Betydningen av et liv

INGRID STORHOLMEN
Siriboka
Aschehoug

Ambisiøs og interessant utforskning av forholdet til fortiden.

Noe av det første som slår en i møte med Ingrid Storholmens diktsamlinger, er at bøkenes design behandles som en integrert del av uttrykket. Debuten Krypskyttarloven (2001) er nesten til forveksling lik en norsk, rød lovbok. Skamtalen. Graceland (2005) kan med sin røde spiralrygg og sine tykke papp-permer minne litt om en notatbok, hvor teksten, som er satt med en rekke ulike skrifttyper, fontstørrelser og oppsett, er vridd 90 grader i forhold til ordinær leseretning og løper vertikalt, nedover mot avslutningsordene ”I am // shame”.

Uvanlig format. Hennes tredje utgivelse, den nylig lanserte Siriboka, som er minst dobbelt så stor og tykk som en vanlig diktsamling (nesten i A4-format, liggende), kan se ut som en gavebok, kunstbok eller et album, finnes i minst to forskjellige farger (oransje og gråblå) og gir plass på papiret til minst to forskjellige stemmer. Siriboka gir en litt uvant tyngde i hendene, må holdes på en annen måte, og signaliserer med sin sidestilling av ulike typer tekst at det kreves en aktivt utforskende leser. Det er ikke til å komme bort fra at bokens spesielle og vakre utforming får meg til å møte tekstene med en type skjerpet interesse.

Parallelle stemmer. ”Siri Olsdatter levde på en husmannsplass i Verdal fra 1800 til 1870 / Siri er en av Ingrid Storholmens formødre”, står det på baksiden av Siriboka. Til høyre på boksidene gis denne Siri stemme i en slags poetisk bevissthetsstrøm, en indre monolog satt med grå fonter, som om det var en slags spøkelsesskrift, i ferd med å bryte gjennom eller forsvinne. Til venstre er det skriversken som taler, i sort, i kortere, avgrensede diktstrofer, hvor hun reflekterer over prosjektet og sine egne motiver. Mens Siris monolog er skrevet på nynorsk, med innslag av dialekt, er nåtidsjegets tekst på bokmål, og virker litt stivere, mer distansert.

Om tilhørighet. Boken forholder seg til grunnleggende spørsmål i forbindelse med betydningen av arv, slekt, familie, moderskap, historie, identitet – ulike former for tilhørighet. Idet hun skriver frem sin slektning Siri, skriver Storholmen frem en forestilling om et liv i en tid hvor individets forankring i større grad tas for gitt, og som i større grad er fokusert på slektens overlevelse. Dette i motsetning til det nåtidige skrivende jeget, som slett ikke har noe enkelt og entydig forhold til det å forholde seg til sitt opphav: ”Jeg skriver fordi jeg er redd for å høre til / og for å aldri gjøre det / Om morgenen våkner jeg svett av skam / over at jeg i marerittet spiser Siri / river løs store biter av kjeven, kinnet og eter henne / mens hun ennå lever // Jeg skal tvinges til å se på mitt liv som et arvestoff / med blodsbånd å kante bunaden med”.

Et liv. Det kunne innvendes at Siri, til tross for at hun trer tydelig frem med sin livshistorie, virker konstruert: at hun trekkes frem fra anonymitetens glemsel og utstyres med en stemme som strengt tatt aldri kan bli hennes egen. Men når jeg likevel synes det fungerer, har det ikke bare med å gjøre at Storholmen er seg dette bevisst. Med selve sidestillingen av de to kvinnene, den for lengst døde Siri og den høyst nålevende Ingrid, settes det på akutt vis fokus på betydningen av et liv i lys av vår dødelighet – som ledd i en kjede, men også som unik erfaring. Som Siri sier et sted: ”Får eg vere menneske hos deg, ei kort stund”.

MARIANN ENGE