Sunday, January 4, 2009

Hybridminiatyrer

Morten Øen: Som vanlig begynner det i hvitt / Hildegunn Dale: Fjell-Øygarden / Caroline Bergvall: Plessjør, H Press Miniatyrer

Øen, Dale og Bergvall bruker miniatyrformatet til å utforske forholdet mellom tekst og bilde.

I 2003 lanserte mikroforlaget Biblioteket Gasspedal sine første små heftede bøker, for å utfordre det de kalte ”form- og formatformateringen i norsk litteratur”, og med det innledet de den oppblomstringen av seriøs, uavhengig forlagsvirksomhet vi har sett de senere årene. Ved siden av Gasspedal er H Press blant de småforlagene som har markert seg sterkest og hatt størst betydning for denne utviklingen.

H Press har siden oppstarten i 2004 invitert etablerte forfattere til å bidra innenfor forskjellige formater og rammer, og i fjor lanserte de konseptet H Press Miniatyrer, som er en serie bestående av kvadratiske, heftede bøker designet av Judith Nærland. De tre første bidragene kom fra Rune Christiansen, Silje Vethal og Tomas Espedal, og nå foreligger tre nye bøker, signert Morten Øen, Hildegunn Dale og Caroline Bergvall.

Øen. Morten Øen har tidligere gitt ut hele ti diktsamlinger og to romaner, og var dessuten en av ni bidragsytere i H Press-utgivelsen Serie A (2005). Øen er også fotograf, og i Som vanlig begynner det i hvitt er tekst og fotografi integrert på en slik måte at det ene ikke kan sies å være viktigere enn det andre, selv om teksten er overordet i den forstand at de er selvreflekterende. Boken har noe scrapbook-aktig over seg; den fremstår som en oppsamling av forskjellig materiale av betydning for det skrivende jeget. Bakerst i boken er det en slags innholdsfortegnelse som er leseverdig i seg selv: ”… Hud, fotografert. / Tau jeg selv har kokt og impregnert, fotografert. / Ark fra denne blokken, alt jeg har samlet opp fra gulvet fordi du ikke lenger er her, noe / fotografert, og alt fotografert igjen...”. Øen bruker også tekst visuelt: her er tekst som utklipp, håndskrift, tatovering, her er ”Tekst, dobbelteksponert slik at du ikke kommer til å lese den”, og over bokens midtside løper en eneste setning i store typer: ”for første gang er det framtiden som redder meg”.

Dale. Hildegunn Dale, som tidligere har gitt ut tre diktsamlinger, kombinerer også tekst og fotografier i Fjell-Øygarden, men de opptrer mer adskilt fra hverandre enn hos Øen. Bildene, som er snapshots i svart-hvitt og presenteres ett og ett på hver sin side, tilfører boken en realismeeffekt med en tydelig forankring i utkant-Norge, men gir samtidig et inntrykk av bevegelse, oppbrudd. Helt innledningsvis finnes et bilde av en kvinne (Dale selv?) med vind i håret og med bortvendt, løftet blikk, som fungerer illustrerende i forhold det første diktet, hvor det står: ”Eg les at ei vidvinkellinse fanger opp eit vidare perspektiv enn vi ser / med auga, utan å snu hovudet, ein kvit bygning bøygd inn mot sidene…”. I diktene, som fremstår som spredte notater, gjerne daterte, kombineres en opptatthet av landskap, fysiske omgivelser, hverdagslige observasjoner og refleksjoner omkring betingelsene for skriving og annet kunstnerisk arbeid: ”David Lynch … seier / eg trur ein kunstnar arbeider best når livet er bra og ting er i orden, / rundt han.”

Bergvall. Fransk-norske Caroline Bergvall, som bor og arbeider i London, er en poet som har gjort seg bemerket internasjonalt med sin utforsking av ulike kunstformer. Hun har gitt ut bøker, arbeidet med performance, installasjoner, video og lyd, og hun har særlig vært opptatt av spørsmål knyttet til språkbeherskelse og aksent, kjønn, seksualitet og kulturell tilhørighet. I Plessjør utviskes grensen mellom bildekunst og poesi i det som fremstår som en form for visuelle dikt, laget med blekk i ulike farger. Her er ”21 love poems”, som består av 21 bolker med striper, en slags verselinjer hvor blekket er dratt ut i stumme streker, ”100 taer”, som består av tåavtrykk i mørk turkisblått blekk fordelt i fem rutenett, ”hopenlyst”, som består av seks grupper med litt utflytende ringer av blekk, som merker etter vinglass på en duk, og her er et par tekster i nesten uleselig håndskrift. Til slutt kommer en tett maskinskrevet side på en blanding av engelsk og norsk, datert ”London, 28 June 2008”, hvor Bergvalls egen bruk av blekk kobles opp mot en politisk virkelighet hvor det å sette merke, å bli merket, å merke seg selv er avgjørende; en historie fra Zimbabwe hvor stemmegiverne i en udemokratisk valgprosess ble merket med rødt blekk, og enkelte merket seg selv for å slippe å stemme: ”…paradoxically saving a last vestige of pride by self-inflicting the dehumanising mark…”.

I fall det ikke sier seg selv: de tre nye H Press Miniatyrer er utgivelser av den typen som gjør det meningsfylt å være kritiker og bokfetisjist.

MARIANN ENGE

Publisert i Aftenposten søndag 28. desember 2008 under tittelen "Stort i småformat".