Wednesday, December 19, 2007

Toppen av bokåret 2007

Aftenposten Morgen 16.12.2007
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 24
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Litteratur

Aftenpostens kritikere har plukket ut sine favoritter blant årets bokutgivelser.

[...]

MARIANN ENGE

Rebecca Kjelland
akkorda under fluktlinja
Dikt. Oktober.

I år har det dukket opp flere sterke diktdebutanter. Særlig Vilde Heggem, Kristin Berget og Rebecca Kjelland har levert interessante debutsamlinger. Rebecca Kjellands stampende aggressive dikt i akkorda under fluktlinja kommer kanskje aller best til sin rett når hun selv leser dem opp, men også i skrift står de frem som musikalske, røffe, utprøvende og nødvendige.


Gunnar Wærness
Bli verden
Dikt. Oktober.

En merkelig, sterk og vakker bok - og en interessant utforskning av forholdet mellom tekst og bilde. Her fremstår tekst og bilder som uadskillelige, integrert i en form for collager, visuell poesi bestående av en blanding av tekst, grafikk og foto. Enkelte av boksidene er slik at jeg får lyst til å henge dem på veggen. Og brokker av diktene setter seg fast i hodet mitt, slipper meg ikke.


Vemund Solheim Ådland
Repetisjon og åpenbaring
Dikt. Damm.

Med Repetisjon og åpenbaring har Vemund Solheim Ådland fullført en sterk, sær og særegen trilogi, som på sitt lille vis har utvidet begrepet norsk samtidslitteratur. Ådlands diktning holdes oppe av en sterk kompositorisk dynamikk: mellom ekstremt minimalistiske tekster og lange, fortettede prosadikt, mellom nonsens og betydningsladning, og ikke minst, mellom humor og horror.


©Aftenposten

Friday, November 30, 2007

Poesien lar seg ikke utrydde

Aftenposten Morgen 30.11.2007
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 9
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Litteratur


BJØRNSONPRIS. Bort med poesien? Reell demokratisk «bredde» må bety et mangfoldig, differensiert tilbud.

MARIANN ENGE, litteraturkritiker

BJØRNSON-AKADEMIET, Det Norske Akademi for Litteratur og Ytringsfrihet, har siden 2004 delt ut Bjørnsonprisen til personer som kan sies å ha bidratt vesentlig innenfor Akademiets arbeidsområde. I år går prisen for første gang til en forfatter - den syrisklibanesiske poeten Adonis, for «hans bidrag til å fornye lyrikken som litterær genre».

Betydelig. Adonis er pseudonym for Ali Ahmad Said, født i Syria 1930. Han er ikke bare en internasjonalt anerkjent fornyer av arabisk poesi, men har også levert vesentlige bidrag som litteraturforsker og -teoretiker. Dessuten har han markert seg politisk, blant annet som motstander av religiøst fundert statsmakt. Adonis har ofte vært nevnt som kandidat til Nobelprisen i litteratur, og han er oversatt til en rekke språk. På norsk finnes ett av hans mest sentrale verk, samlingen «Mihyars sanger» (1985), gjendiktet av Halvor Roll.

Prisen deles ut i forbindelse med Bjørnson-seminaret i Molde i dag, som har som hovedtema «Poesiens nødvendighet og poesien som utryddingstruet genre». Seminaret ledes av Akademiets president Knut Ødegård, og blant foredragsholderne er den svenske forfatteren Staffan Söderblom, Forfatterforeningens leder Anne Oterholm og forfatterne Geir Gulliksen,
Jan Erik Vold, Inger Elisabeth Hansen og Kristine Næss.

Ærlig talt stusser jeg over tittelen på seminaret. Poesien, utrydningstruet? Det er virkelig ikke mitt inntrykk. Snarere synes jeg samtidspoesien er preget av vitalitet, mangfold og en vilje til fornyelse, ganske i prisvinneren Adonis' ånd. Spesielt interessant synes jeg det er
at mange våger seg litt ut over poesigenren, i prosjekter som nærmer seg billedkunst, musikk, film osv.

Ekspanderer. Poeter inntar stadig nye arenaer - gjør utstillinger, konserter, lager
CD-er og film. Det dukker stadig opp nye poesifestivaler og poesislam-arrangementer. Et økende antall småforlag sørger med enkle midler for en rekke gode utgivelser, og har nå fått en egen nettbokhandel på Audiatur.no, tilknyttet poesifestivalen med samme navn. Poesien er i
full gang med å erobre Internett, med alt fra nettsteder for amatørpoesi til forfatterblogger og opplesninger lagt ut på YouTube, til poetiske eksperimenter med nettmediet og profilerte nettsteder som Nypoesi.net, Afsnitp.dk og Ubu.com.

Når det er sagt: Jeg er helt med på Akademiets bekymring over massemediene og de store forlagene og bokhandelkjedene, som i økende grad utdefinerer poesi og annen «smal» litteratur i sin tiltagende vektlegging av det de tror folk flest vil ha. I det gjennomkommersialiserte, populistiske klimaet som er i ferd med å vokse frem, hvor det finnes en klar tendens til at kvalitet forveksles med salgbarhet, ser jeg det som en politisk handling i seg selv å gjøre «elitistiske» ytringer som poesi og annen «smal» litteratur tilgjengelig for så mange som mulig.

La oss håpe at tildelingen av Bjørnsonprisen til Adonis - og hans besøk her i Molde og Oslo - vil medføre en økt interesse for hans forfatterskap og for arabisk litteratur generelt. Og ja, for poesien. Ikke for at poesigenren er utrydningstruet, som var den litteraturens svar på pandaen,
men fordi poesien, i likhet med andre «elitistiske» kunstneriske uttrykk, faktisk angår den formodentlig opplyste allmennheten.

*

Adonis

Ali Ahmad Said, født 1930, ledende arabisk poet fra Syria/Libanon.

Bjørnsonprisen deles ut i forbindelse med Bjørnson-seminaret i Molde i dag.

Lørdag kl. 13 kan man møte Adonis på Litteraturhuset i Oslo.

*

«Jeg er helt med på Akademiets bekymring over massemediene og de store forlagene og bokhandelkjedene, som i økende grad utdefinerer poesi og annen «smal» litteratur i sin tiltagende vektlegging av det de tror folk flest vil ha»

©Aftenposten

Friday, November 9, 2007

Bergens Tidende om Kritikersalong på Oslo Poesifestival

Advarer mot klovnete kritikk av litterære verk
Bergens Tidende 05.11.2007
Side: 26


Å anmelde et verk fordrer en klar dom, mener den danske litteraturkritikeren Lars Bukdahl. Kanskje ikke så rart at han blir sett på som den store grusomme kritikeren.

- Med den avisutviklingen vi har, hvor avis etter avis dør, må litteraturkritikken rettferdiggjøre seg selv i en helt annen grad enn tidligere. Det er viktig at kritikken ikke blir underholdning eller fordummende, slik man ser i det danske TV-programmet «Smaksdommerne». Man må på leselig vis påvirke samtalen om hva som er god poesi, og ikke ende i klovneriet, sa Bukdahl (bildet) under Oslo Poesifestival lørdag.

For et år siden leverte kritikeren i den danske Weekendavisen et samleoppgjør av norsk samtidspoesi, seks kvinnelige debutantpoeter lest under ett. Bukdahl fant flere av dem «skremmende kjedelige», og brukte matematikkens begreper da han fastslo at gjennomsnittsdebutanten var en «ung pike med kjæreste, barndom, hjemstavn og med nynorsk som hovedmål».

Lørdag var tonen mer gemyttelig tre av Skandinavias mest kjente poeter - norske Eldrid Lunden, danske Morten Søndergaard og svenske Ann Jäderlund - møtte en skandinavisk kritikerstand til debatt.

Ingenmannsland
Men hva med litteraturkritikken? Hvilke kår har den litterære dommen som skal vurdere et verk på få spaltemillimetre?

- Man er på en måte i et ingenmannsland i aviskritikken. Jeg har kanskje 200.000 lesere, men bare mellom 200 og 1000 som faktisk leser boken jeg omtaler. Her er det en ubalanse som kan gjøre en deprimert. Og jeg har en kvalifisert fornemmelse av at leseren ikke retter seg etter meg, sier Lars Bukdahl.

- Din kritikk av norske poeter vakte en viss furore. Synes du norsk litteraturkritikk er for snill?

- Jeg kan vanskelig si noe generelt, men jeg vet at jeg blir lest i Norge, og det kan være fordi det er noe annerledes ved min kritikk. Det er mulig at kritikken er for søt og snill; man må være villig til å være kritisk. Da får man også en engasjert kritikk. Men man må ikke gå i fellen og enten bli for akademisk eller for lyrisk henført, sier Bukdahl.


Smaksdom

Forfatter Gro Dahle var blant dem som reiste seg under debatten for advare kritikerne mot å redusere verket, det vil si ødelegge for leseren ved å komme med entydige svar. Dahle pekte på det potensielt voldelige i litteraturanmelderens virksomhet.

Lars Bukdahl mener likevel anmelderiet fordrer en klar dom over det litterære verket. Men det er ikke alltid lett. Som kritiker Mariann Enge, leder for Oslo Poesifestival, sa:

- Dikt kan være vanskelige, men samtidig har de aller fleste dikt en umiddelbarhet ved seg, en type sanselig eller fysisk kraft som taler til oss, og som ikke kan oversettes til journalisitkk.

©Bergens Tidende

Aftenposten Aften på tur

Aftenposten Aften 05.11.2007
LANDE FRANK
Seksjon: Puls Del: 1 Side: 22
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Litteratur|Festivaler


Fredag åpnet Oslo Poesifestival på Litteraturhuset. Til stede var poeter,
litteraturelskere og en rødkledd Mia Berner. FRANK LANDE ROLF ØHMAN (foto)

Baren og restauranten inne på Litteraturhuset er tilnærmet full klokken 21 fredag kveld. Sofaseksjonen innerst i baren er mørk, og den sterkeste lyskilden er billys og gatelykter som kommer inn gjennom vinduene. Langs baren står en håndfull poeter og deres venner. Restauranten ved inngangen har ingen ledige bord, men mange av dem som sitter der viser seg å ikke engang vite at det er en poesifestival her i kveld.

- Vi er her for å spise og drikke, ler de unnskyldende.

Konsentrerte lyttere

Klokken 22 står poeten Morten Wintervold på scenen i underetasjen, i rommet som er oppkalt etter Henrik Wergeland. Det er færre mennesker her enn oppe i baren, men det er et respektabelt oppmøte. Noen sitter ved bord, mens andre sitter på de to radene med røde kinoseter helt bakerst i rommet. Inngangsdøren åpnes og lukkes med jevne mellomrom, når folk går ut med tomme glass og andre kommer inn med fulle glass.

Det er nesten utrolig stille her inne, med tanke på at det er såpass mange mennesker til stede. Når Wintervold har lest ferdig et dikt og blar seg frem til det neste, forblir publikum så stille at man faktisk kan høre den lave duren fra ventilasjonsanlegget.


Ei jente sitter med et tomt vinglass på bordet, stirrer i gulvet og hører tilsynelatende veldig godt etter. Denne lyttestillingen skal i løpet av kvelden vise seg å være veldig populær blant poesipublikumet.

På en av stolrekkene lengst fremme ved scenen sitter sosiolog, filosof, forfatter, journalist og samfunnsviter Mia Berner og poet Espen Stueland. Berner har på seg følgende rødfargede ting: Briller, bukse, tresko, genser, krykker, ytterjakke, neglelakk og - hun fisker den opp fra den kun
delvis rødfargede vesken for fotografen - leppestift.

- Man må ikke bli lurt av gode opplesere av dårlige dikt, sier hun.

Rastløse

Når klokken nærmer seg midnatt går poet Terje Dragseth og gitarist John Nikolaisen på scenen med hver sin gitar. Det er en mer rastløs stemning i publikum enn da Morten Wintervold sto på scenen to timer tidligere. De fleste av dem som nå sniker seg ut døren for å hente påfyll, kommer tydeligvis ikke tilbake igjen.

frank.lande@aftenposten.no

Henning Bergsvåg

Hvorfor er du her i kveld?

- Det er en del fine poeter som skal lese høyt.

Skal du delta på hele festivalen?

- Jeg tenkte å komme innom i morgen også. Det er veldig høyt nivå på det som foregår her.

Hva gleder du deg mest til?

- Å høre Ulf Nilsson lese. En fantastisk svensk poet som jeg opplever som undervurdert i Sverige, men som Litteraturhuset heldigvis har vært glupe nok til å invitere.

Ketil Karlsen

Hvorfor er du her i kveld?

- Jeg vet ikke, for å være helt ærlig. Men jo lenger jeg er her, desto mer friker jeg ut. Selv i løpet av to dager ville jeg aldri klart å finne et svar på hvorfor jeg er her. Det er et altfor stort spørsmål.

Skal du delta på hele festivalen?

- Dette er det nærmeste jeg kommer en intellektuell orgasme, så selvfølgelig.

Hva gleder du deg mest til?

- Det er litt vanskelig å svare på. Stemningen, tror jeg. Og stillheten etter et godt dikt.

Cecilie Hauglund

Hvorfor er du her i kveld?

- Fordi jeg elsker poesi, ha ha!

Skal du delta på hele festivalen?

- Ja. Jeg har lyst til å få med meg mer om hva som rører seg i de andre nordiske landene.

Hva gleder du deg mest til?

- Debatten i morgen om samtidspoesien. Og konsertene, både i kveld og i morgen.

OSLO
POESIFESTIVAL

Etter suksessen i 2005 ble Oslo poesifestival arrangert for annen gang i helgen.
Publikum ble invitert til tre begivenhetsrike dager i Litteraturhuset. På programmet var opplesninger, performance, forelesninger, samtaler, debatter, utstillinger, filmvisninger og konserter.

Bildetekst: Mia Berner og poet Espen Stueland hadde sikret seg plasser langt fremme. Norske Morten Wintervold var én av mange poeter som leste høyt på poesifestivalens åpningskveld.

©Aftenposten

Saturday, October 20, 2007

Betydningen av et liv

INGRID STORHOLMEN
Siriboka
Aschehoug

Ambisiøs og interessant utforskning av forholdet til fortiden.

Noe av det første som slår en i møte med Ingrid Storholmens diktsamlinger, er at bøkenes design behandles som en integrert del av uttrykket. Debuten Krypskyttarloven (2001) er nesten til forveksling lik en norsk, rød lovbok. Skamtalen. Graceland (2005) kan med sin røde spiralrygg og sine tykke papp-permer minne litt om en notatbok, hvor teksten, som er satt med en rekke ulike skrifttyper, fontstørrelser og oppsett, er vridd 90 grader i forhold til ordinær leseretning og løper vertikalt, nedover mot avslutningsordene ”I am // shame”.

Uvanlig format. Hennes tredje utgivelse, den nylig lanserte Siriboka, som er minst dobbelt så stor og tykk som en vanlig diktsamling (nesten i A4-format, liggende), kan se ut som en gavebok, kunstbok eller et album, finnes i minst to forskjellige farger (oransje og gråblå) og gir plass på papiret til minst to forskjellige stemmer. Siriboka gir en litt uvant tyngde i hendene, må holdes på en annen måte, og signaliserer med sin sidestilling av ulike typer tekst at det kreves en aktivt utforskende leser. Det er ikke til å komme bort fra at bokens spesielle og vakre utforming får meg til å møte tekstene med en type skjerpet interesse.

Parallelle stemmer. ”Siri Olsdatter levde på en husmannsplass i Verdal fra 1800 til 1870 / Siri er en av Ingrid Storholmens formødre”, står det på baksiden av Siriboka. Til høyre på boksidene gis denne Siri stemme i en slags poetisk bevissthetsstrøm, en indre monolog satt med grå fonter, som om det var en slags spøkelsesskrift, i ferd med å bryte gjennom eller forsvinne. Til venstre er det skriversken som taler, i sort, i kortere, avgrensede diktstrofer, hvor hun reflekterer over prosjektet og sine egne motiver. Mens Siris monolog er skrevet på nynorsk, med innslag av dialekt, er nåtidsjegets tekst på bokmål, og virker litt stivere, mer distansert.

Om tilhørighet. Boken forholder seg til grunnleggende spørsmål i forbindelse med betydningen av arv, slekt, familie, moderskap, historie, identitet – ulike former for tilhørighet. Idet hun skriver frem sin slektning Siri, skriver Storholmen frem en forestilling om et liv i en tid hvor individets forankring i større grad tas for gitt, og som i større grad er fokusert på slektens overlevelse. Dette i motsetning til det nåtidige skrivende jeget, som slett ikke har noe enkelt og entydig forhold til det å forholde seg til sitt opphav: ”Jeg skriver fordi jeg er redd for å høre til / og for å aldri gjøre det / Om morgenen våkner jeg svett av skam / over at jeg i marerittet spiser Siri / river løs store biter av kjeven, kinnet og eter henne / mens hun ennå lever // Jeg skal tvinges til å se på mitt liv som et arvestoff / med blodsbånd å kante bunaden med”.

Et liv. Det kunne innvendes at Siri, til tross for at hun trer tydelig frem med sin livshistorie, virker konstruert: at hun trekkes frem fra anonymitetens glemsel og utstyres med en stemme som strengt tatt aldri kan bli hennes egen. Men når jeg likevel synes det fungerer, har det ikke bare med å gjøre at Storholmen er seg dette bevisst. Med selve sidestillingen av de to kvinnene, den for lengst døde Siri og den høyst nålevende Ingrid, settes det på akutt vis fokus på betydningen av et liv i lys av vår dødelighet – som ledd i en kjede, men også som unik erfaring. Som Siri sier et sted: ”Får eg vere menneske hos deg, ei kort stund”.

MARIANN ENGE

Wednesday, September 26, 2007

Poetiske postulater

Aftenposten Morgen 23.09.2007
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 17
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Bokanmeldelser

«I de brente restene av alt du har lovet meg»
Nils Chr. Moe-Repstad
Kolon

Dyktig gjennomført, men hvor interessant er det?

Det står ikke noe sted på eller i boken, og heller ikke i forlagsinformasjonen, men i intervju har Nils Chr. Moe-Repstad sagt at hans nyeste, femte diktsamling, «I de brente restene av alt du har lovet meg», er å betrakte som den siste delen av en trilogi som han påbegynte med «Sannheten og andre konstruksjoner» (2002) og «Undergangssanger» (2005). Det dreier seg om tre tynne, lekkert designede bøker i henholdsvis hvitt, grått og sort, alle oppdelt i tre avdelinger, med dikt som holder seg pent innenfor en side hver, alle med rette venstremarger og titler i versaler. Et knippe gjennomførte, gjennomarbeidede og disiplinerte diktsamlinger - ganske i forlaget Kolons ånd, kan man fristes til å si.

Politisk? Moe-Repstads nye bok er i likhet med de foregående en samling utpreget intellektuelle tekster, som i sterkere grad synes sentrert om begreper enn om sansning og konkrete erfaringer. Tekstene er fulle av referanser både til annen litteratur og til mytologi og historie. Det finnes også en viss interesse for «det politiske», for statsdannelser, krig osv., men ikke knyttet til noen spesifikk politisk kontekst - utover at det jo er naturlig å lese dem i forhold til vår samtid. «I denne tida vi kaller vår, / samler jeg ord og mirakler / og har ingen lover for det jeg vil si», skriver Moe-Repstad i åpningsdiktet, men det som følger virker (om ikke direkte lovstyrt) uhyre behersket og kontrollert.

Uklarheter. Den poetiske diksjonen er utpreget postulerende, og som leser har jeg ofte problemer med å godta påstandene som fremsettes. For eksempel denne: «Det politiske finner vi / i asken fra en lovfestet myte, / men den siste loven vil vi aldri kjenne». Hva mener Moe-Repstad med det? Linjer som disse etterlater meg kritisk spørrende, og det er en type uklarhet eller gåtefullhet i mange av tekstene som jeg ikke oppfatter som fascinerende eller interessant, bare frustrerende.

Frustrerende, fordi jeg ikke får det jeg leser til egentlig å bety noe for meg. Og jeg tror ikke det har å gjøre med at Nils Chr. Moe-Repstad er «den siste / som snakker et helvetes språk, / sakralt som verden forklart i tegn», men snarere at formuleringer av den typen virker poetisk selvforelskede, poserende og floskelpregede.

MARIANN ENGE

©Aftenposten

Monday, September 17, 2007

Nordisk litterær offentlighet

Aftenposten Morgen 16.09.2007
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 14
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Litteratur|Internett


Nettverk. En alternativ publiseringskultur basert på idealisme og
entusiasme.

I dag avsluttes Verbale Pupiller, Århus' nye bokmesse for nordiske småforlag og festival for ny poesi. Arrangementet, som har den merkelige tittelen sin etter en «syre-roman» av den avdøde danske forfatteren Johannes L. Madsen med tittelen «For en person med verbale pupiller» (1970), er et av de seneste eksemplene på den sterke interessen for nordisk samarbeid som gjør seg gjeldende innenfor litteraturfeltet.

Alternativt. I presentasjonen på nettsidene verbalepupiller.dk peker arrangørene på oppblomstringen av mindre forlag i Norden: Småforlag som representerer en ny utgivelseskultur hvor man prøver ut forskjellige alternative publiseringsformer og gjerne samarbeider på tvers av landegrensene. En «stigende dyrkelse af et nordisk fællesskab» observerer de også på tidsskriftfronten, og nevner som eksempler det nordiske kritikktidsskriftet Kritiker og de skandinaviske nettidsskriftene Nypoesi.net og Litlive.dk/no/se.

Videre horisont. Som medredaktør for Litlive og tidligere medredaktør for Nypoesi.net har jeg lenge vært delaktig i denne «dyrkingen» av nordisk fellesskap - en aktivitet som vel å merke ikke bunner i noen nordisk patriotisme eller globaliseringsmotstand. Snarere er utgangspunktet et ønske om å utnytte de mulighetene som den språklige nærheten mellom norsk, svensk og dansk gir oss til å utvide den «hjemlige» horisonten.

Nettbasert. Det handler også om at internettmediet gir mulighet for tett og rask kontakt, uavhengig av geografiske avstander. Store deler av den nye nordiske offentligheten er nettbasert. Eksempelvis opprettet Litlive en kollektiv nordisk blogg i forbindelse med seminaret «Alternativ publisering / litterær innovasjon» på Biskops Arnö tidligere i år, og denne, publicering.blogspot.com, har nærmest utviklet seg til en nordisk litterær informasjonssentral. Logg på - join in, for å si det på internordisk.

©Aftenposten

Friday, July 6, 2007

Når poesi blir politisk

Aftenposten Morgen 01.07.2007
Enge Mariann
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 14
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Litteratur|Festivaler


Kontaktnett. I Colombia er spørsmålet om poesiens politiske funksjon ikke bare et tekstteoretisk spørsmål.

NÅR BLIR POESI politisk? Det var et av spørsmålene som ble stilt under årets Poesiefestival Berlin, som ble åpnet 23. juni og avsluttes i dag. Festivalen arrangeres av Litteraturwerkstatt Berlin (www.literaturwerkstatt.org), og er visstnok Europas største poesifestival. I år var det over hundre poeter og kunstnere fra over 20 land som deltok på festivalen.

Alternativ nobelpris. Blant gjestene var den colombianske poeten Fernando Rendón, som i 2006 mottok den alternative nobelprisen for arbeidet med Festival Internacional de Poesía de Medellín, en festival som ikke bare makter å samle tusenvis av mennesker for å høre poesiopplesninger, men som dessuten i to uker hver sommer representerer en slags fredelig unntakstilstand i det krigs- og borgerkrigsherjede landet. I forbindelse med poesifestivalen i Medellín synes ikke spørsmålet om litteraturens politiske funksjon først og fremst å være knyttet til egenskaper ved tekstene, men snarere til den konkrete politiske situasjonen poesien og de deltagende forfatterne inngår i. Årets festival finner sted i perioden 14.-22. juli, og samler poeter fra hele verden. Fra Norge deltar Liv Lundberg - for øvrig er tyske Elke Erb blant de navnene jeg gjenkjenner på det imponerende internasjonale programmet.

Rendón, som så vidt jeg vet ikke finnes gjendiktet til norsk, er ikke bare leder for Medellínfestivalen, men arbeider for øyeblikket også med å samle inn underskrifter til støtte for en appell om fred, rettferdighet og demokrati, signert en gruppe colombianske kunstnere og intellektuelle. Appellen finnes på Medellínfestivalens nettsider, www.festivaldepoesiademedellin.org.

Reelle endringer? Man kan naturligvis være skeptisk til hvorvidt en poesifestival og en slik underskriftskampanje kan medføre reelle endringer i Colombia. Men man kan like gjerne snu på problemstillingen, og spørre om det finnes noen bedre virkemidler enn slike fredelige markeringer og opprettelse av internasjonale kontaktnett?

©Aftenposten

Tuesday, June 26, 2007

Tid for tidsskrifter

Aftenposten Morgen 17.06.2007
Enge Mariann
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 12
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Litteratur|Tidsskrifter

STRØMMER PÅ. Utvalget av litterære tidsskrifter er bedre og mer variert enn på lenge.

I 1988, for snart 20 år siden, kom det aller første nummeret av Vagant ut, redigert av en gjeng entusiastiske litteraturvitenskapsstudenter ved Universitetet i Oslo, med nåværende Bokvennen-redaktør Gunnar Rebnord Totland i spissen. For meg som 17-åring var det første Vagant noe i nærheten av en åpenbaring, og jeg tegnet umiddelbart et abonnement på dette seriøse, morsomme, avanserte, uhøytidelige og engasjerte tidsskriftet.

Ekstravagant. Siden den gang har Vagant vært igjennom en lang rekke forskjellige faser, med forskjellige redaksjoner og skiftende profiler, og min interesse har også vært noe skiftende. Men nå skjer det ting i Bergen, hvor Vagant har holdt til siden 2002: Det strømmer på med store, tykke, lekre, akk så fristende numre, og selv om jeg ikke lenger har tid til å sette meg bums ned og lese fra perm til perm, blir jeg igjen rett og slett glad ved synet av Vagant. Hittil i år har det kommet to ordinære utgaver: et temanummer om performativitet og et om estetikk og politikk, dessuten ble det nylig gitt ut et nydelig, lite Ekstravagant om og med Tone Hødnebø i forbindelse med at hun var årets festspilldikter under Festspillene i Bergen.

Mangfoldig bilde. Det ser ut til å ha foregått en generell oppblomstring av litterære tidsskrifter her i landet de siste årene, og det er et mangfoldig bilde som tegner seg. For å nevne noen: nykommeren Au Petit Garage fra Bergen, Kuiper fra Tromsø, Ratatosk fra Trondheim, de studentdrevne tidsskriftene Bøygen og Prosopopeia, rampete prosjekter som Kraftsentrum og Avsagd Hagle, og for de teaterinteresserte: Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift. Dessuten har nettidsskriftet Nypoesi.net nettopp lansert et dobbeltnummer om oversettelse, og snart kommer Rett Kopis store manifest-nummer, hvor de «dokumenterer fremtiden».

Sol, sjø og tidsskrifter. Problemet er bare: Når skal man få tid til å lese det alt sammen? Sommerferien, kanskje det er tingen? Sol, sjø og tidsskrifter? Jah, det høres slett ikke så verst ut.

©Aftenposten