Fint, men forutsigbart

Aftenposten Morgen
- 09.11.2008
- Side: 16
- Seksjon: Kultur
- Del: 2

Forfatter: ENGE MARIANN
Emne: Bokanmeldelser

Eva Jensen: Mens lyset endrar flatene, Samlaget
Irene Larsen: Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten, Aschehoug

To vidt forskjellige diktsamlinger som likevel har noen ting til felles.

Eva Jensens Mens lyset endrar flatene og Irene Larsens Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten er to utgivelser som egentlig har lite til felles. Allerede før jeg begynte å lese, fantes det en forskjell der, for mens dette bare er Irene Larsens andre bok etter debuten med diktsamlingen Anemonepust i 2005, er Eva Jensen et kjent navn for mange. Hun debuterte i 1984 med Dikt og tekstar, og senere har hun utgitt både dikt, romaner, essays og barnebøker. I år er hun aktuell med to bøker: Om drittsekkar på tre måtar, en novellesamling for ungdom, og diktsamlingen Mens lyset endrar flatene, som er hennes første voksenbok på fem år.

Mer vesentlig er naturligvis forskjellene i skrivemåte. I sin nye bok skriver Eva Jensen relativt korte, språklig konsentrerte tekster som gir inntrykk av å søke mot en stillhet, mens Irene Larsens dikt er lengre, virker mer lekne og overskuddspregede, mer utadvendte.

Ensomhet. Et underliggende tema i Jensens bok er ensomhet og isolasjon. Bortsett fra i noen småabsurde dikt om et besøk hos en venn, er det ikke mennesker, men naturen, landskapet diktjeget (som noen steder erstattes av et «du») står i relasjon til. Det er ikke et hvilket som helst landskap det handler om, men mer og mindre konkrete steder i Nord-Norge, som her: «Inn i kvitt, inn i kvit sol / med Kirkenes i baugen. / Omgitt av frostrøyk, låge berg. / Du som ser dette, / er ingenting, det er / godt.» Som tittelen antyder spiller skildringer av lys en viktig rolle i boken, lysets skiftninger, mot landskapets fasthet, tålmodighet.

Kollektiv erfaring. Larsen trekker inn mer av det meste, kombinerer bilder fra ulike tider og steder, og skildrer en verden som virker noe tettere befolket. Mens Jensens styrke ligger i den poetiske ladningen, en opplevelse av et tilbakeholdt emosjonelt trykk, er Larsens styrke snarere den sprelske, til dels humoristiske stilen, som her, i beskrivelsen av en av menneskeartens forgjengere: «Australopitheus . . . Han som går bakarst med armane dinglande ned mot bakken utan / anna å feste blikket på enn den minst like krumbøygde / forgjengaren framfor. Eitt-to. Eitt-to, framåt marsj med rygg som / ein gausskurve og hovud som eit columbiegg.» Larsen virker mer opptatt av kollektive erfaringer, særlig når hun skriver frem bilder fra et oppvekstsmiljø, men også her er ensomhetsfølelse en slags understrøm som noen ganger kommer opp til overflaten i utsagn av typen «Tanken si einsemd som veltar innover land».

Dette er velskrevne, velkomponerte, stilsikre, til dels gripende diktsamlinger, men paradoksalt nok er det kanskje nettopp det jeg opplever som problemet med dem, denne poetiske gjenkjenneligheten; det er «fint», men det gir ikke noe mer eller annet enn man kan forvente av en diktsamling.

MARIANN ENGE
©Aftenposten