Sunday, October 26, 2008

Det hånden skriver

Aftenposten Morgen
- 26.10.2008
- Side: 15
- Seksjon: Kultur
- Del: 2
Forfatter: ENGE MARIANN
Emne: Bokanmeldelser

Tone Hødnebø: Nedtegnelser, Kolon

Endelig ny bok fra Tone Hødnebø!

Det er alltid en begivenhet når det kommer en ny diktsamling fra Tone Hødnebø; ikke bare på grunn av den betydning hun har innenfor norsk poesi, men også fordi det gjerne går noen år mellom hver gang. Nå er det seks år siden Stormstigen, og selv om vi i mellomtiden har kunnet lese hennes fine bidrag til H Press Imperativ, Skamfulle Pompeii (2004), så er årets Nedtegnelser en etterlengtet utgivelse for mange.

Nærhet. I en viss forstand har jeg et veldig nært forhold til Tone Hødnebøs diktning. Debuten Larm (1989) gjorde sterkt inntrykk på den tenåringen jeg var da jeg leste den, såpass sterkt at jeg nesten 20 år etter husker hvordan det var, og siden har jeg i likhet med mange andre fulgt forfatterskapet, om ikke alltid like tett.

Men opplevelsen av nærhet kommer gjerne glimtvis, og ikke alltid like umiddelbart. Hødnebø skriver i en viss forstand enkelt og direkte, som i dette kjærlighetsdiktet fra den nye boken: «Å ELSKE ÉN er å elske alle / i en brøkdel av et sekund / og uten å vike en tomme / lever samvittigheten sitt eget liv / så lenge lysten varer. . .» Allikevel er ikke diktene hennes av de mest lettfordøyelige, de krever gjerne ro og konsentrasjon og gjentatte lesninger, særlig for å kunne få et grep om den helheten boken utgjør.

Ettersom det ikke finnes noen nummerering eller overskrifter, virker ikke Nedtegnelser umiddelbart så strengt komponert som den faktisk er. Men når jeg studerer boken nærmere og gir meg til å telle, finner jeg at den består av syv avdelinger som alle består av et slags «introdikt» etterfulgt av syv andre dikt. Før disse 56 diktene kommer en epigraf, et sitat av den skotske poeten Veronica Forrest-Thomson, som siden dukker opp igjen i et avsluttende «fotnotedikt». «Hånden skriver ikke fordi jeg vil / men fordi jeg vil det hånden skriver», siterer Hødnebø, og det er en setning som får tittelen Nedtegnelser til å fremstå som mindre tilfeldig enn den umiddelbart kan virke.

Vilje. Hva er det så den som skriver vil? Hva er det hånden skriver? I en viss forstand besvares det spørsmålet i ett av diktene i boken: «Jeg skriver for å forbinde diktets / og leserens øyeblikk; det som ikke er / og det som allerede finnes // Jeg skriver for å motsi meg selv. . . Jeg skriver for å finne det punktet / som skal romme alle punkter / løgn, min fortvilelse i et lykkelig øyeblikk».

Hødnebø videreutvikler ellers stil og tematikk fra tidligere bøker. Hun skriver om kjærlighet, om forholdet mellom individer, mellom individ og fellesskap, om samfunnssystemer og krig, om mulighetene for samfunnsendringer, og ikke minst om det språket vi tenker på og snakker om disse tingene med; om forholdet mellom kollektivt og personlig språk, mellom det konvensjonelt gitte og muligheten for å formulere noe annet, selvstendig.

Kritikk. Diktene kan karakteriseres som sivilisasjonskritiske, men de er det i en tone som virker fortrolig, henvendt til og fra et personlig sted. Kanskje kan man si at diktene virker mer eksistensielle enn egentlig politiske; det handler om det å være menneske, underlagt visse betingelser, strukturer, systemer, språk.

Finlandssvenske Gunnar Björling karakteriserte en gang poesien som «ett rop till den som hör». Og for den som hører etter, er det svært mye å hente i Tone Hødnebøs dikt. Men som hun skriver et sted i Nedtegnelser: «Jeg leser Lenins ord: / Ingen er så døvhørte / som dem som ikke vil høre».

MARIANN ENGE

©Aftenposten

Sunday, October 19, 2008

– Tulipanen sprengt!

Aftenposten Morgen
- 19.10.2008
- Side: 15
- Seksjon: Kultur
- Del: 2
Forfatter: ENGE MARIANN
Emne: Bokanmeldelser

Øyvind Rimbereid: Herbarium, Gyldendal

Rimbereids fornyelse av blomsterlyrikken er hyperaktuell og kunnskapsrik samfunnskritikk.

Mange forfattere som debuterer som poeter, går senere over til å skrive prosa. Øyvind Rimbereid derimot, begynte som prosaist, med to novellesamlinger og en roman, og gikk siden over til å skrive dikt. Man skulle kanskje tro at en slik vending ville innebære mindre oppmerksomhet, men med diktene har han snarere etablert seg som en av de fremste forfatterne i sin generasjon og har fått mye oppmerksomhet og mange lesere, ikke minst med science-fiction-diktsamlingen Solaris korrigert (2004), som både fikk Kritikerprisen og en plass i Norsk litterær kanon (2008).

Solaris korrigert vakte spesiell oppsikt med sitt konstruerte fremtidsspråk, en blanding av stavangerdialekt, engelsk, skotsk, norrønt og andre språkformer. Den andre halvparten av boken er i likhet med de to foregående diktsamlingene Seine topografiar (2000) og Trådreiser (2001) skrevet på stavangerdialekt.

Blomsterdikt. Rimbereids nye bok er til dels en klar videreføring av den formen for episk diktning som vi finner i tidligere utgivelser, men nå er det ikke språknormer som overskrides. Herbarium er snarere en fornyelse av den tradisjonelle blomsterlyrikken. Alle de 22 diktene i boken tar utgangspunkt i blomster, både ville og kultiverte, og nærmer seg blomstermotivet på en rekke forskjellige måter. Her er alt fra en liten haikulignende sak til lange fortellende dikt, her er dikt på rim og et prosastykke «diktet over en episode i Absalon Pederssøns dagbok 1552-1572». Blomstene plasseres gjerne i en kontekst; i konkrete, spesifikke situasjoner, både historiske og nåtidige, personlige og storpolitiske. Her er dikt om Holocaust, om det palestinske folkets situasjon, om dronningens visitt i forfatterens hjemtrakter og om det å besøke et familiemedlems grav, for å nevne noe.

Økonomi. Mest oppsiktsvekkende, og i seg selv grunn god nok til å lese Herbarium, er langdiktet «Tulipan. Mani». Nå som vi er inne i det som sies å være den verste finanskrisen siden 1930-tallet, er dette diktet en mildest talt hyperaktuell poetisk kommentar til moderne markedsøkonomi og aksjespekulasjon. Med utgangspunkt i den nederlandske «tulipanmanien» på 1600-tallet, tar Rimbereid for seg en rekke økonomiske bobler og krakk gjennom tidene og frem til i dag. Teksten er historieskrivning og samfunnskritikk formulert som en mellomting mellom poesi og essayistikk; et langt, kunnskapsrikt dikt, som på kjent rimbereidsk vis bukter seg over sidene.

Alkymi. Den grådige, spekulative aksjeøkonomien beskrives som en slags alkymistisk virksomhet, et forsøk på å produsere gull uten substans: «. . . så lett det var å trykke opp / dette gullet uten kropp, trykke og trykke / langt forbi en gullbarres / verdi». Rimbereid fokuserer spesielt på det forholdet en slik økonomi har til fremtiden, et forhold bygget på «. . . dette vesle, kjærlige ordet kreditere: «å tro» . . .» Forståelsen av nåtiden styres av en utopisk fremtidstro: «. . . hvordan kunne holde fast / i dette som steg og steg / om det ikke var for dette magiske/«future»?»

Om noen skulle ha tvilt på det, kan Øyvind Rimbereid altså skrive dikt også på bokmål. Med Herbarium har han føyd nok en vesentlig bok til forfatterskapet sitt, og om økonomien er kriserammet, så må jeg si det er ting som tyder på at ryktene om poesiens krise er noe overdrevet.

MARIANN ENGE

©Aftenposten

Monday, October 6, 2008

En brakdebuterende hordaskald

Aftenposten Morgen 05.10.2008
ENGE MARIANN
Seksjon: Kultur Del: 2 Side: 19
Klasse: Kultur og underholdning
Emne: Bokanmeldelser

Erlend D. Nødtvedt: Harudes, Aschehoug

Aldri i verden om hordalendingene får ha denne boken for seg selv.

- Hvem er boka di for? blir den unge debutanten Erlend O. Nødtvedt spurt i videopresentasjonen, som ligger ute på Aftenpostens nettsider. Og han svarer, flirende: - Utelukkende for folk som bor i Hordaland.

En spøk, naturligvis, men samtidig ser jeg ikke bort fra at folk fra Hordaland vil lese langdiktet Harudes på en litt annen måte enn jeg, som bare så vidt har vært der. Jeg tror for eksempel ikke jeg er i stand til å forestille meg regnvær i «minst åtti dager i strekk». Men akkurat det blir tilsynelatende litt vel mye selv for en bergenser - i alle fall får det Nødtvedt til å utbryte: «. . . ragnarok / over regnerokkens horda spinn / nå er allting ute / og som det regner o regn o ve o ras / o ve o horde!»

Endetid. Jeget i Harudes, som titulerer seg som «jeg den fjordtunge» og «jeg den hordaskald» står frem som en slags dommedagsprofet, som proklamerer at det er «hordalands siste kveld». I fremstillingen av det katastrofetruede fylket tar Nødtvedt for seg både av norsk nasjonalromantikk, norrøn mytologi og beretningene om de germanske hordene, kalt «harudes» på latin, som slo seg ned i landsdelen og som fylkesnavnet skal være avledet fra. Selv forstaden med høyblokker og mobilmaster og TV-skjermer blir del av et mytologisk landskap, en moderne eventyrverden som står for fall: «. . . de blodårer / de trollets åre / og mastetrekk gjennom li og fylke / der mastene falle hu! hu! / når / raset skje / så mørke de skjerme . . .»

Heimstaddikt. Harudes er en sprø og oppdatert variant av norsk heimstaddiktning, men kan også leses som et slags kjærlighetsdikt. Med seg har jeget en «brud», og om verden (dvs. Hordaland) er i ferd med å rase, betyr det visst ikke nødvendigvis slutten for dem: «inn i fjellet vi skal / bo i kalde grusr / etter huset det kvite rases / og kjære min brud komme hjem». Det er likevel språket som spiller hovedrollen i Harudes - et snodig og utprøvende språk, drevet av allitterasjoner og gjentagelser, krydret med utropstegn og diverse patosfylte poetiske utbrudd, gjerne med en liten ironisk vri, som her: «o harudes! o akk! akk! o ve! o ved!» Boken er full av uvanlige, merkelige ord, enkelte nynorske og norrøne ord og setninger, «suddeli» og annen lalling, og det musikalske og visuelle ved tekstene fremstår som minst like viktig som det semantiske innholdet.

Tradisjon og samtid. Jeg tok ikke poenget med én gang da jeg leste setningen «den grigg den edv!» (hva er en grigg, hva er en edv?), men etter å ha lest fortsettelsen, «den olav hå hå! den frykt den frukt / de tveitter den geirr de spyd», gikk det opp for meg at det dreide seg om en kryptisk-humoristisk hyllest til noen store hordalendinger - Edvard Grieg, Olav H. Hauge og Geirr Tveitt. Olav H. Hauge har for øvrig delvis fått æren av å innlede Nødtvedts bok, i en bølgeformet reduksjon av diktet «Det er den draumen». Men det er ikke bare klassikere som spiller med i Harudes, det er lett å se forbindelser til en rekke vidt forskjellige norske samtidspoeter, som Øyvind Rimbereid, Yngve Pedersen og Cornelius Jakhelln. Likevel gjør Nødtvedt noe helt eget i Harudes. Kombinasjonen av et originalt og godt gjennomført konsept, formell lekenhet og et sterkt språklig driv, gjør dette til en bemerkelsesverdig utgivelse.

Endetid eller ikke - så lenge det finnes folk som kan skrive som Erlend O. Nødtvedt gjør i Harudes, er det fortsatt håp.

MARIANN ENGE


Se intervju med Erlend O. Nødtvedt på ap.no/kultur

aftenposten.tv

Bildetekst: Langdiktet Harudes av den unge debutanten Erlend O. Nødtvedt fra Hordaland er en bemerkelsesverdig utgivelse, skriver Aftenpostens anmelder. Boken er en sprø og oppdatert variant av norsk heimstaddiktning, og forfatteren har et spesielt forhold til naturen og regntunge dager i hjemfylket. FOTO: ERIK FRIIS REITAN/ASCHEHOUG

©Aftenposten