Sunday, September 28, 2008

Afrikansk eksilpoesi

Aftenposten Morgen 28.09.2008
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 17
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Bokanmeldelser

Gilles Dossou-Gouin: Å bestå
Gjendiktet av Kjell Olaf Jensen
Utgitt av Bjørnsonfestivalen/Molde kommune


Moldes fribyforfatter fra Benin med diktutvalg på norsk

I 1994 ble det på initiativ fra Salman Rushdie opprettet et internasjonalt nettverk av fristeder for forfulgte forfattere. Her i landet var Stavanger først ute med å erklære seg som «friby» i 1995, og siden har ytterligere syv byer kommet til: Kristiansand, Oslo, Trondheim, Tromsø, Molde, Skien, Bergen og Lillehammer.

Blant dem som har fått opphold gjennom den norske fribyordningen er forfatteren og journalisten Gilles Dossou-Gouin fra Benin, som kom til Molde høsten 2005 etter flere års eksil i Senegal. Dossou-Gouin, som skriver på fransk, har tidligere gitt ut den politisk-satiriske romanen L'Imaginaire et le Symbolisme de Dieu (1997) og diktsamlingen Le Cri noir du nègre (2005). Nå har Bjørnsonfestivalen i Molde sørget for at det har kommet en utgivelse på norsk; et utvalg dikt gjendiktet av Kjell Olaf Jensen.

Politikk og erotikk. Dossou-Gouin er i mange av diktene opptatt av afrikansk identitet og hva det betyr for ham å være svart. Samtidig som han skriver en del om virkningene og ettervirkningene av de hvites kolonialisering, misjonering og diskriminering, er han opptatt av viktigheten av tilgivelse og sameksistens: «Midt i ilden, / midt blant spydene, / mellom korsets innbuktninger / er kun tilgivelsen / Afrikas sjel».

Selv om det politiske engasjementet fremstår som en viktig drivkraft i Dossou-Gouins tekster, finnes det også kjærlighetsdikt og poetologiske tekster i dette utvalget. Kjærlighetsdiktene, som er erotiske og metaforisk blomstrende, er henvendt en kvinne ved navn Jamélie, som tilskrives rollen som muse: «For å nå versene / Har Jamélie latt meg prøve alt / Selv det man ikke må gjøre / Stikke pennen i virilitet / For å krydre den litterære masturbasjon».

Patos. Det finnes en patos i Dossou-Gouins diktning som det ikke er helt uproblematisk å overføre til en norsk kontekst. I titteldiktet heter det at «Å bestå gjennom poesien / Er å eie sin væren» og videre «Mine ord slår rot i essensen selv / For jeg er fullbrakt som del av det bohemske alt.» Å innta en slik opphøyd poetrolle virker ganske fjernt for en norsk leser. Men om det på grunn av kulturelle forskjeller ikke uten videre er enkelt, er det uansett prisverdig at det gjøres forsøk på å formidle fribyforfatternes tekster.

Imidlertid er Kjell Olaf Jensens gjendikting dessverre ikke særlig god. Jeg antar at den legger seg ganske tett opp mot originaltekstene, for resultatet er ofte oppstyltet og krøkkete, slik det kan bli dersom oversettelsen blir for låst til originalens språkføring. Til tider er det direkte umusikalsk, som her: «Jeg resulterer av ymse kulturers bidrag / for å utslette til evig tid / den historiske vev / av de svarte folks umenneskeliggjøring.» Jeg tar for gitt at den setningen lyder bedre på fransk.

MARIANN ENGE

©Aftenposten

Sunday, September 21, 2008

En synkende følelse

Aftenposten Morgen 21.09.2008
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 14
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: bok|Bokanmeldelser

Hilde Myklebust: Søkk
Samlaget


Strengt disponert diktsamling om det å miste.

«Svevn, evje, stubb, lengt, vind, alt, funn, glim, glød, eple, vake, sevje, drift, vent, pil, leit, draum, mogn, fall, sverm, skot, straum, spenn, kvitt, mjølk, eld, nebb, pust, tyngd, moll, skar, hud, søkk, råk, frukt, spor, frø, stilt, song, svell, loge, flukt, famn, mold» - dette er innholdsfortegnelsen i Hilde Myklebusts andre diktsamling, Søkk, hvor samtlige titler altså består av ett eneste lite ord.

De korthugne titlene signaliserer språklig konsentrasjon og betydningsladning. De utvalgte ordene gis tyngde i kraft av posisjonen de har som titler, men også fordi de i forskjellig grad går igjen i diktene og inngår ulike forbindelser underveis i samlingen.

Å synke. Ordet Søkk gis ekstra vekt ettersom det står som boktittel, men så kan det også brukes som inngang til en lesning av hele boken. Både søkket (som sviktende grunn) og det å synke er gjennomgående motiver. Dels er synkingen forbundet med katastrofale tap, som i minnet om et barn som går gjennom isen og drukner, og i den antydningsvise fremstillingen av en graviditet som avbrytes: «Eg hadde eit barn som låg nake i meg / og lydde til suset frå elvane der / Eit barn som sokk inn i ei åre / og dreiv av garde i eit anna krinslaup. . . » Men den synkende bevegelsen er også forbundet med mindre dramatiske naturbeskrivelser, som denne: «Lyset frå lyktene trekte ned / gjennom det gule lauvet / slik honning søkk i varm mjølk».

Døden. Boken er nærmest demonstrativt rural; diktene er preget av en sterk nærhet til natur og dyreliv. Skildringer av oppvekst og voksenliv glir over i hverandre, og på begge tidsplan er døden påtagelig nærværende. I forlagspresentasjonen omtales samlingen som «episk og heilskapleg», og det er den riktignok, men det mer antydes enn egentlig fortelles en historie her, så når forlaget uten videre slår fast at «Ei ung kvinne mistar barnet sitt. Gjennom ein kald vinter fell sorga saman med landskapet, det skiftande lyset i årstidene, og ho oppdagar at lindringa finst nettopp i desse omgjevnadene», henger jeg ikke helt med. Så entydig og enkel er da (heldigvis) ikke den historien som skrives frem?

Konsekvent. Som danske Lars Bukdahl gjorde da han i Morgenbladet anmeldte Myklebust og flere andre norske diktdebutanter fra 2005, kan man innvende at dette er diktning preget av poetisk lydighet, en diktning som bekrefter noen bestemte genreforventninger. Likevel er det noe med det kompositorisk gjennomførte, konsekvente ved dette prosjektet som gjør inntrykk, og som gjør at jeg langt på vei overkommer den allergien jeg i likhet med Bukdahl ellers kan oppleve i forbindelse med det tradisjonelle «barndoms- og familie- og hjemstavnsstyret».

MARIANN ENGE