Wednesday, November 26, 2008

Anbefalinger 2008

Paal-Helge Haugen:
Kvartett 2008
Cappelen Damm, dikt
Elleve år etter forrige bokutgivelse er Paal-Helge Haugen endelig tilbake som poet, med fire av årets fineste diktsamlinger utgitt samlet i en antistatisk, sølvskimrende pose; en begivenhet og en gave til leserne, et verk som kan tiltrekke seg mange ulike adjektiver (gripende, formbevisst, flerstemt osv.), men ”statisk” er passende nok ikke blant dem.

Øyvind Rimbereid:
Herbarium
Gyldendal, dikt
Med sin fornyelse av den tradisjonelle blomsterlyrikken har Øyvind Rimbereid føyd nok en vesentlig bok til forfatterskapet sitt. Mest oppsiktsvekkende, og i seg selv grunn god nok til å lese ”Herbarium” er langdiktet ”Tulipan. Mani”; i disse finanskrisetider en mildest talt hyperaktuell poetisk kommentar til moderne markedsøkonomi og aksjespekulasjon.

Sarah Kane:
Psykose 4.48
Gjendiktet av Jon Fosse,
Samlaget, skuespill
Jeg er ikke blant dem som ser mye teater, og har ikke sett dette stykket oppført, men Sarah Kanes skuespill er en tekst som fungerer svært godt i bokform; helt uavhengig av genre er det utvilsomt blant de sterkeste og kunstnerisk sett mest overbevisende tekstene om psykisk og eksistensiell smerte jeg noensinne har lest.

MARIANN ENGE

Monday, November 17, 2008

Rituell fornyelse

(deskens tittel: "Blant årets aller beste")

Aftenposten Morgen
- 16.11.2008
- Side: 16
- Seksjon: Kultur
- Del: 2


Forfatter: ENGE MARIANN
Emne: Bokanmeldelser

Cecilie Løveid: Nye ritualer, Kolon

Konsensus er kanskje kjedelig, men ja, dette er en av årets beste bøker.

Siden Brageprisen deles ut før utgangen av året, hender det at bøker blir innstilt til prisen allerede før de er utgitt, slik det nå var tilfellet med Cecilie Løveids Nye ritualer, én av fire nominerte i kategorien «Åpen klasse», som i år er viet lyrikken.

Slik jeg ser det er det flere enn fire diktutgivelser som befinner seg i det øvre sjiktet i år, og juryens valg kan av den grunn diskuteres, men etter å ha lest Nye ritualer ser jeg ingen grunn til å protestere - jeg synes det er en sterk og interessant bok og en fin videreføring av et vesentlig forfatterskap.

Spontant. Boken består av fire avdelinger, kalt henholdsvis «Nye fødselsritualer», «Nye vennskapsritualer», «Nye kjærlighetsritualer» og «Nye avskjedsritualer». Fødsel, vennskap, kjærlighet og avskjed - det er vel de erfaringskategoriene som genererer flest slike antologier med dikt som skal passe til spesielle (rituelle) anledninger. Men det er ikke akkurat konvensjonelle bruksdikt Løveid skriver, så Nye ritualer er ikke uten videre å anbefale som alternativ i slike sammenhenger, selv om tekstene hennes kan være både vakre og enkle, humoristiske og gripende.

Ritualer er jo vanligvis forbundet med repetisjon av velbrukte symboler, former og formler, men hos Løveid handler det som tittelen tilsier snarere om behovet for nye, spontane, utopiske (skrive) handlinger: «Vi bærer opp / alt som skal brukes / til det spontane alteret // Vi bærer utkast / til en ny himmel / og en ny jord».

Som tidligere i Løveids forfatterskap, som går helt tilbake til 1972 og består både av dikt, skuespill, romaner og noen ekstremt fine barnebøker, skrives det med stor variasjon, både formelt og innholdsmessig. Her veksles det gjennomgående mellom fortellende prosadikt og tekster med ordinært diktoppsett.

Løveids dikt er preget av konkrete bilder, språklig musikalitet og ikke minst sterke episke trekk. Det er imidlertid ikke en sammenhengende episk linje som trer frem, men snarere en rekke enkeltstående, sidestilte fortellinger, historier fra ulike steder og tider.

Riktignok holdes samlingen til en viss grad sammen av en jeg-instans, men diktjeget er bare én av mange identiteter som vies oppmerksomhet i boken. Blant menneskene som skildres er også de avdøde forfatterne Georg Johannesen og Marie Takvam, som har fått hvert sitt kjærlighetsfulle og minneverdige minnedikt.

MARIANN ENGE

©Aftenposten

Sunday, November 9, 2008

Fint, men forutsigbart

Aftenposten Morgen
- 09.11.2008
- Side: 16
- Seksjon: Kultur
- Del: 2

Forfatter: ENGE MARIANN
Emne: Bokanmeldelser

Eva Jensen: Mens lyset endrar flatene, Samlaget
Irene Larsen: Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten, Aschehoug

To vidt forskjellige diktsamlinger som likevel har noen ting til felles.

Eva Jensens Mens lyset endrar flatene og Irene Larsens Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten er to utgivelser som egentlig har lite til felles. Allerede før jeg begynte å lese, fantes det en forskjell der, for mens dette bare er Irene Larsens andre bok etter debuten med diktsamlingen Anemonepust i 2005, er Eva Jensen et kjent navn for mange. Hun debuterte i 1984 med Dikt og tekstar, og senere har hun utgitt både dikt, romaner, essays og barnebøker. I år er hun aktuell med to bøker: Om drittsekkar på tre måtar, en novellesamling for ungdom, og diktsamlingen Mens lyset endrar flatene, som er hennes første voksenbok på fem år.

Mer vesentlig er naturligvis forskjellene i skrivemåte. I sin nye bok skriver Eva Jensen relativt korte, språklig konsentrerte tekster som gir inntrykk av å søke mot en stillhet, mens Irene Larsens dikt er lengre, virker mer lekne og overskuddspregede, mer utadvendte.

Ensomhet. Et underliggende tema i Jensens bok er ensomhet og isolasjon. Bortsett fra i noen småabsurde dikt om et besøk hos en venn, er det ikke mennesker, men naturen, landskapet diktjeget (som noen steder erstattes av et «du») står i relasjon til. Det er ikke et hvilket som helst landskap det handler om, men mer og mindre konkrete steder i Nord-Norge, som her: «Inn i kvitt, inn i kvit sol / med Kirkenes i baugen. / Omgitt av frostrøyk, låge berg. / Du som ser dette, / er ingenting, det er / godt.» Som tittelen antyder spiller skildringer av lys en viktig rolle i boken, lysets skiftninger, mot landskapets fasthet, tålmodighet.

Kollektiv erfaring. Larsen trekker inn mer av det meste, kombinerer bilder fra ulike tider og steder, og skildrer en verden som virker noe tettere befolket. Mens Jensens styrke ligger i den poetiske ladningen, en opplevelse av et tilbakeholdt emosjonelt trykk, er Larsens styrke snarere den sprelske, til dels humoristiske stilen, som her, i beskrivelsen av en av menneskeartens forgjengere: «Australopitheus . . . Han som går bakarst med armane dinglande ned mot bakken utan / anna å feste blikket på enn den minst like krumbøygde / forgjengaren framfor. Eitt-to. Eitt-to, framåt marsj med rygg som / ein gausskurve og hovud som eit columbiegg.» Larsen virker mer opptatt av kollektive erfaringer, særlig når hun skriver frem bilder fra et oppvekstsmiljø, men også her er ensomhetsfølelse en slags understrøm som noen ganger kommer opp til overflaten i utsagn av typen «Tanken si einsemd som veltar innover land».

Dette er velskrevne, velkomponerte, stilsikre, til dels gripende diktsamlinger, men paradoksalt nok er det kanskje nettopp det jeg opplever som problemet med dem, denne poetiske gjenkjenneligheten; det er «fint», men det gir ikke noe mer eller annet enn man kan forvente av en diktsamling.

MARIANN ENGE
©Aftenposten