Brev fra et upersonlig jeg

EMMANUEL HOCQUARD:
En by eller en liten øy
Gjendiktet av Thomas Lundbo
Oktober

Tidlig utgivelse av den franske samtidspoeten Emmanuel Hocquard i fin norsk gjendiktning.

I et intervju fra 1983 uttaler Emmanuel Hocquard at han er usikker på om hans fjerde og på det tidspunktet seneste bok ”Une Ville ou une petite Ile” (1981) burde betegnes som poesi eller prosa, men at han nok snarere tenker på det som prosa.

Bokstavelige brev. Genrebetegnelsen på tittelbladet i ”En by eller en liten øy”, som nå er gjendiktet til norsk av Thomas Lundbo, er imidlertid ”Brev” – eller på fransk ”Lettres”, et ord med en dobbeltbetydning som ikke lar seg overføre til norsk: det betyr ikke bare ”brev”, men også ”bokstaver”. ”Lettres” oppleves som en ganske presis betegnelse på tekstene i denne boken, ettersom det peker på noe av det som virker sterkest ved dem – de fremstår både som tydelig henvendte og preget av en bemerkelsesverdig "bokstavelighet” og skriftbevissthet. I likhet med brev er tekstene både daterte og situerte – det angis ikke bare hvilken dato, men også hvorfra de er skrevet (Symi, Paris, New York osv.) – og her er ingen poetisk blomstrende metaforikk, men en naken og direkte, nærmest akutt bokstavelighet.

Uansett hvordan de skal plasseres genremessig er tekstene i denne boken ganske minimale – det dreier seg om korte fragmenter, små betraktninger, gjerne bare én enkelt setning. De er likevel svært virkningsfulle – på samme tid enkle og gåtefulle, distanserte og emosjonelle, som her: ”På grensen til tingene uten å si / noe. / I motlys. / På gråten.”

Et upersonlig jeg. Hocquard uttaler i det nevnte intervjuet at det uansett genre er et ”upersonlig jeg” som taler i tekstene hans – i denne boken er det et jeg som helt unngår å si ”jeg” – det sies ”du”, ”vi” og ”hun” i disse tekstene, men aldri ”jeg”. Kanskje kunne man si at jeget i disse tekstene først og fremst finnes i henvendelsen til – eller i bevegelsen mot – et du: ”Noe veldig enkelt i det som er / uten objekt // bevegelsen mot deg.” Et brev er jo alltid en henvendelse til en fraværende, og det handler det mye om tomhet og adskillelse i disse tekstene: ”En natt som denne er dragnin- / gen mot fjerntliggende steder / umåtelig stor.”

Kjærlighetens språk. Det er neppe noen overfortolkning å lese boken som en form for kjærlighetsdiktning. I en note til den lille teksten ”… det lille språket i begynnel- / sen: en halv dag om høsten.” henvises det til et sitat av Robert Duncan, hvor kjærlighetens og poesiens tale sidestilles: ”I kjærligheten som i poesien kommer vi frem til et ”lite språk” eller et hemmelig språk – det mest kjente er også det mest fremmede, skriver Heraklit.”

Dette er den andre av Hocquards bøker som gjendiktes i sin helhet til norsk – i 2006 utga forlaget H Press ”En prøve på ensomhet”, Jørn H. Sværens gjendiktning av ”Un test de solitude” fra 1998, en samling ”sonetter”, ledsaget av en fyldig artikkel signert Gunnar Berge. Begge utgivelsene kan anbefales på det varmeste – det er simpelthen en lykke at Emmanuel Hocquard nå finnes på norsk.

MARIANN ENGE

Aftenposten, søndag 24. februar 2008.