderposisjon – både privat, som homoseksuell, og kunstnerisk, da mye av det han laget ble oppfattet som kontroversielt, og da han ikke uten videre kan plasseres innenfor noen spesiell retning.
Intenst. I Poesi i form av en rose presenteres en drøy fjerdedel av den rundt to hundre sider tykke diktsamlingen Poesia in forma di rosa fra 1964. Om det er tiden de er skrevet i, kulturen de er skrevet innenfor, Pasolinis særegenheter eller en kombinasjon av alle tre faktorer som gjør det vet jeg ikke riktig, men diktene virker til dels litt fremmede, vanskelige å få helt grep på. Likevel er det svært fascinerende tekster å vikle seg inn i. De er gjennomgående preget av en mørk intensitet, en smerteladet patos som virker alt annet enn påtatt, samtidig som den formelle lekenheten og utprøvingen er påfallende og gir et inntrykk av bevegelighet, rastløshet.
Urent. Alle diktene i utvalget er lange og komplekse, går over flere sider og fremstår som ”urene” og paradoksale, både på grunn av billedbruken og på grunn av blandingen av ulike teksttyper og nivåer, kombinasjonen av det virkelighetsnære og det poetisk-mytologiske, det personlige og det politiske. Diktene har i en viss forstand et intellektuelt preg og forholder seg aktivt til den poetiske tradisjonen og samtiden, men er samtidig sterkt fokusert på fysiske, kroppslige erfaringer. Poesiens rose blir ”en kjøttrose av smerte” (kanskje beslektet med Baudelaires ”det ondes blomster” i Les Fleurs du Mal, 1857), den europeiske våren er en ”menstruasjon av søle og febrilsk sol”, og poeten selv portretteres som ensom og kjærlighetshungrende: ”… jeg, i denne solen, ulltøy // og den første frostsvetten, / jeg må konstatere, med nevene mot underlivet, / savnet av kjærlighet, like til siste tåre.”
Pasolini er en kunstner det er umulig å stille seg likegyldig til, og når man først har forvillet seg inn i hans tekster og filmer, kommer man seg ikke uten videre ut igjen. Jeg håper i alle fall at dette ikke blir det siste vi ser av ham i norsk oversettelse.
MARIANN ENGE
(Publisert med noen endringer i Aftenposten 06.07.2008)
Poesi i form av en rose
Tospråklig utgave, gjendiktning og etterord av Astrid Nordang
Aschehoug
Roseformet, men ikke akkurat roseduftende poesi
Endelig finnes det, takket være gjendikteren Astrid Nordang, et utvalg av Pier Paolo Pasolinis dikt på norsk. Den italienske poeten, romanforfatteren, dramatikeren, journalisten og filmskaperen, som ble født i Bologna i 1922 og som døde som offer i en brutal og aldri oppklart mordsak i Roma i 1975, er nok mest kjent for filmene sine, særlig Matteusevangeliet (1964), Oidipus Rex (1967), Medea (1969) og Salò eller Sodomas siste 120 dager (1975). Riktignok er et par titler fra hans store og mangfoldige forfatterskap tidligere gjort tilgjengelige for et norsk publikum: i 1993 utkom romanen Teorema i Gyldendals Vita-serie, og skuespillet Orgie ble satt opp på Torshovteatret i 2005.
Politisk poesi. Pasolini var sterkt politisk engasjert, en erklært kommunist, men det var på ingen måte programmatisk kunst han bedrev. Snarere kan man nok si at han var spesielt opptatt av maktforhold og av mennesker som faller utenfor samfunnet; de fattigste i slumstrøkene, prostituerte, kriminelle osv. Som han sier i en diktlinje som er løftet frem på forsiden av omslaget til Poesi i form av en rose: ”Mennesket vil aldri kunne tilpasse seg Samfunnet.” I en viss forstand befant Pasolini seg også selv i en outsiderposisjon – både privat, som homoseksuell, og kunstnerisk, da mye av det han laget ble oppfattet som kontroversielt, og da han ikke uten videre kan plasseres innenfor noen spesiell retning.
Intenst. I Poesi i form av en rose presenteres en drøy fjerdedel av den rundt to hundre sider tykke diktsamlingen Poesia in forma di rosa fra 1964. Om det er tiden de er skrevet i, kulturen de er skrevet innenfor, Pasolinis særegenheter eller en kombinasjon av alle tre faktorer som gjør det vet jeg ikke riktig, men diktene virker til dels litt fremmede, vanskelige å få helt grep på. Likevel er det svært fascinerende tekster å vikle seg inn i. De er gjennomgående preget av en mørk intensitet, en smerteladet patos som virker alt annet enn påtatt, samtidig som den formelle lekenheten og utprøvingen er påfallende og gir et inntrykk av bevegelighet, rastløshet.
Urent. Alle diktene i utvalget er lange og komplekse, går over flere sider og fremstår som ”urene” og paradoksale, både på grunn av billedbruken og på grunn av blandingen av ulike teksttyper og nivåer, kombinasjonen av det virkelighetsnære og det poetisk-mytologiske, det personlige og det politiske. Diktene har i en viss forstand et intellektuelt preg og forholder seg aktivt til den poetiske tradisjonen og samtiden, men er samtidig sterkt fokusert på fysiske, kroppslige erfaringer. Poesiens rose blir ”en kjøttrose av smerte” (kanskje beslektet med Baudelaires ”det ondes blomster” i Les Fleurs du Mal, 1857), den europeiske våren er en ”menstruasjon av søle og febrilsk sol”, og poeten selv portretteres som ensom og kjærlighetshungrende: ”… jeg, i denne solen, ulltøy // og den første frostsvetten, / jeg må konstatere, med nevene mot underlivet, / savnet av kjærlighet, like til siste tåre.”
Pasolini er en kunstner det er umulig å stille seg likegyldig til, og når man først har forvillet seg inn i hans tekster og filmer, kommer man seg ikke uten videre ut igjen. Jeg håper i alle fall at dette ikke blir det siste vi ser av ham i norsk oversettelse.
MARIANN ENGE
(Publisert med noen endringer i Aftenposten 06.07.2008)
Monday, June 23, 2008
Kjøkkenpoetikk
Aftenposten Morgen 22.06.2008
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 16
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Bokanmeldelser
Aud Olsen:
På kjøkkenet
H Press Imperativ
Krass, morsom og reflektert poetikk med oppvaskbørste.
På kjøkkenet er tittelen på den åttende og visstnok aller siste utgivelsen i forlaget H Press' fine serie Imperativ, hvor noen utvalgte forfattere er blitt invitert til å besvare spørsmålet «Hvorfor skrive hva hvordan». Men denne lille, intenst gule boken har også en undertittel som ikke er helt uvesentlig: «eller maset med Gustav Haarnack, Ernst Ernst, Kestr Aschnitz, Arve Kleiva & Aud Olsen».
Kleiva & co. Undertittelen er en viktig nøkkel til forståelsen av denne utgivelsen, ettersom alle navnene som listes opp - (tilsynelatende) med unntak av Arve Kleiva - er pseudonymer. Aud Olsen, som er anført som forfatter av På kjøkkenet, er altså et pseudonym blant flere som alle står i en viss forbindelse med Arve Kleiva, som under eget navn bare har gitt ut essaysamlingen Det er synd at noen skal få ødelegge for alle (2003), men som nå alt i alt står bak fem bøker (så vidt meg bekjent). De ulike pseudonymene inngår også forbindelser med hverandre - Aud Olsen skal ha gjennomgått Ernst Ernsts oversettelse av Kestr Aschnitz' Sirkusformer (2003), mens Ernst, som debuterte i 1998 med Onkel Max og plommetreet, også står som oversetter av Gustav Haarnacks Livet på landet (2005). Sistnevnte er representert i På kjøkkenet med en liten, men lettere svimmelhetsfremkallende artikkel om Aristoteles' Poetikken, eller snarere om «begynnelsens & sluttens figur» hos Aristoteles, oversatt av Aud Olsen.
Forfatteren forsvinner. Ettersom rekken av utgivelser ikke samles om én forfatteridentitet, er dette et forfatterskap som løser seg opp i forskjellige deler, spres i ulike hyller på bibliotekene, forsvinner ut av syne som forfatterskap. Nettopp dette med den forsvinnende forfatteren tematiseres i På kjøkkenet: «Kanhende setter man seg, for eksempel ved skrivebordet, og forsvinner. Man tenker, skriver, leser i en viss forstand - sikter på tastene og treffer, stort sett - men ingen er tilstede. Det får man vel godta, mente jeg. Men journalisten fortsatte å spørre (og grave).» «Maset», eller spillet med ulike identiteter, som det er nærliggende å assosiere med Søren Kierkegaards og Fernando Pessoas pseudonymbruk, synes dels å være motivert av et ønske om å unngå «den romantiske myten om forfatteren».
Avmaktsposisjon. Hva er politisk litteratur? Det er ikke et spørsmål som stilles eksplisitt, men jeg oppfatter det som en underliggende problemstilling i På kjøkkenet. Aud Olsen har isolert seg på kjøkkenet for å skrive - med andre ord på det stedet som gjerne oppfattes som selve symbolet på kvinnelig avmakt og mangel på innflytelse i samfunnslivet. Som Leonard Cohen sier i det sitatet som står som epigraf i denne boken: «Keep me hard / Keep me out of politics / Keep me in the kitchen». Eller som Aud Olsen selv sier det: «Hvor er språket? På biblioteket. Og jeg er på kjøkkenet.»
Samfunnskritikk. Men fra Aud Olsens kjøkken, hvor hun befinner seg som følge av en «revolusjonær kvalme», kommer et utpreget reflektert og tørrvittig språk med skarpe kanter, hvor teoretiske og filosofiske termer blandes med muntlige uttrykk som «serru», «næhæ», «aja baja» og «skitt au», og hvor det ikke bare handler om skriving og lesing, men også om Aud Olsens privatliv, eksistensielle spørsmål og - ikke minst - en kritisk tenkning omkring dagens markedsøkonomiske verdensorden hvor alt kretser omkring varen, som «lar . . . folk leve eller dø alt ettersom de deltar eller ikke i det mytiske drama man kaller varehandelen».
Ingen skuffelse. En ting som opptar Aud Olsen spesielt, er opplevelsen av skuffelse - særlig i forbindelse med lesning, og paradoksalt nok gjerne i forbindelse med god litteratur. Jeg kan imidlertid ikke si at jeg er særlig skuffet etter å ha lest På kjøkkenet, snarere tvert imot - det er en bok som gir meg noe jeg bare delvis var klar over at jeg savnet.
MARIANN ENGE
©Aftenposten
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 16
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Bokanmeldelser
Aud Olsen:
På kjøkkenet
H Press Imperativ
Krass, morsom og reflektert poetikk med oppvaskbørste.
På kjøkkenet er tittelen på den åttende og visstnok aller siste utgivelsen i forlaget H Press' fine serie Imperativ, hvor noen utvalgte forfattere er blitt invitert til å besvare spørsmålet «Hvorfor skrive hva hvordan». Men denne lille, intenst gule boken har også en undertittel som ikke er helt uvesentlig: «eller maset med Gustav Haarnack, Ernst Ernst, Kestr Aschnitz, Arve Kleiva & Aud Olsen».
Kleiva & co. Undertittelen er en viktig nøkkel til forståelsen av denne utgivelsen, ettersom alle navnene som listes opp - (tilsynelatende) med unntak av Arve Kleiva - er pseudonymer. Aud Olsen, som er anført som forfatter av På kjøkkenet, er altså et pseudonym blant flere som alle står i en viss forbindelse med Arve Kleiva, som under eget navn bare har gitt ut essaysamlingen Det er synd at noen skal få ødelegge for alle (2003), men som nå alt i alt står bak fem bøker (så vidt meg bekjent). De ulike pseudonymene inngår også forbindelser med hverandre - Aud Olsen skal ha gjennomgått Ernst Ernsts oversettelse av Kestr Aschnitz' Sirkusformer (2003), mens Ernst, som debuterte i 1998 med Onkel Max og plommetreet, også står som oversetter av Gustav Haarnacks Livet på landet (2005). Sistnevnte er representert i På kjøkkenet med en liten, men lettere svimmelhetsfremkallende artikkel om Aristoteles' Poetikken, eller snarere om «begynnelsens & sluttens figur» hos Aristoteles, oversatt av Aud Olsen.
Forfatteren forsvinner. Ettersom rekken av utgivelser ikke samles om én forfatteridentitet, er dette et forfatterskap som løser seg opp i forskjellige deler, spres i ulike hyller på bibliotekene, forsvinner ut av syne som forfatterskap. Nettopp dette med den forsvinnende forfatteren tematiseres i På kjøkkenet: «Kanhende setter man seg, for eksempel ved skrivebordet, og forsvinner. Man tenker, skriver, leser i en viss forstand - sikter på tastene og treffer, stort sett - men ingen er tilstede. Det får man vel godta, mente jeg. Men journalisten fortsatte å spørre (og grave).» «Maset», eller spillet med ulike identiteter, som det er nærliggende å assosiere med Søren Kierkegaards og Fernando Pessoas pseudonymbruk, synes dels å være motivert av et ønske om å unngå «den romantiske myten om forfatteren».
Avmaktsposisjon. Hva er politisk litteratur? Det er ikke et spørsmål som stilles eksplisitt, men jeg oppfatter det som en underliggende problemstilling i På kjøkkenet. Aud Olsen har isolert seg på kjøkkenet for å skrive - med andre ord på det stedet som gjerne oppfattes som selve symbolet på kvinnelig avmakt og mangel på innflytelse i samfunnslivet. Som Leonard Cohen sier i det sitatet som står som epigraf i denne boken: «Keep me hard / Keep me out of politics / Keep me in the kitchen». Eller som Aud Olsen selv sier det: «Hvor er språket? På biblioteket. Og jeg er på kjøkkenet.»
Samfunnskritikk. Men fra Aud Olsens kjøkken, hvor hun befinner seg som følge av en «revolusjonær kvalme», kommer et utpreget reflektert og tørrvittig språk med skarpe kanter, hvor teoretiske og filosofiske termer blandes med muntlige uttrykk som «serru», «næhæ», «aja baja» og «skitt au», og hvor det ikke bare handler om skriving og lesing, men også om Aud Olsens privatliv, eksistensielle spørsmål og - ikke minst - en kritisk tenkning omkring dagens markedsøkonomiske verdensorden hvor alt kretser omkring varen, som «lar . . . folk leve eller dø alt ettersom de deltar eller ikke i det mytiske drama man kaller varehandelen».
Ingen skuffelse. En ting som opptar Aud Olsen spesielt, er opplevelsen av skuffelse - særlig i forbindelse med lesning, og paradoksalt nok gjerne i forbindelse med god litteratur. Jeg kan imidlertid ikke si at jeg er særlig skuffet etter å ha lest På kjøkkenet, snarere tvert imot - det er en bok som gir meg noe jeg bare delvis var klar over at jeg savnet.
MARIANN ENGE
©Aftenposten
Wednesday, May 28, 2008
Dikt og forbannet løgn
Aftenposten Morgen 25.05.2008
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 17
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Bokanmeldelser
Skybrudd i regnskapet
Jon Eirik Lundberg
Aschehoug
Fantasifull, men pratsom diktdebut
Har norsk samtidslitteratur vært preget av et fantasiforbud? Vagants redaktør Audun Lindholm antydet nylig det i et essay i boken Norsk litterær kanon, hvor han skriver om Øyvind Rimbereid at han med science fiction-diktsamlingen Solaris korrigert «har bidratt til å oppheve fantasiforbudet . . . i den norske samtidslitteraturen». Riktignok har jo en poet som Triztan Vindtorn utrettelig dyrket fantasien helt siden debuten i 1970, men det kan nok stemme at den dominerende tendensen snarere har vært å undertrykke den?
Oppspinn. Jon Eirik Lundberg, som tidligere har gitt ut prosaboken SVERIGE (2005), og som debuterte som singer/songwriter med to plateutgivelser i fjor, gjør i alle fall ikke noe forsøk på å etterkomme noe eventuelt fantasiforbud i sin diktdebut Skybrudd i regnskapet. Lundberg skriver seg snarere opp mot en forståelse av litteratur som «dikt og forbannet løgn», med tekster som både er løgnaktige og oppfinnsomme. Boken innledes med langdiktet «Min familie og Adolf Hitler», som er en nærmest Baron von Münchhausen-aktig skrytehistorie om hvordan diktjegets elleve onkler (og farmor) hamlet opp med Hitler: «Winston Churchill adlet dem alle sammen / Med en krøllete gaffel fra de rikes ruiner / Og Hitler sverget at han heller ville spise sine egne tenner / Enn å se min familie under buken / På engelske fly med retning Berlin».
I flere dikt tulles det med trangen til å påberope seg en ærerik historie - både «Min familie og Fridtjof Nansen» og «Min familie og den fem hundre år lange natten» er av samme kaliber som åpningsdiktet. Mange av tekstene tar utgangspunkt i kjente historiske personer og litterære forbilder, men det er også endel dikt som virker mer virkelighetsnære, forankret i samtiden, hvor det handler om barndomsvenner, kolleger, byliv og fylleangst - eller tall, som i titteldiktet «Skybrudd i regnskapet»: «Tallene graver et hull i permen / så bokstavene kan kravle fritt».
Billedstrøm. «Hvis jeg var et rottebur / På veggen / Ville jeg lengtet sikkert forgjeves . . . Etter ett enkelt vanvittig bilde/ Bare én setning uten klare skilt,» skriver Lundberg et sted, og det kan kanskje leses som en liten poetikk? Det strømmer i alle fall på med bilder og metaforer i diktene. Men selv om det underveis dukker opp noen slående bilder, gir boken et nokså pratsomt inntrykk. Og av og til lurer jeg på hvorfor tekstene er satt opp som de er (alle i «normalt» diktoppsett, med rett venstremarg), for linjedelingen kan virke litt vilkårlig og snublende. Alt i alt opplever jeg samlingen som ganske ujevn - det er morsomt og friskt noen steder, men til tider også forutsigbart og kjedelig.
MARIANN ENGE
©Aftenposten
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 17
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Bokanmeldelser
Skybrudd i regnskapet
Jon Eirik Lundberg
Aschehoug
Fantasifull, men pratsom diktdebut
Har norsk samtidslitteratur vært preget av et fantasiforbud? Vagants redaktør Audun Lindholm antydet nylig det i et essay i boken Norsk litterær kanon, hvor han skriver om Øyvind Rimbereid at han med science fiction-diktsamlingen Solaris korrigert «har bidratt til å oppheve fantasiforbudet . . . i den norske samtidslitteraturen». Riktignok har jo en poet som Triztan Vindtorn utrettelig dyrket fantasien helt siden debuten i 1970, men det kan nok stemme at den dominerende tendensen snarere har vært å undertrykke den?
Oppspinn. Jon Eirik Lundberg, som tidligere har gitt ut prosaboken SVERIGE (2005), og som debuterte som singer/songwriter med to plateutgivelser i fjor, gjør i alle fall ikke noe forsøk på å etterkomme noe eventuelt fantasiforbud i sin diktdebut Skybrudd i regnskapet. Lundberg skriver seg snarere opp mot en forståelse av litteratur som «dikt og forbannet løgn», med tekster som både er løgnaktige og oppfinnsomme. Boken innledes med langdiktet «Min familie og Adolf Hitler», som er en nærmest Baron von Münchhausen-aktig skrytehistorie om hvordan diktjegets elleve onkler (og farmor) hamlet opp med Hitler: «Winston Churchill adlet dem alle sammen / Med en krøllete gaffel fra de rikes ruiner / Og Hitler sverget at han heller ville spise sine egne tenner / Enn å se min familie under buken / På engelske fly med retning Berlin».
I flere dikt tulles det med trangen til å påberope seg en ærerik historie - både «Min familie og Fridtjof Nansen» og «Min familie og den fem hundre år lange natten» er av samme kaliber som åpningsdiktet. Mange av tekstene tar utgangspunkt i kjente historiske personer og litterære forbilder, men det er også endel dikt som virker mer virkelighetsnære, forankret i samtiden, hvor det handler om barndomsvenner, kolleger, byliv og fylleangst - eller tall, som i titteldiktet «Skybrudd i regnskapet»: «Tallene graver et hull i permen / så bokstavene kan kravle fritt».
Billedstrøm. «Hvis jeg var et rottebur / På veggen / Ville jeg lengtet sikkert forgjeves . . . Etter ett enkelt vanvittig bilde/ Bare én setning uten klare skilt,» skriver Lundberg et sted, og det kan kanskje leses som en liten poetikk? Det strømmer i alle fall på med bilder og metaforer i diktene. Men selv om det underveis dukker opp noen slående bilder, gir boken et nokså pratsomt inntrykk. Og av og til lurer jeg på hvorfor tekstene er satt opp som de er (alle i «normalt» diktoppsett, med rett venstremarg), for linjedelingen kan virke litt vilkårlig og snublende. Alt i alt opplever jeg samlingen som ganske ujevn - det er morsomt og friskt noen steder, men til tider også forutsigbart og kjedelig.
MARIANN ENGE
©Aftenposten
Tuesday, April 29, 2008
Den som er med på leken
Aftenposten Morgen 27.04.2008
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 20
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Bokanmeldelser
Marte Huke: Ta i mot, Tiden
Gjennomført og variert diktsamling med sans for alvoret i leken.
Ta i mot! er jo det man roper for å gjøre en annen oppmerksom på at man er i ferd med å kaste noe, slik at den man kaster til ikke bare skal bli stående der og se dum, eventuelt smart ut. Ta i mot er også tittelen på Marte Hukes tredje diktsamling, og det kan jo helt klart oppfattes som en oppfordring til potensielle lesere.
Lek. Tittelen varsler dessuten en gjennomgående bruk av vokabular knyttet til leker og spill av forskjellig slag. Særlig den første avdelingen består nesten utelukkende av setninger som virker klippet fra spill- og lekeinstruksjoner. Tekstene bringer assosiasjoner til barndom, men ikke akkurat til noen udelt uskyldig lekenhet. Riktignok presenteres omsorgsfulle instrukser av typen «se opp for spisse greiner en kan få i øynene», men Huke sirkler særlig inn det kravet til innordning som ligger i lekenes regler: «To maur bor i hvert hjørne, resten er barnåler og ligger i en haug/på midten. Barnålene skal ikke gjøre motstand.»
Lekene det refereres til kan i utgangspunktet sies å herme samfunnsstrukturer og maktforhold, og Hukes bruk av lekeinstruksjoner innbyr åpenbart til en lesning overført på større samfunnsmessige og politiske forhold: «De frie dyrene kan forsøke å fri de fangede dyrene med å løpe til/buret uten å bli tatt, ta på dem og rope.»
Makt. Ganske snart trekkes det inn andre typer vokabular og den barnlige lekesfæren forlates til fordel for andre, til dels erotiserte landskaper, men referanser til lek og spill forekommer gjennom hele boken. Slik jeg leser den, handler det mye om den typen sosialiseringskrav og makt- og avhengighetsrelasjoner som aktualiseres i spillregler - og om individenes utleverthet, ikke bare til samfunnet, men til naturbetingelsene, jordbundetheten.
Ta i mot er imidlertid ganske variert og lar seg ikke helt fange inn i en slik samlende lesning. Mange av tekstene er montasjer, satt sammen av brokker fra ulike kilder, ulike stemmer - noe som også gjør at tekstene peker i ulike retninger. Her er alt fra naivistiske nedtegnelser av typen «Marte rimer på kartet/men du fant ikke fram for det», til en lengre tekst om bilens betydning, til biter av samtaler overhørt i det offentlige rom.
Driv. Huke viser en fin sans for komposisjon, og om ordet «montasjer» gir assosiasjoner til noe litt statisk, så har mange av diktene et påfallende driv i seg. Det gjelder ikke minst de erotisk ladede diktene, som består av sammenføringer av tekst fra erotiske nettsteder og geologiske beskrivelser: « . . . Følger man båndingen i en gneis vil man/finne Våre fingertupper midt i det åpne Vi foregår dypt inne,/opphevingen og våre ansikter vendt innover, presser to fingre/inn, to fingre samtidig, i tillegg venstre hånd Berggrunnen vil der/havbunnskorpen presses under et kontinent smelte».
MARIANN ENGE
©Aftenposten
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 20
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Bokanmeldelser
Marte Huke: Ta i mot, Tiden
Gjennomført og variert diktsamling med sans for alvoret i leken.
Ta i mot! er jo det man roper for å gjøre en annen oppmerksom på at man er i ferd med å kaste noe, slik at den man kaster til ikke bare skal bli stående der og se dum, eventuelt smart ut. Ta i mot er også tittelen på Marte Hukes tredje diktsamling, og det kan jo helt klart oppfattes som en oppfordring til potensielle lesere.
Lek. Tittelen varsler dessuten en gjennomgående bruk av vokabular knyttet til leker og spill av forskjellig slag. Særlig den første avdelingen består nesten utelukkende av setninger som virker klippet fra spill- og lekeinstruksjoner. Tekstene bringer assosiasjoner til barndom, men ikke akkurat til noen udelt uskyldig lekenhet. Riktignok presenteres omsorgsfulle instrukser av typen «se opp for spisse greiner en kan få i øynene», men Huke sirkler særlig inn det kravet til innordning som ligger i lekenes regler: «To maur bor i hvert hjørne, resten er barnåler og ligger i en haug/på midten. Barnålene skal ikke gjøre motstand.»
Lekene det refereres til kan i utgangspunktet sies å herme samfunnsstrukturer og maktforhold, og Hukes bruk av lekeinstruksjoner innbyr åpenbart til en lesning overført på større samfunnsmessige og politiske forhold: «De frie dyrene kan forsøke å fri de fangede dyrene med å løpe til/buret uten å bli tatt, ta på dem og rope.»
Makt. Ganske snart trekkes det inn andre typer vokabular og den barnlige lekesfæren forlates til fordel for andre, til dels erotiserte landskaper, men referanser til lek og spill forekommer gjennom hele boken. Slik jeg leser den, handler det mye om den typen sosialiseringskrav og makt- og avhengighetsrelasjoner som aktualiseres i spillregler - og om individenes utleverthet, ikke bare til samfunnet, men til naturbetingelsene, jordbundetheten.
Ta i mot er imidlertid ganske variert og lar seg ikke helt fange inn i en slik samlende lesning. Mange av tekstene er montasjer, satt sammen av brokker fra ulike kilder, ulike stemmer - noe som også gjør at tekstene peker i ulike retninger. Her er alt fra naivistiske nedtegnelser av typen «Marte rimer på kartet/men du fant ikke fram for det», til en lengre tekst om bilens betydning, til biter av samtaler overhørt i det offentlige rom.
Driv. Huke viser en fin sans for komposisjon, og om ordet «montasjer» gir assosiasjoner til noe litt statisk, så har mange av diktene et påfallende driv i seg. Det gjelder ikke minst de erotisk ladede diktene, som består av sammenføringer av tekst fra erotiske nettsteder og geologiske beskrivelser: « . . . Følger man båndingen i en gneis vil man/finne Våre fingertupper midt i det åpne Vi foregår dypt inne,/opphevingen og våre ansikter vendt innover, presser to fingre/inn, to fingre samtidig, i tillegg venstre hånd Berggrunnen vil der/havbunnskorpen presses under et kontinent smelte».
MARIANN ENGE
©Aftenposten
Saturday, April 26, 2008
Kollektivt, anonymt
Aftenposten Morgen 20.04.2008
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 18
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Litteratur|Forfattere|Internett
INKLUDERENDE. Dansk litterært prosjekt inviterer publikum til aktiv deltagelse i skriveprosessen.
MARIANN ENGE, litteraturkritiker
MANGE samtidspoeter forsøker å få inn andre stemmer enn den «egne» i poesien, for eksempel ved å sitere andre tekster, ved å utelate, destabilisere eller mangfoldiggjøre jeget i teksten, eller ved å fokusere på det lydlige eller visuelle ved språket.
Mindre vanlig er det å trekke andre mennesker inn i selve skriveprosessen, slik den danske poeten Mette Moestrup (som har gitt ut tre diktsamlinger, senest Kingsize i 2006), gjør i prosjektet «Kollektivt, anonymt», som pågår denne måneden, frem til 27. april. En ordbok over et «nesten utdødt språk», oversatt og alfabetisk ordnet, utgjør rammen om den kollektive skrivingen, som foregår både i forbindelse med en installasjon på bibliotek i Roskilde og på nettsiden www.kollektivt-anonymt.dk.
På nett. Nettversjonen gjør prosjektet tilgjengelig overalt og terskelen for deltagelse lav. Om man klikker på et oppslagsord, for eksempel «Elske», får man opp et skrivefelt, med følgende instruks: «Skriv en sætning, hvor det valgte ord - Elske - indgår. Det, du skriver, skal være sandt for dig.» Så er det bare å skrive og lagre, og setningen er publisert.
Teksten, som stadig vokser, består så langt både av hverdagslige observasjoner og merkelige påstander, ordkløyveri og ordleker, velformulerte og krøkkete setninger, kjedelige og fascinerende passasjer.
Noen bidragsytere gir uttrykk for en viss motvilje mot å gjøre som de blir bedt om, som under ordet «Sort»: «Sort, er alt jeg ser for mig, når nogen beordrer, at det, jeg skriver, skal være sandt for mig.» Eller under «Nej»: «Nej, jeg vil ikke være anonym: Jeg hedder Anders.» Likevel holder de seg innenfor de gitte rammene.
«Kollektivt, anonymt» fremstår som et interessant litterært og sosialt eksperiment, hvor Moestrup selv har liten kontroll på resultatet. Så er det også en av deltagerne som undrer, under ordet «Du»: «Du er forfatter, hvad synes du om alle vores sætninger?»
«Kollektivt, anonymt fremstår som et interessant litterært og sosialt eksperiment, hvor Moestrup selv har liten kontroll på resultatet»
©Aftenposten
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 18
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Litteratur|Forfattere|Internett
INKLUDERENDE. Dansk litterært prosjekt inviterer publikum til aktiv deltagelse i skriveprosessen.
MARIANN ENGE, litteraturkritiker
MANGE samtidspoeter forsøker å få inn andre stemmer enn den «egne» i poesien, for eksempel ved å sitere andre tekster, ved å utelate, destabilisere eller mangfoldiggjøre jeget i teksten, eller ved å fokusere på det lydlige eller visuelle ved språket.
Mindre vanlig er det å trekke andre mennesker inn i selve skriveprosessen, slik den danske poeten Mette Moestrup (som har gitt ut tre diktsamlinger, senest Kingsize i 2006), gjør i prosjektet «Kollektivt, anonymt», som pågår denne måneden, frem til 27. april. En ordbok over et «nesten utdødt språk», oversatt og alfabetisk ordnet, utgjør rammen om den kollektive skrivingen, som foregår både i forbindelse med en installasjon på bibliotek i Roskilde og på nettsiden www.kollektivt-anonymt.dk.
På nett. Nettversjonen gjør prosjektet tilgjengelig overalt og terskelen for deltagelse lav. Om man klikker på et oppslagsord, for eksempel «Elske», får man opp et skrivefelt, med følgende instruks: «Skriv en sætning, hvor det valgte ord - Elske - indgår. Det, du skriver, skal være sandt for dig.» Så er det bare å skrive og lagre, og setningen er publisert.
Teksten, som stadig vokser, består så langt både av hverdagslige observasjoner og merkelige påstander, ordkløyveri og ordleker, velformulerte og krøkkete setninger, kjedelige og fascinerende passasjer.
Noen bidragsytere gir uttrykk for en viss motvilje mot å gjøre som de blir bedt om, som under ordet «Sort»: «Sort, er alt jeg ser for mig, når nogen beordrer, at det, jeg skriver, skal være sandt for mig.» Eller under «Nej»: «Nej, jeg vil ikke være anonym: Jeg hedder Anders.» Likevel holder de seg innenfor de gitte rammene.
«Kollektivt, anonymt» fremstår som et interessant litterært og sosialt eksperiment, hvor Moestrup selv har liten kontroll på resultatet. Så er det også en av deltagerne som undrer, under ordet «Du»: «Du er forfatter, hvad synes du om alle vores sætninger?»
«Kollektivt, anonymt fremstår som et interessant litterært og sosialt eksperiment, hvor Moestrup selv har liten kontroll på resultatet»
©Aftenposten
Tuesday, February 26, 2008
Brev fra et upersonlig jeg
EMMANUEL HOCQUARD:
En by eller en liten øy
Gjendiktet av Thomas Lundbo
Oktober
Tidlig utgivelse av den franske samtidspoeten Emmanuel Hocquard i fin norsk gjendiktning.
I et intervju fra 1983 uttaler Emmanuel Hocquard at han er usikker på om hans fjerde og på det tidspunktet seneste bok ”Une Ville ou une petite Ile” (1981) burde betegnes som poesi eller prosa, men at han nok snarere tenker på det som prosa.
Bokstavelige brev. Genrebetegnelsen på tittelbladet i ”En by eller en liten øy”, som nå er gjendiktet til norsk av Thomas Lundbo, er imidlertid ”Brev” – eller på fransk ”Lettres”, et ord med en dobbeltbetydning som ikke lar seg overføre til norsk: det betyr ikke bare ”brev”, men også ”bokstaver”. ”Lettres” oppleves som en ganske presis betegnelse på tekstene i denne boken, ettersom det peker på noe av det som virker sterkest ved dem – de fremstår både som tydelig henvendte og preget av en bemerkelsesverdig "bokstavelighet” og skriftbevissthet. I likhet med brev er tekstene både daterte og situerte – det angis ikke bare hvilken dato, men også hvorfra de er skrevet (Symi, Paris, New York osv.) – og her er ingen poetisk blomstrende metaforikk, men en naken og direkte, nærmest akutt bokstavelighet.
Uansett hvordan de skal plasseres genremessig er tekstene i denne boken ganske minimale – det dreier seg om korte fragmenter, små betraktninger, gjerne bare én enkelt setning. De er likevel svært virkningsfulle – på samme tid enkle og gåtefulle, distanserte og emosjonelle, som her: ”På grensen til tingene uten å si / noe. / I motlys. / På gråten.”
Et upersonlig jeg. Hocquard uttaler i det nevnte intervjuet at det uansett genre er et ”upersonlig jeg” som taler i tekstene hans – i denne boken er det et jeg som helt unngår å si ”jeg” – det sies ”du”, ”vi” og ”hun” i disse tekstene, men aldri ”jeg”. Kanskje kunne man si at jeget i disse tekstene først og fremst finnes i henvendelsen til – eller i bevegelsen mot – et du: ”Noe veldig enkelt i det som er / uten objekt // bevegelsen mot deg.” Et brev er jo alltid en henvendelse til en fraværende, og det handler det mye om tomhet og adskillelse i disse tekstene: ”En natt som denne er dragnin- / gen mot fjerntliggende steder / umåtelig stor.”
Kjærlighetens språk. Det er neppe noen overfortolkning å lese boken som en form for kjærlighetsdiktning. I en note til den lille teksten ”… det lille språket i begynnel- / sen: en halv dag om høsten.” henvises det til et sitat av Robert Duncan, hvor kjærlighetens og poesiens tale sidestilles: ”I kjærligheten som i poesien kommer vi frem til et ”lite språk” eller et hemmelig språk – det mest kjente er også det mest fremmede, skriver Heraklit.”
Dette er den andre av Hocquards bøker som gjendiktes i sin helhet til norsk – i 2006 utga forlaget H Press ”En prøve på ensomhet”, Jørn H. Sværens gjendiktning av ”Un test de solitude” fra 1998, en samling ”sonetter”, ledsaget av en fyldig artikkel signert Gunnar Berge. Begge utgivelsene kan anbefales på det varmeste – det er simpelthen en lykke at Emmanuel Hocquard nå finnes på norsk.
MARIANN ENGE
Aftenposten, søndag 24. februar 2008.
En by eller en liten øy
Gjendiktet av Thomas Lundbo
Oktober
Tidlig utgivelse av den franske samtidspoeten Emmanuel Hocquard i fin norsk gjendiktning.
I et intervju fra 1983 uttaler Emmanuel Hocquard at han er usikker på om hans fjerde og på det tidspunktet seneste bok ”Une Ville ou une petite Ile” (1981) burde betegnes som poesi eller prosa, men at han nok snarere tenker på det som prosa.
Bokstavelige brev. Genrebetegnelsen på tittelbladet i ”En by eller en liten øy”, som nå er gjendiktet til norsk av Thomas Lundbo, er imidlertid ”Brev” – eller på fransk ”Lettres”, et ord med en dobbeltbetydning som ikke lar seg overføre til norsk: det betyr ikke bare ”brev”, men også ”bokstaver”. ”Lettres” oppleves som en ganske presis betegnelse på tekstene i denne boken, ettersom det peker på noe av det som virker sterkest ved dem – de fremstår både som tydelig henvendte og preget av en bemerkelsesverdig "bokstavelighet” og skriftbevissthet. I likhet med brev er tekstene både daterte og situerte – det angis ikke bare hvilken dato, men også hvorfra de er skrevet (Symi, Paris, New York osv.) – og her er ingen poetisk blomstrende metaforikk, men en naken og direkte, nærmest akutt bokstavelighet.
Uansett hvordan de skal plasseres genremessig er tekstene i denne boken ganske minimale – det dreier seg om korte fragmenter, små betraktninger, gjerne bare én enkelt setning. De er likevel svært virkningsfulle – på samme tid enkle og gåtefulle, distanserte og emosjonelle, som her: ”På grensen til tingene uten å si / noe. / I motlys. / På gråten.”
Et upersonlig jeg. Hocquard uttaler i det nevnte intervjuet at det uansett genre er et ”upersonlig jeg” som taler i tekstene hans – i denne boken er det et jeg som helt unngår å si ”jeg” – det sies ”du”, ”vi” og ”hun” i disse tekstene, men aldri ”jeg”. Kanskje kunne man si at jeget i disse tekstene først og fremst finnes i henvendelsen til – eller i bevegelsen mot – et du: ”Noe veldig enkelt i det som er / uten objekt // bevegelsen mot deg.” Et brev er jo alltid en henvendelse til en fraværende, og det handler det mye om tomhet og adskillelse i disse tekstene: ”En natt som denne er dragnin- / gen mot fjerntliggende steder / umåtelig stor.”
Kjærlighetens språk. Det er neppe noen overfortolkning å lese boken som en form for kjærlighetsdiktning. I en note til den lille teksten ”… det lille språket i begynnel- / sen: en halv dag om høsten.” henvises det til et sitat av Robert Duncan, hvor kjærlighetens og poesiens tale sidestilles: ”I kjærligheten som i poesien kommer vi frem til et ”lite språk” eller et hemmelig språk – det mest kjente er også det mest fremmede, skriver Heraklit.”
Dette er den andre av Hocquards bøker som gjendiktes i sin helhet til norsk – i 2006 utga forlaget H Press ”En prøve på ensomhet”, Jørn H. Sværens gjendiktning av ”Un test de solitude” fra 1998, en samling ”sonetter”, ledsaget av en fyldig artikkel signert Gunnar Berge. Begge utgivelsene kan anbefales på det varmeste – det er simpelthen en lykke at Emmanuel Hocquard nå finnes på norsk.
MARIANN ENGE
Aftenposten, søndag 24. februar 2008.
Wednesday, February 6, 2008
Et rasende kvinnelig objekt
REBECCA KJELLAND:
Akkorda under fluktlinja
Oktober
Bemerkelsesverdig debut som var blant fjorårets mest interessante bøker.
Da debutsamlingen ”Akkorda under fluktlinja” endelig kom ut, helt på tampen av året og bokhøsten i fjor, hadde jeg allerede rukket å få et begeistret forhold til Rebecca Kjellands dikt, etter å ha hørt henne lese opp et par ganger. Ikke siden Kristine Næss’ performative fremføringer fra ”Obladi”(1996) har jeg sett en norsk debutant gjøre så egenartede og sterke opplesninger. Kjelland bedriver ikke pen og forsiktig snill pike-lesning – her trøkkes, presses, rives og slites ordene ut, aggressivt stampende og fremoverbøyd. Riktignok ikke bare, for det er mer enn én stemme som taler: de innbitte utbruddene kontrasteres med en mildere, mer ”poetisk” tilbakelent stemme, som bryter inn med korte replikker på nynorsk.
Skurr. Å lese diktene på papiret blir naturligvis en annen, stillere og mindre umiddelbar opplevelse, så jeg måtte møte dem helt på nytt i bokform. Mens Kjellands bruk av dialekt gir tekstene et direkte, slagkraftig preg i opplesningssituasjonen, får det snarere en motsatt effekt idet dialekten overføres til skrift, i alle fall til å begynne med: det øker lesemotstanden litt når det dukker opp uvante skrivemåter som ”himmærn”, ”nøkkærn”, ”hvorrem”, ”erra berre” osv. Som i Øyvind Rimbereids dikt på stavangerdialekt, fungerer denne ”muntligheten” som et slags bremsende, avautomatiserende skurr i skriften – selv om det etter hvert, og særlig ved gjentatte lesninger, flyter lettere.
Forsiktig? Med utgangspunkt i opplesningene ser boken dessuten overraskende liten og behersket ut. En velkomponert samling, bestående av et beskjedent antall små tekster med mye luft rundt – vekselvis blokkjusterte dikt uten pausering, skrevet på dialekt, og kursiverte enkeltlinjer på nynorsk – det hele satt med temmelig små typer. Tilsynelatende (men altså bare tilsynelatende) en forsiktig bok.
Kjempende. I realiteten virker boken snarere aggresjonsdrevet, med et tydelig feministisk prosjekt. Vi møter et eller flere ”hu”, i kamp med et uidentifisert ”dom”. I denne kampen er ”hu” (eller kvinnekroppen) under angrep, men kan ikke uten videre defineres som offer, for hun yter stadig motstand, går til motangrep: ”ballerinaen i spilledåsa stønna da lokket blei / lukka og neste gang lokket blei åpna bretta hu / leppa flekka tenna gulpa svart slim pårrom…” – ”hu” forfølges stadig av noen som fanger henne, begrenser henne, skader henne, men fremstår selv som aktiv, trassig og pågående: ”hu ville at dom sku kjenne blodskitten / fra a”, som det står et sted.
Det befriende raseriet som preger boken gjør ”Akkorda under fluktlinja” til oppløftende lesning. Og selv om Rebecca Kjellands dikt nok kommer aller best til sin rett når hun selv leser dem opp, står de også i skrift frem som musikalske, røffe, utprøvende og nødvendige.
MARIANN ENGE
(Aftenposten, søndag 27. januar 2008)
Akkorda under fluktlinja
Oktober
Bemerkelsesverdig debut som var blant fjorårets mest interessante bøker.
Da debutsamlingen ”Akkorda under fluktlinja” endelig kom ut, helt på tampen av året og bokhøsten i fjor, hadde jeg allerede rukket å få et begeistret forhold til Rebecca Kjellands dikt, etter å ha hørt henne lese opp et par ganger. Ikke siden Kristine Næss’ performative fremføringer fra ”Obladi”(1996) har jeg sett en norsk debutant gjøre så egenartede og sterke opplesninger. Kjelland bedriver ikke pen og forsiktig snill pike-lesning – her trøkkes, presses, rives og slites ordene ut, aggressivt stampende og fremoverbøyd. Riktignok ikke bare, for det er mer enn én stemme som taler: de innbitte utbruddene kontrasteres med en mildere, mer ”poetisk” tilbakelent stemme, som bryter inn med korte replikker på nynorsk.
Skurr. Å lese diktene på papiret blir naturligvis en annen, stillere og mindre umiddelbar opplevelse, så jeg måtte møte dem helt på nytt i bokform. Mens Kjellands bruk av dialekt gir tekstene et direkte, slagkraftig preg i opplesningssituasjonen, får det snarere en motsatt effekt idet dialekten overføres til skrift, i alle fall til å begynne med: det øker lesemotstanden litt når det dukker opp uvante skrivemåter som ”himmærn”, ”nøkkærn”, ”hvorrem”, ”erra berre” osv. Som i Øyvind Rimbereids dikt på stavangerdialekt, fungerer denne ”muntligheten” som et slags bremsende, avautomatiserende skurr i skriften – selv om det etter hvert, og særlig ved gjentatte lesninger, flyter lettere.
Forsiktig? Med utgangspunkt i opplesningene ser boken dessuten overraskende liten og behersket ut. En velkomponert samling, bestående av et beskjedent antall små tekster med mye luft rundt – vekselvis blokkjusterte dikt uten pausering, skrevet på dialekt, og kursiverte enkeltlinjer på nynorsk – det hele satt med temmelig små typer. Tilsynelatende (men altså bare tilsynelatende) en forsiktig bok.
Kjempende. I realiteten virker boken snarere aggresjonsdrevet, med et tydelig feministisk prosjekt. Vi møter et eller flere ”hu”, i kamp med et uidentifisert ”dom”. I denne kampen er ”hu” (eller kvinnekroppen) under angrep, men kan ikke uten videre defineres som offer, for hun yter stadig motstand, går til motangrep: ”ballerinaen i spilledåsa stønna da lokket blei / lukka og neste gang lokket blei åpna bretta hu / leppa flekka tenna gulpa svart slim pårrom…” – ”hu” forfølges stadig av noen som fanger henne, begrenser henne, skader henne, men fremstår selv som aktiv, trassig og pågående: ”hu ville at dom sku kjenne blodskitten / fra a”, som det står et sted.
Det befriende raseriet som preger boken gjør ”Akkorda under fluktlinja” til oppløftende lesning. Og selv om Rebecca Kjellands dikt nok kommer aller best til sin rett når hun selv leser dem opp, står de også i skrift frem som musikalske, røffe, utprøvende og nødvendige.
MARIANN ENGE
(Aftenposten, søndag 27. januar 2008)
Subscribe to:
Posts (Atom)
