Sunday, March 15, 2009

Kritikerstanden og sakprosakritikken

Aftenposten Morgen
- 23.02.2009
- Side: 9
- Del: 2

Kommentar
MARIANN ENGE
Leder av arbeidsutvalget til litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag

Det er ikke vanskelig å være enig med Knut Olav Åmås i Aftenposten 24. januar i at sakprosakritikken må vurdere prosaen, ikke bare diskutere saksinnhold. Det burde være en selvfølge at kritikken vurderer bøkenes formelle grep og retorikk, ettersom det som sies aldri er uavhengig av måten det sies på. Et slikt krav til sakprosakritikken burde være like lite kontroversielt som kravet om at en romananmeldelse skal være noe mer enn et simpelt handlingsreferat.

Imidlertid er det visst enighet om at sakprosakritikken er for dårlig. Men hvem er de egentlig, disse dårlige sakprosakritikerne? Hvilke redaksjoner trykker de dårlige anmeldelsene? Norsk sakprosakritikk er neppe noen ensartet grøt av tekst, men snarere en blanding av godt og dårlig, skrevet fra en rekke ulike ståsteder, med en rekke ulike forutsetninger.

Når det er sagt, er Norsk kritikerlag gjerne med på å utvikle en kritikerstand som er på høyde med de utfordringene Jørgen Lorentzen og Trond Andreassen fra NFF skisserer i sitt innlegg 8. februar. Selv om vi ikke i stor grad har hatt spesielt fokus på sakprosakritikk, er faglig utvikling noe Norsk kritikerlag arbeider aktivt med, blant annet ved å arrangere seminarer, kritikersalonger og kurs.

Ivo de Figueiredo foreslår i sitt innlegg 12. februar at ”kulturredaksjonene sender sine anmeldere på et obligatorisk kurs en gang i året i regi av kritikerlaget/NFF”. Norsk kritikerlag bidrar gjerne med kompetanse, men om det skal være obligatorisk for skribentene, bør det vel være i regi av redaksjonene selv? Norsk kritikerlag må som interesseorganisasjon kunne prioritere satsningsområder uavhengig av avisredaksjonene.

Norsk kritikerlag kan for øvrig ikke stille seg bak måten de Figueiredo driver lønnskamp på. Vi er naturligvis enige i at det skal være mulig for fremtredende kritikere å leve av sin kritikervirksomhet, men at det skal gå på bekostning av ”de unge” som så ”kan finne seg i å jobbe hardere for mindre” anser vi som en håpløst usolidarisk innstilling. Det vesentlige er at hele feltet trenger et løft. Dagens honorarer for en anmeldelse i dagspressen ligger gjerne helt nede i 1500-2000 kroner (noen få aviser gir 3000-4000), mens Frilansjournalistenes veiledende sats for kritikker av ”standard” størrelse er 5755 kroner. At kritikerne er underbetalte er ingen unnskyldning for å skrive dårlig, men det er noe av forklaringen på at mange gode skribenter forsvinner ut av yrket etter ganske kort tid.

©Aftenposten