Monday, December 28, 2009

Yrke: kritiker?

Som medlem i arbeidsutvalget til litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag har jeg de siste fire årene sittet i juryen for Aschehougprisen, og dermed har jeg med en viss interesse fulgt litt med på mediedekningen av prisutdelingen. Aschehougprisen er en ærespris som tildeles et forfatterskap uavhengig av forlag, og det regnes som en av de viktigste litterære prisene her i landet. Utdelingen skjer hvert år på Aschehougs hagefest, som er et arrangement som gjerne blir gjenstand for en viss oppmerksomhet fra medienes side. Men så lenge det ikke er en veldig kjent forfatter som får prisen, er det tilsynelatende svært få av journalistene som er særlig opptatt av tildelingen.

I år gikk Aschehougprisen til Thure Erik Lund, noe som ved kunngjøringen ble møtt med tilrop av typen "endelig!" – det var en tildeling som en del i det litterære miljøet har ventet på. Men Lund er en forfatternes, kritikernes og litteraturstudentenes forfatter, kan man nok si, ikke utpreget publikumsvennlig, og mannen kan vel ikke engang passere som C-kjendis, så det kom ikke som noen overraskelse at dekningen av pristildelingen ble tilsvarende beskjeden. Et grelt eksempel var Kveldsnytt-sendingen på den stats- og lisensfinansierte TV-kanalen Nrk, som jo tradisjonelt sett skal sørge for å opprettholde et visst dannelsesnivå i befolkningen. Der ofret man ikke oppmerksomhet på Thure Erik Lund, men hadde i stedet et innslag om statsminister Jens Stoltenberg som "debuterte på hagefesten" og "hilste på kultureliten" i forbindelse med utgivelsen av boken Samtaler (som han har skrevet i samarbeid med sin far, Thorvald, og som beleilig nok ble lansert på en pressekonferanse tidligere samme dag).

Det ironiske med dette er at det til de grader bekrefter det dystre bildet Thure Erik Lund skriver frem i sine kulturkritiske skrifter. "Det er gærningene som snakker," tenkte jeg med Lunds ord fra essayet "Nordmenn og gærninger" fra Om de nye norske byene og andre essays (2006), da jeg satt der i sofaen og stirret på den smilende statsministeren.
Det er gærningene som snakker. Det er gærningene som er sjefene nå. Vi ser dem som programledere i TV, i motorprogrammer, i barne-TV, som komikere. Vi ser dem som politikere i FrP og SV. Advokater og politifolk, journalister og artister, flertallet av dem er gærninger, de speeder seg opp, og tenker ikke på annet enn penger og makt. (s. 98)
Og videre:
Raskt ser en at alle disse gærningene har blitt uunnværlige, det er snart millioner av dem, disse notoriske gærningene, som i tretti år har servert søppel som ånd, jaska seg til, hvor det nå er så gjengs med søppel overalt at folk har forlengst gitt opp å protestere, av to grunner. For det første fordi det er så mye av det, og for det andre fordi de fora som folk skulle protestere mot denne uhyrlige forsøplingen av vårt land og våre meninger og våre sinn sjøl er så fylt av humbug og vås, slik at det i dobbel forstand overhodet ikke nytter å si noe som helst, prøve å advare om at disse gærningene tar helt over, for det er gærningenes egne definisjoner av hva som er bra eller dårlig, og hva som er viktig og hva som er uviktig, som nå gjelder, for nå er det jo ikke andre enn disse helvetes gærningene vi hører på, det er de som har penga. (s. 103)
Det er noe ekstremt befriende, eller eventuelt lammende, med Thure Erik Lunds steile holdning, og den gjennomgående insisteringen på det sære og det komplekse som man finner i forfatterskapet. Når det man sier allikevel ikke blir hørt, når man ikke er blant dem som roper høyt nok, entydig nok, når man er blant dem som trenger å tenke, mumle, rote seg bort i digresjoner, bruke tid på å ta ting inn, fordøye, for å kunne formulere noe forsøksvis følsomt og fornuftig – da kan det være svært nærliggende å tenke at det kanskje er best å holde kjeft, bure seg inne, eventuelt søke selskap hos noen likesinnede. Trekke seg tilbake, melde seg ut, stenge støyen og mediestresset ute, søke tilflukt i en subkulturell sfære av et eller annet slag.

*

Det nordiske tidsskriftet Kritiker har lenge hatt gående en enquete med spørsmålet "Hva er kritikk?", og kritiker 24, Pablo Llambías, som vel strengt tatt er mer forfatter enn kritiker, ga følgende ganske presise men svartsynte beskrivelse av kritikerens situasjon i dagens offentlighet:
Kritik er en intellektuel disciplin, der forudsætter tilstedeværelsen af en borgerlig offentlighed, som den kan legitimere sig ved, hente sin reference fra og henvende sig til. Eftersom den borgerlige offentlighed er under pres fra forskellige instanser, der ønsker at omforme den til forbrugerkultur, er kritikken i fare for at blive marginaliseret til subkultur. Enhver kritiker er nu kommet i den situation, at hun først må legitimere sit ærinde, og først derefter redegøre for sit synspunkt. Kræfterne bruges i stigende grad på kampen om legitimering frem for indholdet af sagen. I virkeligheden er slaget derved allerede tabt. Forbrugerkulturens advokater har haft held med at føre kampen ind på kritikkens egen banehalvdel, således at kritikken bare er ét produkt ud af mange andre.
Graden av behov for en slik legitimering oppleves vel å merke som varierende, avhengig av en rekke ulike parametre. Behovet blir for det første økende desto flere mennesker det aktuelle mediet henvender seg til (og forsvinner nesten i de spesialiserte, fagspesifikke mediene – eller, om man vil, innenfor de marginaliserte subkulturene). Med språklig kompleksitet, lengde og manglende nyhetsverdi øker legitimeringsbehovet også. Og ikke minst øker det dramatisk dersom man som kritiker arbeider med et kulturuttrykk som regnes som "smalt".

Et eksempel: Våren 2007 ble jeg invitert til litteraturprogrammet Boktilsynet på kulturradiokanalen Nrk P2 for å snakke om noen av det årets nye diktutgivelser; bøker av Torild Wardenær, Torgeir Schjerven og Thomas Marco Blatt, med begrunnelsen at det var lenge siden de hadde hatt omtale av poesi i programmet. Så lenge siden, tydeligvis, at de syntes de måtte introdusere genren – det ville visst bli for brutalt for lytterne å bli kastet rett ut i en presentasjon av den ferskeste samtidspoesien, så først fikk man høre en intro med klipp fra arkivet; stemmene til kjente og såkalt "folkekjære" diktere, for det meste avdøde moderne klassikere; Arnulf Øverland, Inger Hagerup, Rolf Jakobsen… Programmet var åpenbart ikke beregnet på folk som har et noenlunde aktivt forhold til samtidspoesi. Det virket snarere beregnet på folk som man tar for gitt at ikke er interesserte, men som man tenker at man muligens kan holde fra å skifte kanal mens man snakker om det, dersom man blidgjør dem med noe gammelt og velkjent?

De store mediene virker generelt ridd av en forståelse av "bredde" som forholder seg til et slags minste felles multiplum, hvor man for enhver pris må unngå å si noe om noe som utelukker noen – "alle" skal kunne forstå alt. Men så blir jo egentlig ingenting ordentlig interessant? Det er så jeg får lyst til å sitere den godeste Morrissey: "Everything in life shouldn't be reduced, if there is one thing I can't stand it's the lowest denominator, why not just assume everyone's extremely intelligent? How the world would change then…"

*

Den kulturkampen man har sett i Danmark på 00-tallet, og som Rune Lykkeberg gir en svært interessant analyse av i boken Kampen om sandhederne (2008), har i det siste fått et slags motstykke her i landet, med den vesentlige forskjellen at debatten hittil i relativt liten grad har fått noen realpolitiske konsekvenser. Særlig i forbindelse med valgkampen i forkant av det stortingsvalget vi har vært gjennom nå i høst, har det i tiltakende grad blitt satt spørsmålstegn ved støtteordningene til (og implisitt legitimiteten til) den "smale" samtidskunsten. Politisk sett kommer presset særlig fra ytterste høyre: Fremskrittspartiet (som etter valget er landets nest største parti, men som heldigvis ikke kom i regjering) kjører temmelig aggressivt mot det de oppfatter som "elitistisk" kunst, og ønsker å fjerne støtteordninger ut fra en enkel kapitalistisk markedstankegang. Mindre kulturfiendtlige krefter på høyresiden, som miljøet omkring tenketanken Civita og det kulturkonservative tidsskriftet Minerva, er noe mer moderate, men likevel klart skeptiske til dagens støtteordinger, og tar også til orde for en større grad av markedstilpasning. Samfunnsredaktøren i Minerva, Nils August Andresen, skrev følgende i en kronikk i Aftenposten 16. oktober i år, under tittelen "Kunst trenger et marked" og med ingressen "Aldri har så mange begavede lyrikere, komponister og billedkunstnere laget så mye kunst som berører så få mennesker":
Kunst som ikke møter enkeltmennesker i et marked, risikerer å utvikle estetiske normer som er så forskjellige fra normene hos lesere, lyttere og tilskuere at kunsten mister evnen til å berøre.

(…)

Med statens vekst er publikums betalingsvillighet blitt bare perifert relevant for visse typer kunstnere. Det gjelder i grove trekk lyrikere, samtidskomponister, og det man litt forenklet kan kalle kuratorkunsten. Normene for god kunst har derfor her kunnet utvikle seg separat, til et punkt hvor kunstens naturlige publikum i liten grad er interessert.
Nå har vel de nevnte "normene for god kunst" som har utviklet seg snarere med internasjonale kunstneriske strømninger og kunstnerisk risikovilje enn med norske statlige støtteordninger å gjøre. Uansett er situasjonen riktignok spesiell i de nordiske velferdssamfunnene, hvor man har relativt gode statlige støtteordninger til kunstnere. Og ettersom kunstnerne lever av skattebetalernes penger, argumenteres det stadig oftere for at skattebetalerne kan kreve "valuta for pengene", at kunstnerne må forholde seg til andre faktorer enn de kunstneriske i sitt arbeid, at de må forsøke å kommunisere med så mange som mulig, tekkes publikum, tekkes markedet – som de jo nettopp har fått støtte for å kunne arbeide uavhengig av.

*

Det er grenser for hvor lenge man orker, tar jeg meg selv i å tenke. Grenser for hva man orker å engasjere seg i. Men det er gode grunner til å se det økende legitimeringsbehovet som et tegn på at kritikken og kritikerne er viktigere enn noensinne, i den forstand at kritikerne jo utgjør et faglig kompetent mottakerapparat som kan insistere på å fortsette med å snakke om kunst utfra en forståelse av hva som er kunstnerisk (estetisk, eksistensielt, politisk osv.) interessant, snarere enn ut fra hva publikum "vil ha" eller hva de vil eller kan betale for av egen lomme.

Selv om det finnes unntak, kan det se ut til at det er en tendens til at kritikken i økende grad blir å finne i nisjeaviser, tidsskrifter og fagspesifikke publikasjoner. En uformell undersøkelse blant Norsk kritikerlags medlemmer nylig viste at en rekke aviser nå, som en konsekvens av kriserammet økonomi, kutter ned på anmeldelser. Kritikere i alle genrer er utsatt for nedskjæringer, og opplever å få færre oppdrag enn før. Samtidig finnes det en mengde tidsskrifter og nettsteder som publiserer kritikk, som Vagant, Vinduet, Bøygen, Prosa, Barnebokkritikk.no, Kunstkritikk.no, Billedkunst, Kunstforum, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, Scenekunst.no, for å nevne noen. Og blant nisjeavisene har særlig Klassekampen og Morgenbladet opplevd en økning i opplagstallene i forbindelse med sine solide satsninger på kritikk og annet kulturstoff.

Hovedproblemet med en utvikling i retning av "subkulturer" er jo at kritikken (og den kunsten som kritikken formidler) i økende grad bare når dem som i utgangspunktet er interessert. Det er, når det kommer til stykket, et demokratisk problem. Folk frarøves til en viss grad muligheten for å bli overrasket, muligheten til å oppdage noe som de ikke visste at de ville ha før de så det. Et annet problem er at de fleste tidsskriftene og nisjeavisene er ikke-kommersielle, mer eller mindre ideelle foretak som i enda mindre grad enn de større mediene har økonomi til å lønne kritikerne på et nivå tilsvarende det arbeidet de nedlegger.

Og det er jo faktisk slik, at dersom man vil ha en noenlunde oppegående kritikk, så er det noen som må betale for det. Også kritikere trenger mat og klær på kroppen, tak over hodet. Norsk kritikerlag har lenge arbeidet for at kritikere skal kunne få arbeidsstipend på linje med andre kunstnergrupper, og i 2007 ga dette arbeidet for første gang resultater, da det ble opprettet et ettårig statlig arbeidsstipend for kritikere. I 2008 var jeg så heldig å være den kritikeren som mottok dette stipendet, og til tross for at jeg på det tidspunktet hadde arbeidet som fast frilans anmelder i Aftenposten i fem-seks år, var det første gang jeg har kunnet leve av å være kritiker. I neste års kulturbudsjett ligger det 20 nye arbeidsstipend som skal fordeles på de ulike kunstnergruppene – om noen av disse tilfaller kritikere gjenstår å se, men det er jo lov å håpe. Ett stipend er bedre enn ingen stipend, men det dekker langt fra behovet, særlig ikke når det skal deles på kritikere innenfor alle genrer; litteratur, kunst, teater, musikk, dans, film.

Publisert i svensk oversettelse i 00TAL #30/31 2009, under tittelen "Marknaden is the new black", og med følgende redaksjonelle ingress: "Ingen i Norge skriver om författare som inte syns. Och om du inte syns så finns du inte."

Sunday, March 15, 2009

Kritikerstanden og sakprosakritikken

Aftenposten Morgen
- 23.02.2009
- Side: 9
- Del: 2

Kommentar
MARIANN ENGE
Leder av arbeidsutvalget til litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag

Det er ikke vanskelig å være enig med Knut Olav Åmås i Aftenposten 24. januar i at sakprosakritikken må vurdere prosaen, ikke bare diskutere saksinnhold. Det burde være en selvfølge at kritikken vurderer bøkenes formelle grep og retorikk, ettersom det som sies aldri er uavhengig av måten det sies på. Et slikt krav til sakprosakritikken burde være like lite kontroversielt som kravet om at en romananmeldelse skal være noe mer enn et simpelt handlingsreferat.

Imidlertid er det visst enighet om at sakprosakritikken er for dårlig. Men hvem er de egentlig, disse dårlige sakprosakritikerne? Hvilke redaksjoner trykker de dårlige anmeldelsene? Norsk sakprosakritikk er neppe noen ensartet grøt av tekst, men snarere en blanding av godt og dårlig, skrevet fra en rekke ulike ståsteder, med en rekke ulike forutsetninger.

Når det er sagt, er Norsk kritikerlag gjerne med på å utvikle en kritikerstand som er på høyde med de utfordringene Jørgen Lorentzen og Trond Andreassen fra NFF skisserer i sitt innlegg 8. februar. Selv om vi ikke i stor grad har hatt spesielt fokus på sakprosakritikk, er faglig utvikling noe Norsk kritikerlag arbeider aktivt med, blant annet ved å arrangere seminarer, kritikersalonger og kurs.

Ivo de Figueiredo foreslår i sitt innlegg 12. februar at ”kulturredaksjonene sender sine anmeldere på et obligatorisk kurs en gang i året i regi av kritikerlaget/NFF”. Norsk kritikerlag bidrar gjerne med kompetanse, men om det skal være obligatorisk for skribentene, bør det vel være i regi av redaksjonene selv? Norsk kritikerlag må som interesseorganisasjon kunne prioritere satsningsområder uavhengig av avisredaksjonene.

Norsk kritikerlag kan for øvrig ikke stille seg bak måten de Figueiredo driver lønnskamp på. Vi er naturligvis enige i at det skal være mulig for fremtredende kritikere å leve av sin kritikervirksomhet, men at det skal gå på bekostning av ”de unge” som så ”kan finne seg i å jobbe hardere for mindre” anser vi som en håpløst usolidarisk innstilling. Det vesentlige er at hele feltet trenger et løft. Dagens honorarer for en anmeldelse i dagspressen ligger gjerne helt nede i 1500-2000 kroner (noen få aviser gir 3000-4000), mens Frilansjournalistenes veiledende sats for kritikker av ”standard” størrelse er 5755 kroner. At kritikerne er underbetalte er ingen unnskyldning for å skrive dårlig, men det er noe av forklaringen på at mange gode skribenter forsvinner ut av yrket etter ganske kort tid.

©Aftenposten

Sunday, January 4, 2009

Hybridminiatyrer

Morten Øen: Som vanlig begynner det i hvitt / Hildegunn Dale: Fjell-Øygarden / Caroline Bergvall: Plessjør, H Press Miniatyrer

Øen, Dale og Bergvall bruker miniatyrformatet til å utforske forholdet mellom tekst og bilde.

I 2003 lanserte mikroforlaget Biblioteket Gasspedal sine første små heftede bøker, for å utfordre det de kalte ”form- og formatformateringen i norsk litteratur”, og med det innledet de den oppblomstringen av seriøs, uavhengig forlagsvirksomhet vi har sett de senere årene. Ved siden av Gasspedal er H Press blant de småforlagene som har markert seg sterkest og hatt størst betydning for denne utviklingen.

H Press har siden oppstarten i 2004 invitert etablerte forfattere til å bidra innenfor forskjellige formater og rammer, og i fjor lanserte de konseptet H Press Miniatyrer, som er en serie bestående av kvadratiske, heftede bøker designet av Judith Nærland. De tre første bidragene kom fra Rune Christiansen, Silje Vethal og Tomas Espedal, og nå foreligger tre nye bøker, signert Morten Øen, Hildegunn Dale og Caroline Bergvall.

Øen. Morten Øen har tidligere gitt ut hele ti diktsamlinger og to romaner, og var dessuten en av ni bidragsytere i H Press-utgivelsen Serie A (2005). Øen er også fotograf, og i Som vanlig begynner det i hvitt er tekst og fotografi integrert på en slik måte at det ene ikke kan sies å være viktigere enn det andre, selv om teksten er overordet i den forstand at de er selvreflekterende. Boken har noe scrapbook-aktig over seg; den fremstår som en oppsamling av forskjellig materiale av betydning for det skrivende jeget. Bakerst i boken er det en slags innholdsfortegnelse som er leseverdig i seg selv: ”… Hud, fotografert. / Tau jeg selv har kokt og impregnert, fotografert. / Ark fra denne blokken, alt jeg har samlet opp fra gulvet fordi du ikke lenger er her, noe / fotografert, og alt fotografert igjen...”. Øen bruker også tekst visuelt: her er tekst som utklipp, håndskrift, tatovering, her er ”Tekst, dobbelteksponert slik at du ikke kommer til å lese den”, og over bokens midtside løper en eneste setning i store typer: ”for første gang er det framtiden som redder meg”.

Dale. Hildegunn Dale, som tidligere har gitt ut tre diktsamlinger, kombinerer også tekst og fotografier i Fjell-Øygarden, men de opptrer mer adskilt fra hverandre enn hos Øen. Bildene, som er snapshots i svart-hvitt og presenteres ett og ett på hver sin side, tilfører boken en realismeeffekt med en tydelig forankring i utkant-Norge, men gir samtidig et inntrykk av bevegelse, oppbrudd. Helt innledningsvis finnes et bilde av en kvinne (Dale selv?) med vind i håret og med bortvendt, løftet blikk, som fungerer illustrerende i forhold det første diktet, hvor det står: ”Eg les at ei vidvinkellinse fanger opp eit vidare perspektiv enn vi ser / med auga, utan å snu hovudet, ein kvit bygning bøygd inn mot sidene…”. I diktene, som fremstår som spredte notater, gjerne daterte, kombineres en opptatthet av landskap, fysiske omgivelser, hverdagslige observasjoner og refleksjoner omkring betingelsene for skriving og annet kunstnerisk arbeid: ”David Lynch … seier / eg trur ein kunstnar arbeider best når livet er bra og ting er i orden, / rundt han.”

Bergvall. Fransk-norske Caroline Bergvall, som bor og arbeider i London, er en poet som har gjort seg bemerket internasjonalt med sin utforsking av ulike kunstformer. Hun har gitt ut bøker, arbeidet med performance, installasjoner, video og lyd, og hun har særlig vært opptatt av spørsmål knyttet til språkbeherskelse og aksent, kjønn, seksualitet og kulturell tilhørighet. I Plessjør utviskes grensen mellom bildekunst og poesi i det som fremstår som en form for visuelle dikt, laget med blekk i ulike farger. Her er ”21 love poems”, som består av 21 bolker med striper, en slags verselinjer hvor blekket er dratt ut i stumme streker, ”100 taer”, som består av tåavtrykk i mørk turkisblått blekk fordelt i fem rutenett, ”hopenlyst”, som består av seks grupper med litt utflytende ringer av blekk, som merker etter vinglass på en duk, og her er et par tekster i nesten uleselig håndskrift. Til slutt kommer en tett maskinskrevet side på en blanding av engelsk og norsk, datert ”London, 28 June 2008”, hvor Bergvalls egen bruk av blekk kobles opp mot en politisk virkelighet hvor det å sette merke, å bli merket, å merke seg selv er avgjørende; en historie fra Zimbabwe hvor stemmegiverne i en udemokratisk valgprosess ble merket med rødt blekk, og enkelte merket seg selv for å slippe å stemme: ”…paradoxically saving a last vestige of pride by self-inflicting the dehumanising mark…”.

I fall det ikke sier seg selv: de tre nye H Press Miniatyrer er utgivelser av den typen som gjør det meningsfylt å være kritiker og bokfetisjist.

MARIANN ENGE

Publisert i Aftenposten søndag 28. desember 2008 under tittelen "Stort i småformat".

Tuesday, December 2, 2008

Utmerker seg ikke

Aftenposten Morgen
- 30.11.2008
- Side: 19
- Seksjon: Kultur
- Del: 2

Forfatter: ENGE MARIANN
Emne: Bokanmeldelser

Trine Ness: Hvis jeg kunne hete noe annet, sa jeg til Marianne, Gyldendal

Lettlest og tilgjengelig, men ikke helt overbevisende.

Hvis jeg kunne hete noe annet, sa jeg til Marianne kan ikke akkurat sies å være noen typisk boktittel; en løsrevet setning som virker som en liten bit av en lengre samtale, av den typen brokker man kan overhøre når man passerer noen på gaten. Imidlertid virker den mindre tilfeldig etter at man har lest boken, for identitetsproblematikk knyttet til personnavn er et gjennomgangstema i denne debutdiktsamlingen.

Navn. Både før og etter de tre avdelingene med dikt av varierende lengde som samlingen består av står en prosatekst, og jeg synes faktisk de to prosatekstene er blant de beste i boken, fordi det finnes et sterkere driv i dem. I den innledende prosateksten presenteres identitetsproblematikken slik: «Jeg sier: Jeg heter Helena. Men det er ikke sant. Jeg heter Anna. Jeg sier: Jeg heter Helena. Jeg kommer fra Fredrikstad. Jeg er fotograf. Jeg er gartner. Det er ikke sant. Jeg heter Marianne . . . Jeg er født i sekstitre og heter Anna. Jeg skriver det ned fordi det er sant.»

Identitet. Når jeg leser dette assosierer jeg til Eldrid Lundens Mammy, Blue fra 1977 og den lille setningen som går igjen der, selvpresentasjonen «Eg er Anna». Men hos Ness er det snakk om en mer blafrende identitet, navnet er ikke noe å holde seg fast i slik det kan gi inntrykk av å være hos Lunden, det illustrerer snarere det utskiftbare, vilkårlige ved identitetsdannelsen. Som det står i diktet «Koordinasjon», som den lange boktittelen er hentet fra: «Hvis jeg kunne hete noe annet, / sa jeg til Marianne, ville jeg se / verden på en annen måte.» Selv om Ness er inne på noen interessante spor, synes jeg imidlertid ikke denne identitetstematikken utvikles godt nok til at det blir noe annet enn løse påstander.

Ordinært. For øvrig handler det særlig om oppvekst og litt om voksenliv, kjærlighet og skriving. Diktene er preget av et dels fortellende og direkte, dels «småsurrealistisk» språk, som her: «Vi skal inn / til trilobittene som kryper / ut av steinene. Og knoklene skal springe / gjennom gatene med hver sin klode i armene.»

Denne debuten utmerker seg ikke spesielt hverken språklig eller innholdsmessig. Det er en samling streite, enkle, lettleste og nokså ordinære dikt, som riktignok glimter til innimellom med noen spreke setninger og bilder.

MARIANN ENGE

©Aftenposten

Wednesday, November 26, 2008

Anbefalinger 2008

Paal-Helge Haugen:
Kvartett 2008
Cappelen Damm, dikt
Elleve år etter forrige bokutgivelse er Paal-Helge Haugen endelig tilbake som poet, med fire av årets fineste diktsamlinger utgitt samlet i en antistatisk, sølvskimrende pose; en begivenhet og en gave til leserne, et verk som kan tiltrekke seg mange ulike adjektiver (gripende, formbevisst, flerstemt osv.), men ”statisk” er passende nok ikke blant dem.

Øyvind Rimbereid:
Herbarium
Gyldendal, dikt
Med sin fornyelse av den tradisjonelle blomsterlyrikken har Øyvind Rimbereid føyd nok en vesentlig bok til forfatterskapet sitt. Mest oppsiktsvekkende, og i seg selv grunn god nok til å lese ”Herbarium” er langdiktet ”Tulipan. Mani”; i disse finanskrisetider en mildest talt hyperaktuell poetisk kommentar til moderne markedsøkonomi og aksjespekulasjon.

Sarah Kane:
Psykose 4.48
Gjendiktet av Jon Fosse,
Samlaget, skuespill
Jeg er ikke blant dem som ser mye teater, og har ikke sett dette stykket oppført, men Sarah Kanes skuespill er en tekst som fungerer svært godt i bokform; helt uavhengig av genre er det utvilsomt blant de sterkeste og kunstnerisk sett mest overbevisende tekstene om psykisk og eksistensiell smerte jeg noensinne har lest.

MARIANN ENGE

Monday, November 17, 2008

Rituell fornyelse

(deskens tittel: "Blant årets aller beste")

Aftenposten Morgen
- 16.11.2008
- Side: 16
- Seksjon: Kultur
- Del: 2


Forfatter: ENGE MARIANN
Emne: Bokanmeldelser

Cecilie Løveid: Nye ritualer, Kolon

Konsensus er kanskje kjedelig, men ja, dette er en av årets beste bøker.

Siden Brageprisen deles ut før utgangen av året, hender det at bøker blir innstilt til prisen allerede før de er utgitt, slik det nå var tilfellet med Cecilie Løveids Nye ritualer, én av fire nominerte i kategorien «Åpen klasse», som i år er viet lyrikken.

Slik jeg ser det er det flere enn fire diktutgivelser som befinner seg i det øvre sjiktet i år, og juryens valg kan av den grunn diskuteres, men etter å ha lest Nye ritualer ser jeg ingen grunn til å protestere - jeg synes det er en sterk og interessant bok og en fin videreføring av et vesentlig forfatterskap.

Spontant. Boken består av fire avdelinger, kalt henholdsvis «Nye fødselsritualer», «Nye vennskapsritualer», «Nye kjærlighetsritualer» og «Nye avskjedsritualer». Fødsel, vennskap, kjærlighet og avskjed - det er vel de erfaringskategoriene som genererer flest slike antologier med dikt som skal passe til spesielle (rituelle) anledninger. Men det er ikke akkurat konvensjonelle bruksdikt Løveid skriver, så Nye ritualer er ikke uten videre å anbefale som alternativ i slike sammenhenger, selv om tekstene hennes kan være både vakre og enkle, humoristiske og gripende.

Ritualer er jo vanligvis forbundet med repetisjon av velbrukte symboler, former og formler, men hos Løveid handler det som tittelen tilsier snarere om behovet for nye, spontane, utopiske (skrive) handlinger: «Vi bærer opp / alt som skal brukes / til det spontane alteret // Vi bærer utkast / til en ny himmel / og en ny jord».

Som tidligere i Løveids forfatterskap, som går helt tilbake til 1972 og består både av dikt, skuespill, romaner og noen ekstremt fine barnebøker, skrives det med stor variasjon, både formelt og innholdsmessig. Her veksles det gjennomgående mellom fortellende prosadikt og tekster med ordinært diktoppsett.

Løveids dikt er preget av konkrete bilder, språklig musikalitet og ikke minst sterke episke trekk. Det er imidlertid ikke en sammenhengende episk linje som trer frem, men snarere en rekke enkeltstående, sidestilte fortellinger, historier fra ulike steder og tider.

Riktignok holdes samlingen til en viss grad sammen av en jeg-instans, men diktjeget er bare én av mange identiteter som vies oppmerksomhet i boken. Blant menneskene som skildres er også de avdøde forfatterne Georg Johannesen og Marie Takvam, som har fått hvert sitt kjærlighetsfulle og minneverdige minnedikt.

MARIANN ENGE

©Aftenposten

Sunday, November 9, 2008

Fint, men forutsigbart

Aftenposten Morgen
- 09.11.2008
- Side: 16
- Seksjon: Kultur
- Del: 2

Forfatter: ENGE MARIANN
Emne: Bokanmeldelser

Eva Jensen: Mens lyset endrar flatene, Samlaget
Irene Larsen: Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten, Aschehoug

To vidt forskjellige diktsamlinger som likevel har noen ting til felles.

Eva Jensens Mens lyset endrar flatene og Irene Larsens Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten er to utgivelser som egentlig har lite til felles. Allerede før jeg begynte å lese, fantes det en forskjell der, for mens dette bare er Irene Larsens andre bok etter debuten med diktsamlingen Anemonepust i 2005, er Eva Jensen et kjent navn for mange. Hun debuterte i 1984 med Dikt og tekstar, og senere har hun utgitt både dikt, romaner, essays og barnebøker. I år er hun aktuell med to bøker: Om drittsekkar på tre måtar, en novellesamling for ungdom, og diktsamlingen Mens lyset endrar flatene, som er hennes første voksenbok på fem år.

Mer vesentlig er naturligvis forskjellene i skrivemåte. I sin nye bok skriver Eva Jensen relativt korte, språklig konsentrerte tekster som gir inntrykk av å søke mot en stillhet, mens Irene Larsens dikt er lengre, virker mer lekne og overskuddspregede, mer utadvendte.

Ensomhet. Et underliggende tema i Jensens bok er ensomhet og isolasjon. Bortsett fra i noen småabsurde dikt om et besøk hos en venn, er det ikke mennesker, men naturen, landskapet diktjeget (som noen steder erstattes av et «du») står i relasjon til. Det er ikke et hvilket som helst landskap det handler om, men mer og mindre konkrete steder i Nord-Norge, som her: «Inn i kvitt, inn i kvit sol / med Kirkenes i baugen. / Omgitt av frostrøyk, låge berg. / Du som ser dette, / er ingenting, det er / godt.» Som tittelen antyder spiller skildringer av lys en viktig rolle i boken, lysets skiftninger, mot landskapets fasthet, tålmodighet.

Kollektiv erfaring. Larsen trekker inn mer av det meste, kombinerer bilder fra ulike tider og steder, og skildrer en verden som virker noe tettere befolket. Mens Jensens styrke ligger i den poetiske ladningen, en opplevelse av et tilbakeholdt emosjonelt trykk, er Larsens styrke snarere den sprelske, til dels humoristiske stilen, som her, i beskrivelsen av en av menneskeartens forgjengere: «Australopitheus . . . Han som går bakarst med armane dinglande ned mot bakken utan / anna å feste blikket på enn den minst like krumbøygde / forgjengaren framfor. Eitt-to. Eitt-to, framåt marsj med rygg som / ein gausskurve og hovud som eit columbiegg.» Larsen virker mer opptatt av kollektive erfaringer, særlig når hun skriver frem bilder fra et oppvekstsmiljø, men også her er ensomhetsfølelse en slags understrøm som noen ganger kommer opp til overflaten i utsagn av typen «Tanken si einsemd som veltar innover land».

Dette er velskrevne, velkomponerte, stilsikre, til dels gripende diktsamlinger, men paradoksalt nok er det kanskje nettopp det jeg opplever som problemet med dem, denne poetiske gjenkjenneligheten; det er «fint», men det gir ikke noe mer eller annet enn man kan forvente av en diktsamling.

MARIANN ENGE
©Aftenposten